Jeg og mannen min hadde egentlig slått oss til ro med tanken på at vi aldri kom til å få barn. Men plutselig, ti år etter vi giftet oss, ble jeg gravid som lyn fra klar himmel.
Min svigermor fant selvfølgelig ingen grunn til å ikke gjøre narr av meg foran slekta, med kommentarer som: «Det ser ut til at det ikke blir noen barnebarn fra min sønn, takk være min ufruktbare svigerdatter.» Hun skryter likevel av barnebarn altså dattera til hennes eldste sønn. Jeg har alltid hatet å høre slikt, men måtte bare bite det i meg flere ganger, til og med.
Jeg elsker mannen min, og han elsker meg. Han er min klippe. Sammen har vi stått utallige legebesøk, bekymringer og søvnløse netter alt føltes bortkastet, helt til jeg ble gravid!
Svigermors barnebarn fikk ei lita jente i fjor, og for fire måneder siden fødte jeg en gutt. Selv om legene ikke fant noen medisinske problemer hos oss, fatter vi fremdeles ikke helt at vi har fått barn det føles som om skjebnen har spilt oss et lurt, men blidt, puss. Min egen mormor, derimot, fikk plutselig ny personlighet etter både oldebarnet og barnebarnet kom til verden.
Han hun har ventet på i så mange år (altså sønnen min og mannen min) virker helt uinteressant for henne. Oldebarnet hennes, derimot, forguder hun!
Når hele slekta samles, handler pratet utelukkende om oldebarnet: hvor mye hun har vokst, hva hun har sagt, hvor mange tenner hun har fått Og sønnen min, ja, han kunne like godt vært et vinduskarmplante. Han har tydeligvis ikke innfridd hennes forventninger fra dag én.
Jeg forstår meg virkelig ikke på svigermora mi. I ti år har hun kjeftet og klaget over at jeg var «familie-skuffelsen», (ifølge henne blir nemlig alle kvinner i familien gravide på første forsøk), men når undret endelig skjedde, gadd hun nesten ikke å ta i sønnesønnen sin! Samtidig flommer hun over med dyre klær, leker og gullsmykker til oldebarnet
Noen ganger lurer jeg på om hun har søkt jobb som norsk versjon av Askepotts stemor, men ble avvist for å være for overbevisende.
