Han het Magnus. På bildene en helt vanlig mann, kanskje midt i trettiårene, ryddig og uten noen påfallende trekk. I profilbeskrivelsen hans filosoferte han om «bevissthet», «personlig utvikling» og letingen etter «en ekte, levende sjel». Allerede der burde alarmklokkene ringt erfaringen min har lært at jo høyere en mann snakker om «den ekte kvinnen», jo større er sannsynligheten for at han egentlig bare vil finne noen som ikke krever noe, og ikke har egne ønsker.
Vi hadde skrevet sammen noen dager. Magnus var høflig, men av og til kom det noen merkelige stikk. Han likte særlig å snakke om at dagens kvinner, i hans øyne, var «ødelagt av penger».
De vil bare ha restauranter, Maldivene og nye mobiler, skrev han. Ingen vil se på sjelen, bare gå tur og snakke sammen.
Som en dannet person nikket jeg i tankene, selvsagt og prøvde forsiktig å styre samtalen inn på noe annet. Alle har sine arr. Kanskje en ekskone hadde etterlatt ham uten hjem eller illusjoner hvem vet. Jeg prøver å ikke trekke konklusjoner for tidlig.
Så foreslo han å møtes. Problemet var bare ett: det var januar. Ikke mildt, men skikkelig vinter minus tjue og vind som gjorde opplevelsene enda kaldere. Meteorologene hadde sendt ut «orange farevarsel», og SMS fra beredskapsetatene anbefalte folk å holde seg hjemme om de ikke absolutt måtte ut.
Skal vi møtes i parken? skrev Magnus. Gå tur, puste frisk luft, bli kjent uten alt det overfladiske.
Magnus, svarte jeg, det er minus tjue ute, vi blir isskulpturer på ti minutter, kanskje vi heller tar en kaffe på en kafé?
Svaret kom fort.
Jeg går ikke på kaféer. Der sitter bare kvinner som forventer å bli vartet opp; jeg trenger en livspartner, noen som er med både i ild og vann og i kulden. Hvis det er viktig for deg at jeg bruker to hundre kroner på deg, da er vi ikke på samme vei.
Nysgjerrigheten vant. Jeg hadde så lyst til å møte denne «renhetsforkjemperen» for forhold, for hvem en kopp americano var et symbol på økonomisk underkastelse.
Ok, skrev jeg. Parken det er, klokken 19:00 ved hovedinngangen.
Forberedelsene tok tid. Fra skapet fisket jeg fram ullundertøy, varm genser og til slutt skiklær. På føttene, støvler med tykke såler og ullsokker, og på hodet, en kraftig lue.
I speilet møtte blikket mitt en person klar for overvintring på isbre.
Magnus, nå må du holde ut, blunket jeg, og gikk ut i den iskalde vintermørket.
Presis klokka syv stod jeg ved parken. Kulda beit i kinnene eneste delen av ansiktet som var åpen. Det knirket i snøen, og rundt meg: ingen vanlige folk, inkludert de såkalte «utkvinne», valgte varmen.
Magnus stod ved inngangen. I en tynn frakk. Han vekslet mellom føttene, hoppet litt rundt og blåste fortvilet på hendene sine. Nesen var plommefarget, og ørene glødet.
Jeg gikk bort.
Hei, sa jeg med dempet stemme fra under skjerfet.
Han så på meg, som om han hadde forventet en skjør fe i nylonstrømper, som kunne stå og skjelve, slik at han kunne føle seg som en helt. Isteden sto det en person foran ham, mer lik en fjellredningsarbeider.
Hei, klapret han med tennene. Du har virkelig forberedt deg.
Du sa jo: i ild, vann og kulde, så jeg tenkte vi starter med kulde. Skal vi gå og «puste luft»?
15 minutter med berømmelse
Vi ruslet gjennom allén. Denne turen ble straks en av de mest absurde datene jeg noen gang har vært på.
Hvordan synes du været er? spurte jeg høflig.
Oppkvikkende, presset han fram. Ansiktet hans var nesten urørlig, bare leppene beveget seg og ble stadig blåere. Jeg elsker vinteren, den tester folk.
Helt enig, nikket jeg. Men apropos «utkvinne». Fortell meg teorien din, hvorfor betyr kaffe økonomisk utnyttelse?
Å snakke var åpenbart vondt kulda sved i halsen men prinsippene krevde lidelse.
Fordi stemmen ristet, forhold må bygges på interesse for hverandre, ikke lommeboken. Hvis en jente ikke kan bare gå en tur, men må ha «mat», så er hun bare forbruker.
Og hvis hun bare ikke vil ha lungebetennelse? sa jeg og justerte hetta.
Det er unnskyldninger, avbrøt han, og snøt seg høyt. Vil man, så finner man muligheter, bare kle seg varmere.
Se, jeg har gjort det, svarte jeg og viste fram den voluminøse silhuetten min. Men du, er du sikker på at ikke du fryser?
Jeg klarer meg! snappet han, selv om han skalv så det var synlig selv i skumringen.
Det gikk ti minutter, så kom vi til parkens hovedplass. Der stod en stengt kaffekiosk. Magnus så på den med en melankoli man bare finner hos tragediens helter.
Skal vi vende tilbake? foreslo han. Vinden har tiltat.
Men Magnus da! svarte jeg livlig. Vi har jo nettopp begynt. Du ville jo utforske sjelen. Skal vi snakke om litteratur? Liker du Jack London? Han har en fantastisk novelle «Å tenne bål» der en mann fryser ihjel fordi han undervurderte kulda.
Blikket han ga meg, var langt fra spirituell lengsel.
Hør, jeg må gå, avbrøt han. Jeg kom plutselig på noe jobbgreier, veldig viktig.
Hva da? Vi hadde jo planlagt å tilbringe kvelden sammen.
Rapporten, glemte å sende den inn.
Klokka åtte, på en fredag?
Ja! nærmest ropte han.
Han snudde seg brått og forsvant ut av parken i raskt tempo. Jeg ruslet etter, nøt øyeblikket: min «overlever» holdt ut akkurat femten minutter.
Ved T-banen sa han ikke engang farvel bare forsvant inn til varmen under Oslo sentrum. Jeg håper han varmet opp både hender og kanskje også prinsippene sine. Men det er neppe sannsynlig.
Jeg dro hjem, laget meg en kopp varm te og slettet chatten med Magnus. Jeg angret ikke på tiden. De femten minuttene ga meg en immunisering mot skyldfølelse og minnet meg om at å ta vare på seg selv ikke gjør en kvinne til «utkvinne».
