Unnskyld oss, begynte en av betjentene. Men denne damen hevder at katten deres hoppet over til hennes balkong, angrep henne, og deretter stjal kattungen hennes
Vet du, det har alltid vært slike bygårder som folk kalte hjørnegårder. Da to leilighetsrekker møtes i en rett vinkel, nesten de nitti gradene, og hvis det finnes balkonger på innsiden, er de i selve hjørnet nesten helt tett bare halvannen meter fra hverandre, kanskje mindre.
Slik en bygård bodde vi i, oppe i den femte etasjen.
En gang, da min kone og jeg kom hjem fra jobb vi arbeidet i samme firma og kjørte sammen hver dag så vi noe ute på gårdsplassen som aldri glemmes.
En flokk løshunder hadde gått løs på en stakkars hjemløs katt, en rufsete grå som nabolaget hadde begynt å mate, vi med. Jeg jaget vekk hundene, men katten fikk seg en skikkelig omgang. Heldigvis ikke dødelig, men ille nok.
Vi tok den med til veterinæren. Sår ble renset, sydd, drypp med saltvannsoppløsning og vitaminer satt, antibiotikasprøyte, og streng beskjed om å komme innom hver dag en uke.
Så ble altså katten som min kone straks kalte Børre, egentlig kort for Bølle med oss hjem for å hvile ut.
Hvorfor Børre? undres du kanskje. Fordi han så barsk og fryktinngytende ut, gamle bataljer og arr over hele pelsen. Men overraskende fort ble han vant til varme og omsorg.
Etter bare et par dager låg Børre på teppet i sofaen og malte tilfreds, sløret i blikket hver gang hun strøk magen hans.
Se hvilken kosegutt han er blitt, lo hun, mens hun kilte ham mellom forpotene.
Riktig nok trakk Børre seg litt vekk av og til sårene sved ennå men kosen holdt ham alltid i nærheten.
Derfra gikk det kun én vei: Børre ble rund, silkepels og trivelig, alltid å finne på en fang eller i senga. Ivaretatt, forsynt, trygg.
Den gamle frykten, kulden, bråket fra slagene i bakgatene, alt det pinefulle glei vekk, som om det bare hadde vært et mareritt.
Nå satt han på balkongen, stirret ut over tunet, hvilte i solen. Å gå ut en gang til hadde han ingen lyst til han visste nok hva den slags frihet kostet.
Nabobalkonger var ham knekkende likegyldige helt til
Helt til en dag da en liten, pusete kattunge i naboblokka, på nesten sammenfallende balkong, dukket opp.
Sikkert en bortskjemt fining, han der, tenkte Børre og freste hånlig før han snudde ryggen til og stakk halen i været.
Men neste dag hørte han gråt. Et slikt underlig, forsiktig pipegråt fra den lille. Han gikk nærmere.
Den lille hadde gjemt seg i et hjørne, skrek lavt.
Hei! ropte Børre. Hva griner du for, er maten feil?
Kattungen krøp bare tettere inntil veggen, kikket fryktsomt på den store ukjente.
Hvorfor gråter du? spurte Børre.
Så hvisket den lille:
Hun slo meg med tøffelen Du aner ikke hvor vondt det gjør.
Børre ante ikke hva et tøffelslag innebar, men smerte kjente han. Kjærlighet og varme hadde lært ham omsorg, men gamle arr minnet om hvordan det føltes, å være redd og forlatt.
Med tøffel? undret han. Hva for da?
Jeg pep tidlig i dag. Var sulten.
Og det var alt? spurte Børre forundret.
Hun slo meg for det. Skrek også.
Børre falt i staver. Hans egne minner presset på, det å frykte alt og alle, alltid fryse, alltid være sulten.
Slår hun ofte? mumlet han.
Nesten alltid, hikstet kattungen. For hver minste lyd eller ablegøye. Hun liker meg ikke…
Men på telefonen roper hun til venninnene at jeg var dyr. At hun har brukt masse penger. Jeg skjønner ikke hva dyr er.
Børre skjønte. Hans eier kalte ham ofte for min dyrebare.
Men her fikk ordet en annen klang.
Børre så alvorlig ut i luften. Han syntes synd på den lille. På gata ville han visst akkurat hva han skulle gjøre. Nå var alt mye vanskeligere.
Kattungen ble ropt inn fra leiligheten. Redsel og skam gjorde at han tisset på seg idet han hastet gjennom døra.
Børre så etter det våte flekken. Husket da han selv, bitteliten, hadde gjort akkurat samme foran en stor skabbete hund.
Siden brukte han mye tid på balkongen. Hans nye venn het visstnok Markor. Børre syntes Snyltepasset hadde passet bedre, men de ble fort gode venner.
Markor ble vant til ham og kom daglig for å klage.
Hun sa i dag, snufset han, at hvis jeg ikke blir stille, kaster hun meg ut fra balkongen.
Børres pels sto i været, klør og tenner dirret.
Han hørte ofte skriking og skjellsord fra Markors eier. Noen ganger smalt det også et tøffelslag eller et spark i det lille dyret.
Børre tok sin beslutning for lenge siden, men frykten holdt ham tilbake.
De kommer til å kaste meg ut, tenkte han. Slike handlinger straffes.
Han orket ikke tanken på kjølige netter, tom mage og ensomhet igjen, ikke etter alt han hadde fått.
Men han kunne ikke glemme hva eieren til Markor var i stand til.
Noen dager senere skjedde det.
Børre lå på balkongen og lyttet. Fra naboleiligheten hørtes hyl og bannskap. Damen i pysjamas lå i sengen og skrek til Markor.
Han så det i gjenskinnet i glassdøren.
Hun lente seg frem, løftet tøffelen og truet den krypende kattungen mens hun ropte:
Slår deg flat om du ikke holder kjeft!
Børre kunne ikke forklare etterpå hvordan det gikk til, han spratt bare over de meterne. Stod plutselig midt på sengen hennes.
Det hun så, var ikke akkurat en vanlig katt.
I hennes øyne var han et monster; stor som en los, bister i blikket, knurrende med frådende kjeft. Hun syntes det gnistret i pelsen og var ild i gapet.
Hun skrek, slapp tøffelen, og en gul, varm stripe rant nedover bena i pysjamasen.
I det øyeblikket trodde hun at fanden selv hadde kommet.
Fanden løftet labben, klørne glinset. Hun kastet seg bakover, skjermet ansiktet med hendene og besvimte.
Etter en stund ringte det på ved vår dør.
Der stod naboen, ustelt og forvirret, og skrek:
Katten deres har gått til angrep! Den klorte meg, og så stjal den Markor! Jeg ringer politiet!
Men kjære deg, svarte min kone rolig. Katten vår har vært inne hele dagen. Og noen kattunge har vi ikke sett.
Naboens ansikt vred seg. Hun ville si noe mer, men det kom bare et ukvemsord før hun stormet ut.
Ti minutter etter stod faktisk to politifolk i gangen, med den halvt hysteriske naboen hakk i hæl.
Beklager, sa den ene. Men denne damen påstår altså at deres katt hoppet over på hennes balkong, angrep henne, og stjal kattungen hennes…
Hva for noe?! utbrøt både jeg og min kone, oppriktig overrasket.
Velkommen inn, sa jeg og åpnet døra. Katten ligger og sover der inne, dere kan se selv. Ingen tegn til kattunge her.
Alle sammen gikk inn. Og der lå faktisk Børre som en sovebamse, strukket ut i sofaen.
Der er han! hylte naboen. Det var han som klorte og kidnappet Markor!
Kidnappet hvem? spurte en av betjentene forvirret. Katten deres stjal mark?
Nei! Han heter Markor! skrek hun.
Betjentene så på hverandre og gikk ut på balkongen.
To meter cirka, konstaterte den ene.
Dere mener virkelig katten hoppet to meter med kattunge i munnen? spurte den andre.
Tror dere meg ikke?! skrek damen. Hun raste rundt i leiligheten og ropte: Markor! Markor! Markor!
Slo opp alle skap, dro ut skuffer, kastet klær og sengetøy omkring seg.
Betjentene måtte til slutt holde henne fast.
Nå, frue, sa den ene strengt. Nå bryter du faktisk loven. Eieren har rett til å anmelde deg for dette oppstyret.
Hva?! Anmelde meg?! Katten deres lot meg nesten dø!
Forresten, la betjent nummer to til, kan du vise oss hvor den klorte eller bet deg?
Naboen håpet på et svar men kom ikke på noe i stedet ropte hun:
Jeg skal anmelde dere alle sammen!
Unnskyld meg, sa min kone vennlig men bestemt, men det lukter faktisk sterkt av urin nå Kan du kanskje reise deg fra stolen min?
Naboens øyne ble store som tallerkener. Hun ble rød, så grønn, og så nærmest snøhvit.
Hun sprang ut, smalt døra.
Vil dere levere anmeldelse? spurte betjenten.
Nei, svarte vi begge.
Hun er ikke helt ved sine fulle fem, la min kone stille til.
Beklager bryet, sa de og gikk.
Vi snudde oss mot Børre, som hadde våknet og satt på teppet.
Skal vi ta en titt? mumlet mannen.
Ja, la oss det, nikket kvinnen.
Børre så skyldig på oss, hoppet ned fra sofaen, tuslet bort og åpnet klesskapet med labben. Løftet rolig av noen håndklær, og der under dem lå en liten grå krøll sammenkrøpet og livredd.
Kjære vene… sukket vi begge.
Vi satt oss ned. Børre kom bort, la seg inntil oss, og skjøv kattungen bort til kvinnens fang.
Hva gjør vi nå? spurte hun, løftet forsiktig den skjelvende grå og la den på fanget.
Markor skalv og krympet seg enda mer.
Ikke vær redd, lille venn, sa jeg mykt.
Ingen blir slått her, la min kone til, strøk over ryggen. Og du, Børre, du er strengt tatt i trøbbel. Slik skal man ikke gjøre. Det finnes andre måter…
Andre måter? undret jeg, Han reddet jo Markor fra en ondskapsfull kvinne. Skal han straffes for det?
Og forresten, vi har jo ingen kattunge her. Det sa jo politiet selv.
Akkurat som alltid, sa min kone oppgitt til Markor. Dere holder alltid sammen, dere gutta. Skal kanskje Børre ha premie også?
Selvfølgelig! Det fortjener han. Kom, Børre, du får litt kylling!
Se på ham, da! sa hun og smilte bredt. Men akkurat da strakte Markor seg plutselig, grep forsiktig om hånden hennes med små labber, og presset seg mot den varme huden.
Hun lo og sa forsonende:
Vel… Denne gangen er du tilgitt.
Børre og jeg gikk til kjøkkenet. Markor ble igjen, i runde, trygge hender, fornøyd malende. For første gang forsto han hva det egentlig betydde når noen kalte ham dyrebar.
Og han tenkte ordet hørtes så annerledes ut når den snille damen sa det…
