Alle samlet seg for å hjelpe bestemor med å pakke.
Med halvt skjulte smil sa de rett ut hvor lei de var av henne, og at nå kom våren endelig det betydde at bestemor snart dro til hytta i skogen og ble borte til langt utpå høsten. Barnebarna var kjølige mot henne, svigerdatteren likte henne aldri. Sønnen var alltid ute på jobbreiser, og når han først kom hjem, var han ikke noe varmere enn de andre.
Bestemor var en byrde for dem. Hun lot som ingenting og holdt ut med det siste hun hadde av krefter, ventet hvert år på våren som på noe trofast og ekte. Noe som aldri sviktet. Endelig kom våren tidlig dette året. Bestemor satt ofte ute på trappen, så på det milde himmelblået og lot sola varme seg. Hun så ut som en sliten liten spurv, tynn og skjør, i gamle filler og nedtrampede støvler med gummigalosjer over.
Selv om hennes egne ikke brydde seg, var nabolaget vennlig. De hilste alltid, spurte om helsa, hjalp henne opp fra gata til femte etasje. Guttene i oppgangen bar handleposer for henne hvis de traff henne etter skolen, på vei hjem fra butikken.
Bestemor tok alltid ansvar, selv med både år og svak rygg. Hun kokte, vasket, gjorde rent hjemme det var hennes plikt. Svigerdatteren tok sjelden del i husarbeid.
Du sitter hjemme hele dagen, så du kan like godt gjøre alt her, sa svigerdatteren frekt når hun kom fra jobb og slengte av seg skoene i gangen.
Barnebarna snakket aldri med henne, og når de fikk besøk, gikk hun ikke ut av rommet. En gang hadde et barnebarn sagt at hun ødela familiens rykte med sitt slitne utseende.
Bestemor protesterte aldri. Hun var stille, gråt i det skjulte om kveldene når alle sov, i det vesle rommet sitt. Sorgen over sin egen skjebne rant stille.
De sendte henne til Oslo Sentralstasjon med taxi, for å slippe å reise kollektivt med henne. Hun hadde lite med seg en gammel veske og en liten pose med klær.
Med krokete rygg og stokk gikk hun sakte langs perrongen, satte seg ved en benk. Toget kom, og hun gikk inn. Hun så ut vinduet med et mildt, varmt blikk. Da toget satte seg i bevegelse, tok hun fram et krøllete fotografi sønnen, barnebarna og svigerdatteren smilte på bildet. Det var bare på bildet hun så deres smil den siste tiden. Hun kysset bildet og la det forsiktig ned i vesken.
Da hun gikk av toget på stasjonen nær hytta, skravlet hun seg gjennom snøslapsen, noen satte henne nesten helt til døra. Hun åpnet grinden og gikk langs den våte stien til det gamle huset. Alt føltes hjemlig her. Nå var hun endelig trengt. Om det bare var gamle vegger, et skakt gjerde og et råttent trappetrinn hun var ønsket. Her ventet noen på henne.
Hytta i skogen var hele hennes verden. Her ble hun født, her vokste barna opp, her døde mannen hennes. Halve livet hadde hun bodd her. Hun hadde overlevd eldste sønnen, og nå var hun alene.
Hun åpnet vinduslemmen, fyret opp i ovnen. Satt seg på benken ved vinduet, tenkte seg om. Her hadde barna en gang sittet. Ved dette bordet hadde de spist, og sovet i disse sengene. Lept på gulvet, hengt over vinduskarmen akkurat som hun nå. Hun kunne høre stemmer av barn. Da var hun mor. Den viktigste, den mest elskede.
Vårsolen skinte stekt gjennom glasset også nå. Det fantes mange slike vårdager, lykkelige og bekymrede, alle levd mellom disse veggene. Bestemor smilte til våren, til hytta, til livet.
***
Neste morgen våknet hun ikke. Hun ble for alltid værende på sitt sted. På bordet lå gamle fotografier, og ett nytt men krøllete, det samme bildet der familien smilte til henne i går.
Så lenge vi lever, er det mulig å rekke mye.
Å be om tilgivelse, å takke, å fortelle om følelser. Mens vi lever, kan vi ikke utsette slike ting til i morgen. For når noen drar, kommer de ikke tilbake, og de tunge steinene blir værende i hjertet vårt det blir vanskelig å bære dem.
Vi må leve med tro. Med sannhet. Gjøre godt fra hjertet. Gi av oss selv. Elske og vente, verdsette andres følelser, og alltid huske de som ga oss livet og lærte oss å gå.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
