Det var for lenge siden, i en liten bygda ved fjorden, at Solveig bodde sammen med moren sin, Marte, og bestemoren Fia. Hun hadde ventet i nitten år på at den unge mannen hun hadde elsket siden barndommen, Eirik, skulle komme tilbake. Når hun husket den nabogutten som var fem år eldre enn henne, smilte hun drømmende og tenkte:
Hvor fint det hadde vært om Eirik plutselig dukket opp her i bygda. Dessverre døde hans bestemor for tre år siden, og jeg pleide å ta vare på henne
Etter niende klasse meldte Solveig seg på helsefag på den regionale videregående skolen i Lillehammer. Da hun var ferdig, fikk hun jobb som jordmø, og arbeidet på det lokale helsesenteret. Hun grublet ofte over et spørsmål:
Hva er egentlig kvinnelig lykke? Finnes den i det hele tatt? Vi lever som tre i et rent kvinnelig hushold, men hva er mor sin lykke? Jeg tror ikke hun vet hva lykke betyr. Hun pleide å fortelle hvordan min far, som jeg aldri så, forsvant så fort hun fikk vite at hun var gravid. Eller bestemoren Fia, som var snill og god, måtte oppdra sine to døtre alene etter at hun ble enke tidlig.
Selv om hun var ung, tok Solveig imot bygdas innbyggere med respekt. Hun ga injeksjoner, målte blodtrykk og var alltid høflig og omsorgsfull. Folk stole på henne fordi hun var en av oss. Hun hadde drømt om å bli helsearbeider siden barndommen, og pleide å behandle både katter og hunder, og til og med klemme venninneres knær med grøt. Selv sine små kutt og skrubbsår klarte hun å stelle.
En ettermiddag, da hun kom hjem fra helsesenteret, vandret tankene tilbake til Eirik.
Hvorfor tenker jeg uavbrutt på ham? Kanskje han allerede er gift, har mange barn, og vil aldri få vite at jeg har elsket ham siden jeg var tretten år gammel reflekterte hun for seg selv.
Den siste gang han hadde vært i bygda, var ved sin bestemors begravelse, men de hadde knapt snakket sammen. Han kom sammen med moren sin, som så også uvel, og støtte seg på ham.
Vinteren hadde slått seg inn, og jul og nyttår var allerede feiret. Februar nærmet seg slutten. Marte jobbet som postbud, mens bestemoren Fia alltid var hjemme og bakte deilige lefser, formet poteter og lagde rømmegrøt.
Da Solveig gikk mot huset sitt, kastet hun et blikk på nabohuset, hvor hun hadde fått nøkkelen fra Fia så mange år tidligere, da hun pleide å passe på bestemor. Etter store snøstormer ryddet hun ofte stien mot huset i håp om at Eirik skulle komme, men
Hei, bestemor, er moren hjemme? spurte barnebarnet.
Hun kom, men måtte besøke Mari, en venninne som var litt forkjølet. Hun skal snart komme tilbake med medisiner. Kom og sett deg ved bordet, så gir jeg deg mat. Kanskje du vil bli med oss, ropte bestemoren Fia kjærlig.
Ja, jeg er sulten, og vinteren er kald, men våren kommer snart og jag en kald vinter bort lo Solveig. Når våren kommer, vil den jage vinteren sånn at den pakker sine kofferter og flyr til fjerne strøk. Jeg elsker våren.
Hun trakk seg inn på sitt lille rom, la hodet på puten og tenkte igjen på den unge mannen. En gang hadde Eirik hjulpet bestefaren Sem med å reparere taket da han var sytten år gammel. Under arbeidet rørte han seg uheldig og falt nesten fra taket, men bestefar grep ham i hånden i siste sekund. Eirik fikk et lite kutt av en spiker. Solveig så det fra hagen, løp hjem, grep bandasje og grøt, og sprang inn i nabogården. Eirik holdt seg fast i beinet, mens bestemoren hans vred seg i smerte.
Det gjør vondt, Eirik, jeg skal stelle såret beordret hun, mens han så overrasket på henne.
Så heldig jeg er som har funnet en lege mumlet han.
Ikke så raskt, du sa bestemoren, som hadde pleiet folk siden hun var liten.
Solveig så på såret og sa:
Det er ikke så dypt, jeg fikser det på et blunk. Er du i smerte? spurte hun mens hun forsiktig bandt såret. Øynene hennes, så blå som fjellbekken, var fulle av medfølelse. Hun nesten ville gråte over hans smerte, men Eirik så på henne og smilte.
Det gjør ingen vondt, svarte han, og husket hennes vakre blå øyne fra den dagen han var tolv.
Da Eirik kom hjem fra militæret og så moren sin, ble han redd. Hun var blek med tørre lepper, men hun klarte ikke å skjule sine tårer. Hun gråt av glede over å ha fått sønnen tilbake, og følte seg nå sterkere.
Takk Gud, sønn, du er tilbake. Jeg kan nå dø i fred hvisket hun.
Mor, la meg ikke høre flere triste ord. Jeg lover å hjelpe deg i alt, svarte Eirik.
Han var en god sønn. Han hjalp moren med injeksjoner, masserte føttene hennes, og hans hjerte var svakt, men han ønsket å få moren på beina igjen. Han fikk jobb og drømte om å gi moren et trygt liv, og etter hvert ble hun mer livsglad og tok seg av husarbeidet. Ofte tenkte hun på barndomshjemmet på bygda.
Å, gutten min, hvor skjønt det ville være å bo på landet igjen, uten å måtte gå ned fra fjerde etasje. Bare sette en stol på verandaen og nyte den friske luften. Kanskje få noen høns
Eirik bestemte seg for å reise til bygda på en lørdag. Han visste at det var dumt å dra om vinteren til et gammelt forlatt hus, men han lovet moren at han skulle undersøke forholdene i helgen. Morens øyne lyste opp, og han følte at han måtte handle uten å nøle.
Da bussen stoppet i bygda, ble han overrasket over den brede, traktorryddede veien som førte rett til bestemorens hus. Det var som om husets dører ventet på ham.
Jeg må nok gå gjennom snøen i kneene for å nå huset tenkte han, men så ble han overrasket over at veien var ryddet helt frem til porten, og videre til verandaen med tre trapper, hvor en gammel feiekost sto.
Hvem har ryddet veien? Kanskje noen allerede har bosatt seg her undret han.
Vinduene var dekket med lette gardiner som bestemor selv hadde sydd på en gammel symaskin. Hun elsket å se ut av vinduet uten å trekke for gardinene. Eirik tok nøkkelen frem fra lomma, låste opp, og hørte plutselig en høy, kvikk stemme bak seg:
Hei, du har ikke vært her på en evighet, men jeg har ventet på deg. Jeg følte at du en dag ville komme.
Eirik skvatt og snudde seg nesten bort fra verandaen. Der stod en vakker, slank jente i en skinnjakke og en hvit, pelsluktende lue. De blå øynene hennes strålte. Rødmen kjærtegnet kinnene hennes mens hun smilte.
Gjenkjenner du meg ikke? Jeg er bestemoren Fias barnebarn husk meg.
Han husket jenta som hadde stelt såret hans på beina og som aldri lot noen komme nær ham. Hun hadde vakre øyne, men navnet hadde han glemt.
Jeg er Solveig, husker du meg?
Solveig! Ja, selvfølgelig, hvordan kunne jeg glemme deg? utbrøt Eirik med et smil. Du behandlede benet mitt Du var så liten, med lyse fletter som stakk ut til sidene.
Så du husker meg?
Hun lo, og et lykkelig glimt lyste i ansiktet hennes. Eirik kunne ikke ta øynene fra henne, og også han smilte.
Jeg har ryddet snøen her, ventet på deg, jeg har så mye å fortelle. Kom og sett deg, så skal jeg gi deg te med jordbærsyltetøy. Mor og bestemor vil bli glade. Vi kan gå inn i huset sammen, så du rekker å se alt.
Eirik satte seg ved bordet, drakk teen med den søte syltetøysen og lyttet. Bestemor og mor gikk inn i rommet etter den gledelige gjenforeningen.
Din bestemor har vært syk i det siste, så jeg ville ikke belaste dere, men jeg har alltid kommet og tatt vare på henne, matet henne. Jeg har alltid drømt om å bli helsearbeider, og nå er jeg jordmor her, fortalte Solveig.
Jeg husker hvordan du behandlet benet mitt, så dypt at det ikke engang fikk arr lo Eirik. Du var så alvorlig.
Å, slapp av, vinket hun bort, jeg var bare bekymret for deg. Jeg har alltid likt deg hun rødmet og dekket munnen med hånden, overrasket over sine egne ord.
Eirik ble overrasket, men smilte.
Ja, du var en høy, slank jente, men jeg respekterte deg fordi du behandlet meg så seriøst, svarte han, selv om hun nesten hadde erklært sin kjærlighet.
Solveig strakte fram nøkkelen til den gamle hytta.
Her, bestemor ga den til meg da hun lå ned, og nøkkelen ble hos meg. Hun sa alltid at du ville komme tilbake, kanskje til og med bli her, sa hun med rødmende kinn.
La nøkkelen bli hos deg, svarte Eirik. La oss gå inn i huset.
De gikk inn, og Eirik ble imponert over den rene, ryddige stuen, som om bestemor nettopp hadde gått ut og forlot alt på sin plass. Han skjønte at han skyldte henne dette og så takknemlig på Solveig.
Jeg må reise hjem, men jeg lover å komme tilbake. Vi kan komme sammen med mor, hun trenger den friske luften. Jeg skal rydde opp, og du venter på meg. Jeg kommer tilbake, for dine strålende øyne vil aldri slippe meg, sa han mens han gikk mot bussen.
Solveig fulgte ham til busstoppet med et smil, og tenkte at hun endelig forsto hva kvinnelig lykke betydde. Hun så på de blå øynene hans som en påminnelse om en lykkelig framtid.
