Stillheten var så dyp at jeg i starten ikke engang forsto hva som hadde vekket meg. Ikke vekkerklokken, ikke lyden fra kjøkkenet, ikke vannet som klukket fra badet. Ingenting. Bare den jevne summen fra kjøleskapet i veggen og en fjern brum fra byen utenfor vinduet.
Jeg lå der og lyttet. Dagen før var leiligheten full av liv: gulvplankene knirket under Åshilds raske skritt, sidene i boken hun leste raslet, og den irriterende lyden av kattens klør som skrapte på sofaen. Nå var katten borte sammen med henne. Sofaen stod tom og fremmed.
Det første som kom i hodet mitt, var å gripe telefonen og skrive til noen: «Møtes på puben med en gang!» Og så, mens vi drakk whisky, tømme seg for all smerte, bitterhet og sinne på vennene. Fortelle dem hvordan hun var Nei, jeg forbød meg selv å tenke på det. Et annet, lavere impulssprang, var ønsket om å finne noen, hvem som helst, bare for å fylle det tomme rommet ved siden av meg for en natt. En enkel vei til selvdestruksjon, både kjent og fristende.
Men i stedet reiste jeg meg, gikk på kjøkkenet og slo på vannkokeren. Mens den kokte, falt blikket mitt på den lille hyllen i gangen hvor Åshilds kjære ullskjerf fortsatt lå. «Øksen i hodet», husket jeg plutselig et artikkel jeg hadde lest for en uke siden, i mitt dypeste fortvilelse.
«Nå er det på tide å trekke ut øksen», mumlet jeg for meg selv.
Jeg begynte i det små. Jeg samlet alle tingene hun hadde latt bli igjen: skjerfet, den glemte romanen, den tørkede blekken, den favorittkoppen med katter. Jeg pakket alt forsiktig i en pappeske. Jeg kastet ikke eller knuste, som hevnen hadde drømt om, men la det rolig i kjelleren. En dag skulle jeg gi det tilbake til henne uten drama eller anklager. Så vasket jeg sengetøyet, lufte den kjente duften av hennes parfyme ut. Jeg slettet våre felles bilder fra telefonen og tømte «søppelkurven». Hver handling føltes som å fjerne en gammel, skitten bandasje fra såret. Smertefullt, men nødvendig.
Tid kom som en tung ryggsekk som presset på skuldrene. Tid som før ble brukt på felles middager, kinobesøk, meningsløse og søte samtaler om ingenting. Nå måtte jeg fylle den med noe annet. Ikke alkohol, ikke selvmedlidenhet, men meg selv.
Jeg kjøpte medlemskap på et treningssenter i Oslo. De første øktene var et helvete. Jeg presset meg til kvalm, slapp ut all sinne, skuffelse og smerte på tredemølla og vekter. Svettedråper på den gummierte gulvet så ut som tårer. Men hver uke ble kroppen sterkere, og sinnet roligere.
Deretter meldte jeg meg på italienskkurs, drømmen vi begge hadde men alltid utsatte. Nå gikk jeg alene. De kompliserte setningskonstruksjonene jaget bort de påtrengende minnene. Jeg reiste også til den lille kystbyen Ålesund, et sted Åshild nektet å dra. På pieret, mens solnedgangen malte havet i gull, følte jeg for første gang på måneder en lett, lys melankoli og et glimt av frihet.
Det kom også tunge dager. Om natten ble jeg vekket av minner: hennes latter, med hodet kastet bakover, eller krangelen vår over noe bagatellart. Jeg jaget dem ikke bort. Jeg lå bare der og tillot smerten å rulle inn og ut, akkurat som artikkelen hadde anbefalt, som bølger som trekker seg tilbake. Av og til satte jeg meg i bilen, kjørte ut av byen, klatret opp på en øde høyde og ropte så høyt jeg kunne. Jeg ropte til stemmen brast, helt til den ettertraktede stillheten senket seg over meg.
En dag bladde jeg gjennom gamle papirer og fant vårt bryllupsbilde. Jeg ventet meg en bølge av sorg eller raseri. I stedet så jeg på to lykkelige mennesker som ikke visste om morgendagen og tenkte: «Ja, det var virkelig. Det var fint. Og så er det over.»
Det var verken hat eller et ønske om å få alt tilbake. Bare en mild nostalgi og forståelse av at dette kapitlet nå var lukket.
Den kvelden møtte jeg venner på en pub i Bergen. Vi lo, delte nyheter, lagde planer. Jeg oppdaget at jeg ikke tenkte på Åshild en eneste stund. Jeg var her, i øyeblikket, meg selv. Hel, om enn med et arr i hjertet, men et arr som hadde begynt å gro.
Jeg så mitt eget speilbilde i kaféens vindu: rettet, rolig, med klar blikk. Sånn hadde jeg ikke sett meg selv på lenge. Kanskje aldri igjen.
«Øksen» var trukket ut. Såret hadde grodd. Jeg var klar til å gå videre, lett som en fjær. Livet jeg alltid hadde drømt om, var akkurat i start.
Plutselig ble jeg overveldet av en rå, ubehagelig lukt. Jeg fikk ikke tid til å forstå hva som foregikk. Rommet svaiet sakte, som om tåken lå tett. Jeg lå på sofaen, fortsatt i nattøyet, dekket av krummer og merkelige flekker.
Jeg prøvde å sette meg opp, men verden snurret. Hodet mitt dunket. Jeg så ned og en iskald bølge av frykt skyllet over meg.
Dette var ikke den lyse, rene leiligheten fra drømmen. Det var en slumrende hybel. Ødelagte ølbokser og tomme vodkaflasker lå som falne soldater på gulvet. Asken i sigarettskrinet dufte av brent tobak. Skitne klær lå overalt, og TVskjermen viste en uendelig looping av et nattprogram.
Jeg klarte så vidt å reise meg og stupte inn på badet, holdt meg fast i dørkarmen. Det blinde lyset fra taklampen brente i øynene. Så så jeg ham. En ukjent, ubesåret mann med et grått, oppsvulmet ansikt i speilet. Røde, blodige øyne skyld og tomhet. Det var meg. Ole.
Den klarheten, styrken og helheten jeg hadde følt i drømmen, forsvant som tåke, og etterlot kun en kvalm, brent etterklang av både ekte og psykisk bakrus.
Alt dette var bare en drøm. Hele reisen pakkingen, treningsstudioet, italiensken, solnedgangen på pieret var bare en listig triks av hjernen for å flykte fra den ubærlige virkeligheten. En flukt som føltes som en evighet, men som i virkeligheten bare var én natt.
Jeg ristet på ansiktet i speilet. Huden var fet, skjegget krusete. Dette var min virkelighet. Ikke den suksessfulle, veltrente mannen, men den nedslitte skapningen som forsøkte å drukne smerten i billig sprit og selvbedrag.
Stillefreden i leiligheten ble igjen øredøvende. Men nå var det ikke stillheten i starten av et nytt liv, men stillheten i en blindgate, en truende, endeløs avgrunn. Den mest skremmende lyden var klokken som tikket, ubarmhjertig og minnet meg om all tiden jeg sløste bort.
Drømmen var ingen helbredelse. Den var et speil som stod rett foran mitt ansikt. Refleksjonen var så avskyelig at jeg nesten ville lukke øynene og løpe. Men det var ingen vei å løpe fra.
Jeg reiste meg, så på meg selv i dyp sjokk: den nedslitte mannen i en slitt Tskjorte, kaoset rundt meg. En bitter smak i munnen, et brent tomrom i sjelen. Drømmen var så livaktig, så skarp men oppvåkningen var så brutal.
Jeg grep den første tomme flaska fra gulvet og kastet den med full kraft i søpla. Den knuste med et brak. Så den andre. Så den tredje. Jeg ropte ikke, jeg gråt ikke. Jeg sto med steinansikt og begynte å rydde opp i rotet jeg selv hadde skapt.
Jeg samlet alt søppelet, tok med meg sekker fulle av flasker og glass. Jeg åpnet vinduet helt, lot den kalde, klare luften fra vinteren fylle rommet, som var mettet av gammel alkohol og lengsel. Jeg brygget en sterk kopp kaffe, og hendene skalv.
Deretter gikk jeg tilbake til speilet. Blikket var fortsatt trøtt, såret. Men et sted, dypt inni de slørede øynene, som en svak gnist i en skitten sølepytt, brant en liten flamme. Ikke håp, men en kald, hvit raseri mot meg selv.
Jeg tok telefonen, bladde gjennom kontaktene og fant nummeret til min gamle klassekamerat, Anders, som for en måned siden hadde tilbudt meg hjelp som psykolog. Jeg hadde notert nummeret, men aldri turt å ringe. Nå trykket jeg på oppringningsknappen.
«Anders? stemmen knirket som en rusten port. Jeg trenger virkelig din hjelp», sa jeg.
Jeg la på, tok et dypt åndedrag. Drømmen hadde vært en illusjon, men den hadde vist veien. Jeg skjønte: for å bli den sterke, klare personen i drømmen, måtte jeg gå gjennom denne helvete i virkeligheten, ikke i søvnen.
Mitt første skritt var ikke til treningsstudioet eller italiensktimene. Det første skrittet var i dusjen. Skyll av gårsdagens rot. Skipp den ubesparte, oppsvulmende mannen med grått ansikt. Begynn på nytt. Fra begynnelsen. I morgen.
