Hei, du! Jeg må fortelle deg den rare historien jeg hørte om Liv og Mikkel, så jeg gjør meg klar med en liten fortelling.
Liv og Mikkel gikk ut fra vennen sin leilighet i Bergen, der de akkurat hadde feiret en bursdag med sang og kake, og satte kursen mot hjemmet. Det var allerede sen november, og i den dempede lyset fra gatebelysningen kunne vi se snøen dale sakte. En lett vind snurret de små krystallene fremover.
For en vakker kveld! utbrøt Liv begeistret mens hun så på den hvite landskapet.
Ja, helt sant nikket Mikkel, og ga henne en kjærlig omfavnelse.
Et lite stykke videre stoppet Liv plutselig.
Hørte du det? spurte hun Mikkel.
Jeg hører et lite gråt, svarte han og kikket seg omkring.
Går folk egentlig tur med spedbarn i så kaldt vær? Det er et helt ferskt gråt, tenkte Liv bekymret. Det må være i nærheten, men jeg klarer ikke å finne ut hvor.
De stanset og så seg rundt.
Jeg tror det er herfra! konkluderte Mikkel og sprang mot den lille parken. På en benk, som allerede var dekket av et tynt lag med snø, lå en sammenrullet teppe, og fra den kom et lite klynk.
Så liten hvisket Liv. Hvor er foreldrene hennes?
Det ser ut som om de har forlatt henne her alene, mumlet Mikkel.
Liv løftet forsiktig den lille babyen opp, og den roet seg med en gang.
Lille jente, hvem har gjort deg lei deg? sa hun med myk stemme. Kan det virkelig være så grusomme foreldre at de legger et barn ute i kulden?
Snart var de hjemme igjen. Liv la barnet på sofaen, stukket av teppet og ble helt målløs: foran dem lå en liten jente som knapt hadde fylt én måned. Hun hadde på seg en slitt body, og var pakket inn i et revet teppe med hull i.
Vi må få mat på plass med en gang, og bleien er sikkert ikke skiftet på flere timer, sukket Liv, tårene brøt frem.
Jeg løper og kjøper alt, tilbød Mikkel.
Kjøp melkesirup, flaske og bleier, fortsatte Liv mens hun vugget den lille. Hun så på ham som om hun nesten kom til å gråte.
Om femten minutter kom Mikkel tilbake med poser.
Her har du engangsbebukser, for vi har ingen andre ennå, sa han og satte posen foran Liv.
Flott, nå kan vi skifte henne og mate henne, jublet Liv mens hun hastet rundt barnet. Den lille hadde litt røde flekker på huden, så Liv smurte en liten mengde barneskrem på og la nye bleier. Den sugde ivrig i smokken med melkesirup, som om den aldri hadde blitt matet før.
Vi må melde fra til politiet, ellers kan det se ut som om vi selv har tatt henne
Ja, vi bør kontakte politiet, ellers kan vi bli mistenkt for å ha tatt henne, foreslo Mikkel. Det hadde vært dumt å havne i en etterforskning.
Jeg er enig, svarte Liv, og la den glade lille jenta i sengen for å sove.
Tidlig neste morgen kom barnevernet og politiet til leiligheten deres. Liv så med uro mens de tok den lille bort. På én natt hadde hun blitt så knyttet til den lille at det gjorde vondt å se henne forlate. Liv og Mikkel hadde ingen egne barn på sju år. Liv hadde en gang blitt gravid, men mistet barnet i fjerde måned. Etter den hendelsen hadde de mistet håpet om å bli foreldre igjen. Kanskje den funne jenta virkelig hadde mistet sine foreldre
Alene igjen tenkte Liv og Mikkel på barnets skjebne.
Kjære, jeg skulle så gjerne holde henne i armene igjen! Hun er så søt, mumlet hun.
Jeg likte også all denne oppstyret rundt den lille, svarte Mikkel ettertenksomt mens han så ut av vinduet. På lekeplassen så han andre mødre gå med barnevogner. Han så for seg Liv i mengden av glade mødre og smilte.
Tre måneder gikk. Drømmen deres ble til virkelighet: de fant aldri Sofies biologiske foreldre. Liv og Mikkel var lykkelige. De kjøpte alt den lille trengte: barnevogn, barneseng, klær, leker og masse annet. Sofie ble deres kjæreste datter. Nå gikk Liv stolt rundt i bygda med den rosa barnevognen, lo og pratet med andre mødre om småbarnslivet. Ingen tvilte på at adoptivforeldre vil gjøre alt for barnet sitt.
Sofie vokste opp, og i seksten år fikk hun gullmedalje på skolen og planla å begynne på lærerutdanningen.
Etter skoleavslutningsballet samlet hele familien seg rundt bordet for å feire. Så banket det på døra.
Jeg åpner, dere kan bli sittende, sa Mikkel med et smil og hastet mot entreen.
Snart stod en slurvete gjeng, en mann og en kvinne, i døråpningen, tydelig påvirket av alkohol.
Hei, lille venn, gratulerer med skoleavslutningen! ropte kvinnen i en sliten grå jakke.
Vi er stolte av deg, Sofie! nikket mannen og gned seg i nakken mens han tenkte på hva han skulle si videre.
Hvem er dere? spurte Sofie, som hoppet opp fra bordet. Hvorfor er dere her?
Vi er dine ekte foreldre, kjære, skrapte kvinnen, som kalte seg mamma. Vi fant deg på en benk i parken for sytten år siden.
Mamma, pappa, kan dere forklare hva som skjer? Er dette en spøk? så Sofie forvirret på gjestene, på Mikkel og Liv og på hverandre.
Sofie, ikke lytt til dem. De er bare noen som har drukket for mye. De vil bare ha en drink, sa mannen.
Å, så dere er her for å dele bakrusen? svarte Sofie sarkastisk. Hvorfor har dere kommet?
Liv avbrøt og fortalte med tårer i øynene hvordan hun og Mikkel hadde funnet den lille i parken.
Sofie så forvirret på dem, nesten på gråten, men samlet seg og sa:
Hvis dette er sant, så gå dere ut herfra med en gang! beordret hun de uvelkomne gjestene.
Den slurvete kvinnen protesterte sånn: Å, du bør tenke på de andre barna dine, du har yngre brødre og søstre, mens hun rev i håret sitt. Mannen trippet nervøst fra fot til fot, som om han hadde mistet tid og sted.
Greit, jeg kommer på besøk en annen gang, lovte Sofie, bare for å få dem til å gå.
De to drakk seg litt, bøyde seg i takk for alt og forsvant.
Mikkel sukket lettet da han lukket døra.
For en stinkende gjeng, klaget Liv mens hun åpnet vinduet.
Sofie så nysgjerrig på dem og spurte:
Er det sant, da?
Moren så ned.
Ja, kjære, svarte faren.
De forklarte hvordan de hadde funnet henne på en kald benk i parken, med et gammelt teppe, og hvordan de hadde strevd med papirene for adopsjonen.
Da da elsker jeg dere mer, mamma og pappa! nesten gråt hun, og omfavnet dem begge. Hun kunne ikke forestille seg hva som hadde skjedd om de ikke hadde funnet henne den kvelden.
Tiden gikk. De uvelkomne gjestene dukket aldri opp igjen. Familien visste hvorfor de kom: de trengte penger til drikking. Den ekte datteren de hadde forlatt i håp om penger, trengte dem nå. Men Sofie tenkte på en annen måte. Hun bekymret seg for hvordan folk som dem kunne ha flere barn og likevel ikke bry seg om dem. Det var tydelig at de bare var interessert i barnebidrag.
Et par år senere hadde Sofie fullført studiene og fått en jobb som lærer på en videregående skole. Hun glemte aldri at hun kanskje hadde søsken et eller annet sted. En dag bestemte hun seg for å finne dem.
Sofie dro sammen med kjæresten sin, Vebjørn, til den adressen de hadde fått. Vebjørn hadde vært hennes støttespiller i lang tid, og lovet å hjelpe henne. De kom til en halfforfalt hytte som fortsatt ble bodd av noen.
Er dette stedet? spurte Vebjørn, overrasket.
Det ser slik ut, nikket Sofie og gikk inn i den nedslitte gårdsplassen som så ut som om den ikke hadde fått oppussing på flere år.
De banket på den gamle tredøren. Etter noen sekunder hørte de skritt inne.
Å, husket dere oss? mumlet den slurvete kvinnen, som nå var enda mer rufsete. Kom inn. Hvem er med deg? Din forlovede? Hvis ja, la oss skåle for ham.
Jeg er forlovet, men vi er ikke her for å drikke, svarte Vebjørn rolig.
Hvorfor da? Gi barna en krone, de er sultne, men jeg har ingenting. Faren deres ble begravet for et år siden, knurret hun og trakk på skuldrene.
I dørkarmen dukket to nysgjerrige barn med store øyne opp.
Her er dere, sa Vebjørn og ga dem to store esker med godteri. Barna sprang og kastet posene rundt i et annet rom.
Ved bordet satt en spinkel gutt som så på dem med nervøsitet, som om han vurderte om han skulle snakke.
Dette er vår Mikkel, sa tanten. Han er litt sjenert, men han vil gjerne lære.
Sofie gikk nærmere.
Skal vi bli kjent? smilte hun og rakte hånden. Jeg er søsteren din.
Gutten så på henne med tvil, men rakte også mot hånden.
Sofie og Vebjørn tok Mikkel med seg. Han viste seg å være smart og flittig. Med hjelp fra Sofies foreldre fikk han plass på en skole og en leilighet i Oslo. Hver dag besøkte hun ham sammen med Vebjørn. Mikkel vokste, ble glad, begynte å fortelle vitser og underholdt familien.
I den slurvete morens hus var det to andre barn, ni og ti år gamle. Sofie pleide å møte dem ved skolen, levere store poser med mat. Hun følte virkelig medfølelse for lillebror og søster, for moren brukte alle pengene på sprit. Sofie inviterte dem hjem, så de kunne kjenne seg som vanlige barn, glemme fattigdom og problemer. Hun og Vebjørn tok dem med på kino, til tivoli eller bare en tur i parken. En dag døde moren livet hennes hadde tatt for mye.
Liv og Mikkel hadde vokst til å bli omsorgsfulle foreldre. Etter hvert fikk de to barn til. Barna Artur og Vilde ble primært tatt vare på av Mikkel og Sofie, som hadde mer tid. De vokste opp i et kjærlig adoptivhjem, langt fra den tunge barndommen. Som små drømte de om å flykte fra den falleferdige hytta og den slurvete moren, men var redde. Til slutt ble drømmene deres virkelighet, de fikk utdannelse og ble flinke psykologer som startet sin egen klinikk.
Det er alt, kompis. Jeg tenkte du skulle få med deg hele den rare reisen fra snøen i Bergen til den lille Sofies liv i Oslo. Håper du likte den!
