Bestefar er borte
Ingrid hadde knapt satt fra seg kofferten etter nok en jobbreise da telefonen ringte. Det var mamma.
– Ingi, jenta mi, er du hjemme? spurte mamma, Berit Johansdatter, med en uvanlig spent stemme.
Ingrid hørte det, men hun var for sliten til å henge seg opp i det.
– Hei, mamma. Ja, nå har jeg endelig kommet hjem. Kom inn døra for fem minutter siden. Hva gjelder det? Har det skjedd noe?
– Det er bra. Bra at du er hjemme, sa mamma og trakk ut samtalen på særdeles norsk vis, slik man gjerne gjør når man egentlig har noe å fortelle, men ikke helt vet hvordan man skal si det.
«Sikkert ny runde med bygdesladder hun har lyst til å dele», tenkte Ingrid oppgitt. Akkurat nå hadde hun mest lyst til å kaste seg ned på senga og sove, for nattesøvn på nattoget hadde det vært lite av.
Man skal ikke kimse av fire ungdommer på kupeen ved siden av, gitar, og det som må ha vært samtlige brune flasker fra Narvesen på Oslo S, for de sang både Prøysen og «Bæ bæ lille lam» og sannelig, selv «Ingrid, du er min sol». Var humøret hennes bedre kunne hun kanskje ledd nå håpte hun bare at gitaren sprakk, men trønderrock overlever alt.
– Mamma, jeg må få hvile ut litt etter turen. Kan jeg ringe deg opp igjen senere? Snart, altså.
– Det går nok ikke, sukket mamma.
– Hva da, går ikke? Hva mener du egentlig? Ingrid merket stemmen ble skarpere. Plutselig slo det henne at mamma snakket annerledes.
– Du får ikke slappet av, vennen.
– Hvorfor ikke? Jeg har vært bortreist på jobben i ei hel uke, har jo lov å slappe av litt, og ingen har sagt noe om uventede besøk eller overraskelser eller har du tenkt å storme inn døra mi i kveld likevel?
– Ingrid… bestefar er borte.
Ingrid ble hvit i ansiktet, satte seg tungt på sofaen og holdt telefonen så hardt inntil øret at det knirket i plasten.
Dette så hun ikke komme.
– Det var nabokjerringa, Marit Fredrikka, som ringte i dag morges. Hun skulle innom med melk, og da lå Jon Arvid altså bestefar din på dørmatta med hånda på brystet, pustet ikke, ingenting. Må ha ligget der hele natta. Nå må vi til bygda og ordne begravelsen. Naboene hjelper til, men jeg kan ikke dra, Ingrid. Kan du reise og ta et siste farvel med bestefar?
Ingrid var for satt ut til å svare. Men et lavmælt «mmm» presset seg ut.
– Marit Fredrikka ringte slektningene også, men de nektet. De sa visst at hadde det vært noe arv, kunne de tenkt seg om, men nå gadd de ikke bruke tid og penger. Du vet jo huset til bestefar ikke er verdt så mye heller. Jeg har i grunnen heller ikke lyst til å dra, særlig siden Jon Arvid ba meg holde meg unna huset hans for godt. Jeg lovte ham at jeg ikke skulle komme, ikke engang til begravelsen. Så nå står det på deg, Ingrid. Klarer du å dra?
Det ble stille.
Blikket til Ingrid falt på nattbordet hvor et brev fra bestefar lå. Siste brev, sendt for en måned siden, hadde hun ikke rukket å åpne før nå hun var jo stadig på farta med jobben. Tredje utplassering på seks måneder, og ingen tegn til at det ga seg det var alltid bare hun som kunne sendes, fordi alle andre måtte på helgestevne, var syke eller hadde smårollinger hjemme. Hun, derimot, hadde ingen forpliktelser, bare stadig flere runder på veien.
– Ingrid, hører du? sa mamma. Det ser dårlig ut hvis naboene tror vi bare glemmer ham. Han var sær, ja, men fremdeles et menneske, og du hadde jo et greit forhold til ham.
– Jeg drar, mamma, sa Ingrid. Selvfølgelig skal jeg det. Men…
Hun reiste seg, tok brevet fra nattbordet, snudde det i hendene og la det forsiktig ned igjen.
– Jeg skjønner ikke hvordan dette kunne skje. Han var jo så sprek da jeg var der i jula.
– Ja, men vettu, Ingi, sånn er det han holdt jo på å bikke åtti. Mange menn kommer aldri så langt. Vi får bare håpe han hviler i fred nå.
Ingrid ble bare sittende. Hun elsket bestefar og var kanskje den eneste i slekta som hadde holdt kontakt. Mamma og bestefar hadde ikke akkurat vært bestevenner, særlig etter at pappa døde det var aldri tilgitt eller glemt, og bestefar la skylda på mamma for at «hun hadde slitt ut sønnen hans». Ikke akkurat stemning for idyllisk familiesamvær.
Det var ikke løgn, for så vidt, at mamma hadde mast på pappa om stadig ny jobb, nye prosjekter og flere runder på plattformen for å få råd til oppussing og hytte, mens han egentlig hadde vært lærer, alltid borte, men kom hjem med både penger og gaver helt til den dagen han ikke kom hjem i det hele tatt. Hjertet hans orket ikke mer.
Bestefar hylte som en ulv i begravelsen, og de sa «ingen foreldre skal overleve sine barn». Etter den dagen ja, da var det bare Ingrid som fikk besøke bestefar, og ingen kontakt med svigerdattera mer.
Ingrid og bestefar holdt kontakten, de skrev faktisk brev. Ja, helt ekte brev. Bestefar satte seg aldri inn i noe fancy med smarttelefon eller Facebook og alt det der det brydde ham ikke, og slekta synes jo egentlig han var sær, som ikke engang hadde mobilbank.
«Han er blitt tullerusk», mente damene på butikken. «Først kona, så sønnen klisjé at gamle folk mister forstanden.»
Det siste året var mange enige, særlig etter at bestefar begynte å prate høyt med katten sin. Problemet var bare at ingen noensinne hadde sett denne katten.
Etter samtalen kastet Ingrid mobilen på senga og stirret tomt ut i rommet før hun begynte å gråte. Hun hadde jo tenkt å besøke bestefar denne sommeren, men det ble aldri reise, oppdrag, alltid en sjef på jobben som smilte overbærende når hun prøvde å protestere: «Du får jo skikkelig lønn, Ingrid. Du kan bare si opp om det ikke passer deg, men den lønna du har? Finn deg noe bedre, du.»
Så hun bet det i seg og trøstet seg med at pendlingen skulle ta slutt en dag.
*****
Begravelsen gikk slik alle begravelser på landet gjør: et minutt med stillhet, lokalt snakk, seljefløytende sanger og til slutt en treplate i bakken, litt kake, litt kaffe, og mer enn nok akevitt og fjonge ord om den avdøde.
Og så var det over. Bestefar, nå bare et minne, og Ingrid undret seg: Er det virkelig slutt? Men praten, minnene, alt det gode folk sa det ville la bestefar leve videre, i alle fall i hodene deres.
Snart gikk folket hjem, noen til butikken, noen videre til tv-stua, og til slutt satt Ingrid igjen, alene i huset. Ensomheten slo inn som et uvær i kystbygda. «Jeg rakk det ikke. Jeg fikk aldri sagt farvel», sukket hun for seg selv.
For å tenke på noe annet tok hun husvasken: luftet alle rom, vasket gulvet grundig, fjernet støv overalt, svingte kosten i takhjørnene, soppet matrestene i kjøleskapet. Japansk rydding var INGENTING mot dette.
Huset var tross det sparsommelige interiøret lunt og godt. Ute hadde kvelden senket seg. Ingrid slo opp døra, trakk dyp inn ånden kystluft og lot blikket fare over hagen. Velfriserte åkerfurer, selv om ingenting var plantet ennå kanskje skjønte bestefar at tiden hans var ute, og gadd rett og slett ikke så nytt i år.
Epletrærne sto i blomst, rips og bringebærbusker likeså. Bestefar lot aldri jorda ligge brakk.
«Hvem skal passe på alt dette nå?» undret hun. Hun ringte til mamma for å si at alt var ordnet.
– Fint gjort, Ingi. Uansett hvem han var, så var han jo familie.
– Han var helt grei, mamma. Men det skjedde mye sorg i livet hans han sa mye stygt, men han elsket pappa høyere enn livet.
– Ja, la nå det ligge, svarte Berit og endret fort tema. Når kommer du hjem? I dag? I morgen? Det er sikkert skummelt å være alene?
– Ingen fare. Jeg blir noen dager til, tok noen fridager, og det er godt med litt ro etter alt det bymaset. Og det er jo ni-dagers minnemarkering også. Kanskje du skulle tatt turen?
– Nei, det får andre ta seg av. Jeg har jo hagen og drivhuset, og du vet hvor travelt det er når alt skal settes.
– Greit, men pappa ligger også begravd her du vet, og du har aldri vært og besøkt ham. Ikke én gang siden begravelsen.
– Skulle vært i Oslo, den begravelsen, sa mamma hvesende. Uff, nå begynner yndlingsserien min, jeg må løpe! Ring om det er noe, Ingi.
Ingrid trakk på smilebåndet. Som vanlig, når mamma ikke hadde mer å si, var det plutselig hastverk. Ingrid lagde seg te av tørket ripsblad, mynte og sitronmelisse fra bestefars hyller, drakk og krøp til køys.
Men før hun sovnet, måtte hun lese brevet en gang til. Bestefar hadde denne gangen nesten bare skrevet om en katt en «Svarting», selv om ingen visste om noen sånn katt.
«Tror du ikke, jenta mi, at Svarting elsker melk? Folk sier voksne katter ikke skal ha, men i går slukte han nesten en halv liter! I morgen må jeg be Marit Fredrikka komme med mer melk. Hun blir sikkert forbauset, jeg har aldri drukket så mye før! Men det gjør jo ikke noe, hun får jo betalt. Og Svarting er så utrolig sulten. Han gjemmer seg fortsatt, jeg har nesten ikke sett ham, bare et sort glimt mot løa. Han har sikkert blitt stygt behandlet, stakkar. Gleder meg til du kommer, kanskje vi kan finne ham sammen?»
Det stod mye mer om denne pelsklysa, men Ingrid måtte innrømme: hun hadde ikke sett snurten av noen katt, verken inne eller ute, selv om hun hadde vært der flere dager allerede.
Men noen ganger kunne hun sverge på at hun følte noen betrakte henne nøyaktig slik bestefar beskrev det.
«Jeg må spørre Marit Fredrikka om denne Svarting-katten», tenkte hun før hun duppet av.
*****
Sola snek seg inn bak gardinene da Ingrid våknet. Spurvene kvitret, og hanene gol i konkurranse på gårdsplassen til naboen typisk norsk bygdemorgen.
Hun åpnet vinduet og lot luktene fra syrin og våt jord fylle rommet, mens hun mintes sommerdagene i barndommen hos bestefar. Og hun måtte undersøke kattemysteriet. Hvilken katt? undret hun da hun hilste på Marit Fredrikka.
– Jeg vet like lite som deg, sa naboen og tenkte seg om. Men vet du hva? For en måneds tid siden begynte Jon Arvid å snakke med en katt han mente han hadde sett. Jeg gikk forbi flere ganger og så ham snakke ut i lufta. Han kalte ham visst Svarting. Men ingen av oss har noen gang sett noen svart katt på tunet, og jeg har jo vært inne hos ham stadig vekk, enten med melk eller nystekte boller. Når jeg spurte, bare lo han: «Du får sen når jeg fangern!». Jeg tror ærlig talt bestefar ble litt rar mot slutten. Men, jenta mi, vi får tro han hadde sine grunner.
– Hm, nei, bestefar var ikke gal. Kanskje katten virkelig er der, men bare utrolig sky. Har ingen katter forsvunnet i nabolaget?
– Tvert imot det finnes knapt svarte katter her.
Ingrid dro hjem og satte i gang med mer rydding, men tankene sirklet hele tiden rundt bestefars kattebrev.
Samtidig, borte i buskaset, lusket en svart katt og hadde allerede lagt merke til jenta fra byen. Av alle menneskene som hadde vært innom, likte han denne best. Det var noe kjent og mildt med henne, akkurat som med bestefar, han med de snille øynene og de rolige historiene under epletreet.
Katten holdt trygg avstand, men fulgte med. Han visste altfor godt at folk kunne være farlige. Han hadde blitt kastet pinner og steiner etter som liten, så han holdt seg unna. Livet hadde vært ensomt, men her, med gamle Jon Arvid, følte han seg nesten hjemme.
Så, en dag, da bare Ingrid var igjen, skjedde det. Ni-dagersmarkeringen var over, folk reiste, og hun så plutselig rett på han.
– Der er du, Svarting! Så bestefar hadde rett, lo hun, men katten løp og gjemte seg.
– Hvorfor så redd, Svarting? Jeg reiser snart, kom frem da, sa hun, nesten litt ertende.
Akkurat da kom Marit Fredrikka forbi med nystekte boller til reisen og så Ingrid snakke til buskaset. Ja ja, nå var de kanskje to med «usynlige venner».
Utover ettermiddagen bygget skyene seg opp, det brummet i det fjerne, og kyllingene på nabogården kaklet nervøst. Snart slo det inn en rett frem norsk «oreginal» vestlandssommer; lyn og torden utenfor alle skalaer.
Regnet trommet som hammer på taket, og Ingrid lå søvnløs da lynet smalt så hele huset ristet. Helt plutselig så hun to tente øyne i vinduet hun ropte til og så noe svart og dryppende slenge seg inn gjennom luftevinduet, galopperte tvers over gulvet og forsvant under senga. Det var Svarting.
Hun brukte tid på å få han frem, men det gikk og etter å ha tørket ham med håndkle fikk han ligge i fotenden av senga. Da stormen raste ute, var det plutselig ikke så skummelt likevel, der de lå begge to.
Morgenen etter sto Svarting på vinduskarmen og klorte på vinduet. Ingrid smilte.
– Hvor har du tenkt deg, kompis? Skal du ut? spurte hun.
Katten så unnskyldende på henne kanskje for at han hadde vært så pysete kvelden før.
– Ikke tale om ikke uten frokost! Du får bestemme selv etterpå. Vil du bli her, eller skal du bli med meg til byen? Du bestemmer men jeg håper du blir med. Jeg tror bestefar hadde ment akkurat det samme.
Hun slapp katten ut når hun hadde matet ham, og begynte å pakke. Da hun gikk ut døra, ventet Svarting på trappa, gned seg inntil bena hennes og så opp på henne som om han hadde bestemt seg jo takk, han tok gjerne følge til hovedstaden. Folk var ikke så skumle når de bare ville godt. Og storm og regn var verre enn bymennesker, fant han ut.
Da Marit Fredrikka fikk se Ingrid med Svarting i armene idet hun kom for å levere nøkler, tapte hun nesten munn og mæle.
– E-e-eh, er det DER katta?
– Jada, det er ham, smilte Ingrid. Så bestefar var ingen gammel skrulling bare katten hans var litt sky! Nå reiser vi til byen sammen. Takk for all hjelpen, forresten.
– Hahaha… ja, det var det! Jeg skal passe huset her, vettu. Du kommer vel innom igjen?
– Selvfølgelig, kanskje oftere enn før. Vi to jeg og Svarting.
– Bra. Ta med noen boller, her, du får ikke slippe uten og hilse bestefar fra oss hvis du ser ham på skyene!
I bussen tilbake inn mot byen syntes Ingrid et øyeblikk hun så ansiktet til bestefar i skyene. Til og med Svarting reiste seg i skuldra hennes og så ut på himmelen.
Det var som om bestefar smilte til dem, kanskje til og med blunket.
Og så forsvant skyen kanskje alt bare var fantasi men det gjorde ingenting.
For viktigst av alt, de visste at bestefar ville leve videre i minnene deres, og at han ville vært glad for at den skrøpelige katten endelig hadde funnet sin familie.
