11. mars
Det slår meg igjen og igjen hvor ulikt mennesker kan vise kjærlighet. I dag satt jeg på kjøkkenet og skar epler til lille Ingrid, mens tankene sirklet rundt farmor og fortiden. Hun ligger nå på sykehjemmet, ikke lenge igjen, kanskje noen dager, kanskje bare timer. Døden har alltid vært noe abstrakt, men nå kjennes den nær.
I dag tidlig kom Lars inn på kjøkkenet, stresset, med bilnøklene i hendene. Han hadde sikkert ikke sovet stort under øynene hang mørke ringer. «Er du helt seriøs, Kaja? Hun spurte etter deg i dag tidlig. Lege sa det bare er snakk om dager. Skal du virkelig ikke dra til henne?» Jeg svarte nesten mekanisk, uten å vende meg bort fra skjærefjøla: «Vil du ha te, Lars? Jeg setter på vann.»
Han ble stående i stua, stirret på meg som om han ikke skulle kjenne meg. «Det er siste sjansen, Kaja Det er farmor!»
Jeg la forsiktig epleskivene på fatet til Ingrid, og for første gang så jeg ham ordentlig i øynene: «For deg er hun farmor. For henne er du Lars, den dyrebare barnebarnet, familiens stolthet og håp. Jeg har aldri eksistert for henne på samme måten. Tror du virkelig det er noen vits i et siste farvel? Hva skulle vi tilgi hverandre?»
Lars hevet stemmen. «Kan du ikke bare legge bort barnslig bitterhet? Ja, hun har alltid forskjellsbehandlet oss, men sånn var hun. Nå dør hun, Kaja Du trenger ikke å være så vond.» Jeg svarte rolig: «Jeg er ikke vond. Jeg føler bare ingenting for henne lenger, Lars. Gå du. Hun setter nok mye mer pris på din hånd enn min.»
Han kastet bilnøklene i bordet, snudde og gikk ut med et smell i døra. Jeg sukket, tok med eplefatet til Ingrid, og lot samtalen fade ut.
*****
I min oppvekst var det aldri tvil om hvem som ble satt først. Mamma og pappa elsket oss likt, både Lars og meg. Det var alltid liv i huset; varme boller, latter, hytteturer og varme hender. Men farmor Rut Kristiansen var av et helt annet slag.
Når vi var på besøk hos henne på Lørenskog, kunne jeg alltid høre henne kalle: «Larsgutten min, kom og se jeg har spart noe til deg!» Hun trakk frem hasselnøtter og små sjokolader, alltid pakket inn til Lars. Da jeg, sju år gammel, sto ved siden og himlet med øynene, våget jeg å spørre: «Og meg, farmor?»
Farmor sendte meg et kaldt, prøvende blikk. «Du klarer deg så fint, Kaja, du. Har spist deg gode eplekinn allerede. Nøttene er for hodet, Lars må bli klok. Han er mann, han skal bære slekta videre. Du kan tørke støv på hylla, jente skal lære å jobbe.»
Lars, rød i fjeset, tok motvillig imot posen, listet seg ut og ventet ofte på meg i gangen. «Her, du må ta halvparten, men ikke la henne se det!» Jeg ristet på hodet med et smil: «Du trenger dem mer, det er tross alt for hodet.» Lars fnyste: «Hun er sprø, bare spis.»
Vi satt på trappen til boden og delte «forbudtsjokoladen». Hver gang, uansett hva farmor gjorde. Selv når hun i smug ga Lars penger til is en 50-lapp delte han øyeblikkelig. «Vi rekker to krone-is og en pakke Hubba Bubba! Bli med!»
Lars var alltid min støtte. Farmors kulde preget aldri vårt forhold han fylte så godt opp at jeg sjelden savnet henne.
Årene gikk. Farmor ble eldre. Da Lars fylte atten, annonserte hun høytidelig: «Leiligheten min på Majorstua, den skal du få. En stødig støtte i familien må ha sitt eget sted.» Mamma turde ikke si imot, men om kvelden så hun på meg og sa lavt: «Pappa og jeg gir deg pengene vi har spart til oppussing og ny bil som startkapital, Kaja. Vi vil at det skal være rettferdig.»
Jeg kunne aldri ta imot. Lars flyttet straks inn i farmors gamle toroms etter bryllupet med Karianne, og i heimen fikk vi mer plass jeg overtok rommet hans og fikk endelig boltre meg blant pensler og bøker uten å kjenne på et skille mellom feil og riktig kjærlighet.
Arven skapte aldri splitt mellom oss heller tvert imot. Lars kjente på en slags skam, tror jeg. «Kom over til oss, Kaja! Karianne har bakt boller. Farmor spurte nettopp hvorfor jeg kaster bort hennes penger på deg, men jeg svarte at jeg bruker alt på flipperspill og dyr konjakk.» Vi lo alltid av det sammen.
******
Da jeg giftet meg med Ole og Ingrid kom til verden, ble bolig en utfordring. Mamma tok frem sitt diplomatgen: «Vi bytter leiligheten vår til én ettroms og én toroms. Dere tar toromsen, pappa og jeg tar ettromsen.» Lars avslo straks sin arveandel: «Jeg har fått fra farmor, jeg klarer meg. La Kaja ta resten denna gangen.»
Ole ble perpleks, «Dette er jo titusenvis av kroner, Lars! Er du sikker?» Men Lars insisterte: «Vi har alltid delt på alt. Farmor ga deg aldri det hun ga meg. Dette veier opp.»
Jeg hadde gråten i halsen, ikke for boligkvadrameterne, men for at storebroren min var det fineste mennesket jeg kjente.
*******
Farmor ble eldre og mer bitter. Hun bodde alene, Lars kjørte ofte til Røa for å mekke kraner og høre på klaging over helsa og «den utakknemlige Kaja».
«Har hun ringt deg noen gang? Spurt hvordan jeg har det, kanskje?» spurte farmor, munnvikene stramme. Lars svarte tålmodig: «Du har aldri latt henne komme innpå deg, farmor.» Hun blåste seg opp: «Jeg ville bare lære henne å bli en ordentlig dame!»
Han ga opp å forklare.
******
Minnene spinner når jeg sitter her på kjøkkenet. Jeg ser meg selv bli dyttet bort fra syltetøyglasset, farmor som roser Lars klossete tegning men ignorerer min diplom fra matteolympiaden, ser henne sitte som dronning i Lars bryllup og ikke engang møte opp i mitt.
«Mamma, hvorfor besøker vi ikke farmor Rut?» Ingrid kikket inn. «Onkel Lars sa hun er veldig syk.» Jeg strøk henne over håret: «Farmor Rut vil bare se Lars, vennen min. Da er hun roligere.»
«Er hun slem?» Spurte hun forsiktig. «Nei. Hun visste bare ikke helt hvordan man skulle elske mange på en gang.»
Senere ringte Lars igjen. «Kaja det er over nå.» Jeg svarte stille: «Jeg føler med deg, Lars. Jeg vet hvor vondt det må være.»
«Hun ventet på deg helt til slutt, sa at hun håpet du hadde det fint,» løy Lars. Jeg visste godt han bare ville legge ro mellom oss, men jeg takket ham for det likevel.
«Kom innom i morgen, Lars, jeg baker kanelboller.» Han nikket: «Ser deg da. Angrer du, forresten, at du ikke tok farvel?»
Jeg svarte ærlig: «Nei. Ingen av oss ville egentlig hverandre.»
Han var stille en stund. «Du har alltid vært klokest av oss. Vi treffes i morgen.»
******
Begravelsen var liten og stille. Jeg var der for mamma og for Lars, kun derfor. Under det grå våte været kjent fra norske kirkegårder, tenkte jeg verken på hat eller tilgivelse, bare tomhet.
Etterpå kom Lars bort og la armen om meg. «Hvordan går det?» Jeg smilte, og han fortalte: «Jeg fant en gammel smykkeskrin i leiligheten hennes. Der var bilder mange av deg. Hver eneste bilde sirlig klippet ut fra fellesbilder og lagt i en egen bunke. Kanskje hun følte noe likevel, men aldri greide å vise det? Gamle mennesker er rare.»
Jeg trakk på skuldrene. «Det spiller ingen rolle nå.»
Ute i regnet spurte Lars plutselig: «Jeg tenkte å selge leiligheten. Kjøpe en treroms for oss, spare for barna, og resten kanskje donere til Barnekreftforeningen eller lignende. Slik kan farmors penger tross alt gi noen andre glede.»
Jeg så på ham, hjertet var varmt for første gang på mange dager. «Det hadde nok irritert farmor grønn, men det er verdens snilleste hevn.»
«Så da gjør vi det?»
«Ja vi gjør det.»
Vi kjørte hver vår vei hjem den dagen. Jeg hadde på radioen, epleskivene på fanget, og kjente at det endelig var fred i meg. Kanskje Lars har rett. Kanskje noen barns kreftramte liv kan bli litt lettere det føles rettferdig.
