På en kjølig høstdag står jeg ved bussholdeplassen og venter på bussen. Regnet begynner å falle, og det er bare fem minutter til bussen skal gå. For å finne ly, går jeg inn i venteskuret og setter meg ned mens jeg tar fram mobilen for å oppdatere meg på nyhetene. En livlig eldre dame setter seg på den ledige plassen ved siden av meg, og vi begynner å snakke sammen. Det er tydelig at hun har lyst til å slå av en prat, så vi snakker løst og fast om været og andre hverdagslige ting. Hun er ganske pratsom, og snart begynner hun å dele sin livshistorie med meg.
Livet hennes har ikke vært enkelt; hun har gått gjennom en dramatisk hendelse som gjorde henne hjemløs. Huset hun bodde i var opprinnelig bygd for to familier: hun holdt til i den ene halvdelen, mens en annen familie bodde i den andre. Dessverre oppstod det en voldsom brann under en fest hos naboene, og ilden spredte seg til hennes egen del av huset. Selv om hun klarte å redde noen eiendeler, gikk huset tapt.
Uten noe sted å bo, søkte hun tilflukt hos datteren sin og familien hennes i byen Bergen. Men bare en uke senere sa datteren hennes tydelig ifra at moren var til bry og måtte finne et annet sted å bo. Det gjorde meg vondt å høre hvordan datteren hadde behandlet henne etter alt hun hadde gjort for dem.
Jeg spurte henne hvor hun bor nå, og hun fortalte at hun har funnet ly i et tomt hus i en liten bygd utenfor Trondheim. Jeg tilbød min hjelp, men hun takket vennlig nei og sa hun hadde det hun trengte. Etter samtalen fulgte jeg henne til bussen og tok et bilde av henne ved bussen som skulle til bygda hun bor i. Da jeg kom hjem, bestemte jeg meg for å gjøre noe og kontaktet lederen i bygda. En uke senere dro jeg sammen med mine venner, et dyktig håndverkerlag, til huset hennes.
Med gode råd fra bygdehøvdingen og bildet av huset, visste vi litt om hva som ventet oss. Men da vi kom fram, ble vi nesten satt ut huset manglet både ordentlig gulv og tak, og vann var et problem på grunn av dårlige rør og økonomiske utfordringer.
I en uke jobbet vi med våre ferdigheter. Takket være støtten fra våre kunder og generøse bidrag, klarte vi å sette i stand huset hennes. Nå har hun innlagt vann og et fungerende toalett. Vi la nytt tak, pusset veggene og la gulv i hennes lille hus med to rom. Hennes takknemlighet var den største belønningen hun ga oss alle gode klemmer og tørket gledestårer fra øynene våre.
Godheten stoppet ikke der, for hele bygda stilte opp. De satte opp gjerder, ryddet hagen og behandlet oss som hedersgjester med både mat og, om vi ville, losji. Denne opplevelsen har gitt meg troen på medmenneskelighet og den norske dugnadsånden, og jeg kjenner meg fylt av varme og fellesskap.
