«Bestefar, se på meg!» ropte Synnøve, med nesen presset mot vinduet. «Se, en hund!»
Bak galgen løp en liten blandingshund, svart og skitten, med krøllete ribbe.
«Den dritten igjen,» mumlet Peder Iversen mens han trakk på seg vottene. «Den har vært her i tre dager. Gå av sted!»
Han svingte en kjepp. Hunden sprang tilbake, men løp ikke vekk. Den stod noen meter unna og bare så på. Bare så.
«Bestefar, ikke jag den!» grep Synnøve tak i ermet hans. «Den er sikkert sulten og kald!»
«Jeg har nok å bry meg om!» avfeide han. «Den bringer flått, sykdom. Gå bort!»
Hunden bøyde halen og trakk seg unna. Men så snart Peder var ute av døren, kom den tilbake
Synnøve hadde bodd hos bestefaren i et halvt år etter at foreldrene døde i en bilulykke. Peder tok henne inn, selv om han aldri hadde vært flink med barn. Han foretrakk roen, rutinene sine.
Plutselig hadde han en liten jente som gråt om natta og stadig spurte: «Bestefar, kommer mamma og pappa noen gang tilbake?»
Hvordan skulle han forklare at svaret var aldri? Han bare mumlet og vendte blikket bort. Det var tungt for dem begge for ham og for henne. Men ingen annen plass var der.
Etter lunsj, mens Peder lurte ved TVen, sneik Synnøve seg ut i hagen med en skål med restene av suppen.
«Kom hit, Tjatte,» hvisket hun. «Det er navnet mitt til deg. Fint navn, ikke sant?»
Hunden krøp forsiktig frem, slikket tallerkenen ren og la hodet på potene. Hun så på Synnøve med takknemlighet.
«Du er en god jente,» klappet Synnøve henne. «Veldig god.»
Fra den dagen forlot Tjatte aldri huset. Hun voktet ved porten, fulgte Synnøve til skolen og møtte henne når hun kom hjem. Når Peder gikk ut, ropte han høylytt over nabolaget:
«Der går du igjen! Hvor mange ganger skal jeg si det?!»
Men Tjatte hadde lært at mannen bjeffet, men ikke bet.
Naboen, Søren Nikolaisen, stod og så på dette lille skuespillet fra gjerdet og sa en dag:
«Du, Peder, kaster du bort hunden din for moro skyld.»
«Hva mener du? Jeg trenger en hund som en tannverk!»
«Kanskje, begynte Søren, «Gud sendte den til deg av en grunn.»
Peder bare sukket.
Uken gikk, og Tjatte ble ved porten uansett vær eller frost. Synnøve smuglende tok med mer mat, mens Peder lot som om han ikke så.
«Bestefar, kan vi få Tjatte inn i låven? Det er varmere der.»
«Nei, ikke en gang!» slo han med knyttneven på bordet. «Ingen dyr i huset!»
«Men hun»
«Ingen «men»! Jeg har nok av dine krav!»
Synnøve trakk på leppene og ble stille. Senere den kvelden kunne ikke Peder sove. Om morgenen tittet han ut av vinduet og så Tjatte krøllet sammen i snøen. «Snart går hun til himmelen eller noe sånt,» tenkte han, og en kvalmhet krøp opp i magen.
Lørdag dro Synnøve til islagt dam for å ake. Tjatte fulgte henne helt til kanten. Synnøve lo og snurret på isen, mens hunden satt på bredden og så på.
«Se hva jeg kan!» ropte hun og løp mot midten av dammen.
Isen ga fra seg en knitrende lyd, så sprakk den og Synnøve falt gjennom.
Vannet var mørkt og iskaldt. Hun ble trukket under, skrek, men lydene ble druknet av bølgene.
Tjatte stanset et øyeblikk, så sprang den mot hytta.
Peder hugget ved ved flammen da han hørte et skarpt bjeff. Han snudde, så hunden løpe mot ham, bite i buksen, dra mot porten.
«Hva i all verden, er du gal?» mumlet han.
Tjatte ga seg ikke. Den rev i klærne hans, øynene fulle av panikk. Så kom han på noe.
«Synnøve!» ropte han og løp mot dammen.
Han så en svart flekk i vannet og hørte svake plask.
«Hold fast!» ropte han, og grep en lang kjekke. Han krøp over den sprukne isen, som knaket under ham, men han nådde Synnøve og dro henne opp på bredden. Tjatte bjeffet og oppmuntret dem hele tiden.
Synnøve fikk blåmerker og var kald, men Peder ristet snø av henne, blåste i ansiktet hennes og ba til alle helgener.
«Bestefar Tjatte, hvor er du?» hvisket hun.
Hunden satt ved siden av, skjelvende av kulde og frykt.
«Hun er her,» pustet Peder. «Her.»
Etter dette endret noe seg. Peder ropte ikke lenger på hunden, men han lot den heller ikke inn.
«Bestefar, hvorfor? Hun reddet meg!» protesterte Synnøve.
«Redde, redde. Vi har jo ingen plass til henne,» svarte han strengt.
«Hvorfor?»
«Fordi det er sånn jeg gjør,» brølte han.
Han var sint på seg selv, uten å vite hvorfor. Orden var orden, men hjertet hans føltes som om katter skrap.
Søren kom inn for å ta en kopp te, tygget på pepperkaker og spurte forsiktig:
«Hørte du hva som skjedde?»
«Ja,» mumlet Peder.
«En god hund, smart.»
«Det er sånn.»
«Den må passe på.»
Peder ristet på skulderen:
«Vi passer på den. Så lenge den blir holdt ute.»
«Du går ikke lenger ut? Hvor sover den om natten?»
«Ute, på gaten. Er den en hund eller ikke?»
Søren ristet på hodet:
«Du er rar, Peder. Den reddet livet til barnebarnet ditt, og du det er utakknemlighet.»
«Jeg skylder den ingenting!» brølte Peder. «Den får mat, den blir ikke slått så er det nok!»
«Skylder du eller ikke, men som menneske»
«Som menneske betyr å elske folk, ikke å elske pelsdyr!»
Søren ble stille, forsto at diskusjonen var forgjeves, men så på dem med et blikk fullt av skam.
Vinteren ble enda strengere, snøstormen låste taket fast, og Peder måtte skovle opp til midje. Tjatte holdt vakt ved døren, tynn som et skjelett, pelsen rullet seg, øynene dimmet, men hun ga ikke opp.
«Bestefar, se på henne. Hun er nesten død,» sa Synnøve, og trakk i ermet hans.
«Hun har selv valgt å bli her,» avfeide han. «Ingen tvinger noen.»
«Men hun»
«Nok! Hvor mange ganger skal jeg høre det samme? Jeg er lei av den hunden!»
Synnøve ble såret og stilnet. Senere, mens han leste avisen, sa hun lavt:
«I dag så jeg ingen Tjatte.»
«Og?»
«Hele dagen har jeg ikke sett henne. Kanskje hun er syk?»
«Kanskje hun er endelig gått. Det er jo hennes vei.»
«Bestefar! Hvordan kan du si sånn?»
«Hva skal jeg gjøre?» la han fra avisen, så på barnebarnet. «Den er ikke vår! Den er fremmed! Vi skylder den ingenting!»
«Vi skylder,» hvisket Synnøve. «Hun reddet meg. Vi ga henne ikke engang et varmt sted.»
«Ingen plass! Dette er ikke et dyrehjem!» slo han med knyttneven på bordet.
Synnøve hulket og løp til rommet sitt. Peder ble igjen ved bordet, og avisen ble aldri lest igjen.
En natt raste en voldsom snøstorm, huset ristet som en liten båt. Vindene hylte i skorsteinen, vindusrutene knirket, snøen pisket mot vindusglassene. Peder vendte seg i sengen, kunne ikke sove. «Hundens vær,» tenkte han, og såret seg selv: «Hva gjør det for meg? Det er ikke mitt ansvar!»
Men det var et ansvar, og han visste det.
Morgenen etter roet vinden seg. Peder stod opp, lagde kaffe, så ut av vinduet. Snøen hadde fylt opp til vindusrammen, stier var borte, en gammel benk sto alene. Ved porten lå noe svart i snøen.
«Sannsynligvis søppel,» tenkte han, men hjertet sank.
Han trakk på seg jakken, sparket på vottene, gikk ut. Snøen var dyp, knapt til knærne. Han nådde porten og stanset.
Der lå Tjatte, stille som en statue, dekket av snø helt opp til ørene og halen.
«Der har hun gjort seg ferdig,» mumlet han, og følte noe knake i brystet.
Han bøyde seg, ryddet av snøen. Hunden pustet svakt, en raspende pust, øynene lukket.
«Åh, din dumme lille skapning,» mumlet han. «Hvorfor gikk du ikke?»
Tjatte skjelte, men klarte ikke å løfte hodet.
Peder løftet henne forsiktig, så lett som en fjær, og bar henne inn. Hun var nesten kun bein og pels, men fortsatt varm.
«Hold deg fast,» mumlet han, mens han bar henne inn i huset. Han la henne i låven, under en gammel teppe ved peisen.
«Bestefar?» ropte Synnøve i pysjamasen ved døren. «Hva har skjedd?»
«Hun frøs seg fast der ute. Jeg tenker hun får varme nå,» svarte han mens han satte seg ved hunden og strøk pelsen.
«Er hun i live?» spurte Synnøve, øynene store.
«Ja, i live. Gi meg melk i skålen, varm.»
«Kom med en gang!» løp hun til kjøkkenet.
Peder satt ved siden av Tjatte og klappet henne på hodet, tenkte: «Hvem er jeg egentlig? Jeg har nesten druknet henne. Men hun holder på.»
Tjatte åpnet øynene forsiktig, så på ham med takknemlighet. Peder fikk en klump i halsen.
«Melken er klar!» ropte Synnøve, satte skålen ved hunden.
Tjatte slikket forsiktig, drakk, drakk igjen. De to satt og så på mens hun spiste. Det var som et lite mirakel.
Til lunsj var Tjatte i gang med å gå rundt på kjøkkenet på vaklende poter. Peder så på henne fra tid til annen og mumlet:
«Dette er midlertidig! Forstår du? Når hun blir sterk, går hun ut igjen.»
Synnøve smilte bare. Hun så bestefar stille legge de beste kjøttbitene under teppet, dekke henne med et ekstra lag med teppe, stryke henne mens ingen så på.
«Hun vil ikke gå bort, vet du. Ikke mer.»
Neste morgen sto Peder opp tidlig. Tjatte lå på teppet ved peisen og så på ham nøye.
«Så, våknet du?», mumlet han og trakk på buksa. «Det er vel det.»
Hunden log med halen, forsiktig som om hun sjekket at han ikke ville jage henne igjen.
Etter frokost tok Peder jakken og gikk ut på gården. Han gikk langs gjerdet, så på den gamle hytta ved skuret, som har stått tom i ti år.
«Tjatte!» ropte han mot huset. «Kom hit!»
Synnøve sprang frem, Tjatte fulgte, men holdt avstand til Peder.
«Se,» pekte han på hytta. «Taket er hul, veggene råtner. Trenger reparasjon.»
«Hvorfor, bestefar?» spurte Synnøve.
«Hva skal du? Det er bare en tom plass. Rot blir bare rot,» mumlet han mens han dro fram planker, hammer og spiker. Han begynte å fikse taket, mens han skrek over alt: spikeren bøyer seg, planken er feil størrelse.
Tjatte satt ved siden av og så på, forsto at bestefaren jobbet for henne.
Innen lunsj skinte hytta med et nytt tak. Peder la en gammel teppe inni, satte vann- og matboller ved siden av.
«Sånn, ferdig,» sa han og tørket svetten av pannen. «Klart.»
«Bestefar, er dette for Tjatte?» spurte Synnøve lavt.
«For hvem ellers?» mumlet han. «Hun har ingen plass i huset, men ute skal hun leve som en hund, altså som en hund.»
Synnøve kastet seg i hans armer:
«Tusen takk, bestefar!»
«Greit, greit,» avfeide han. «Ikke klynk. Husk, dette er midlertidig! Vi finner en eier til henne.»
Men han visste at han aldri ville finne noen. Tjatte hadde nå bare dem.
Da kom naboen Søren inn, så den nye hytta, hunden, og Synnøves glade ansikt. Han smilte lurt:
«Hva sier du, Peder, jeg sa jo at Gud sendte henne av en grunn.»
«Hold deg unna med din gudsstoff,» brummet Peder. «Det er bare en stor greie.»
«Ja, en stor greie,» nikket Søren. «Du har et godt hjerte, men du har gjemt det dypt.»
Peder ville protestere, men ga opp. Han så Tjatte sniffende på det nye hjemmet, Synnøve klappende henne på hodet, og forsto: nå var de en familie. Ufullstendig, kanskje merkelig, men en familie.
«Greit, Tjatte,» sa han stille. «Dette er ditt hjem nå.»
Hunden så på ham med et langt blikk og la seg ved hytta, klar til å vokte døren til huset hvor hennes folk bodde.
