Barnet ble født akkurat ved midnatt. Presis i det sekundet de digitale klokkene på fødestua blinket grønt og hoppet fra 23:59 til 00:00. Legen og jordmoren utvekslet blikk, og den vakthavende barnelegen grep raskt det lille, blålige og livløse spedbarnet, la ham forsiktig på stellebordet og tok frem sugeutstyret. Gutten pustet ikke. I senga lå moren, Liv, og observerte legen med et fjernt blikk, sliten og likegyldig etter smertene som nettopp hadde revet gjennom henne.
Kanskje han er død? tankene hennes surret apatiske og sløve. Han skriker jo ikke …
Plutselig kom det et lite klynk fra det vesle vesenet, svakt og knapt hørbart, men lyden vokste til et høyt, gjennomtrengende hyl som fylte de stille gangene i det dunkle fødehuset denne nattetimen. Legen, jordmoren og barnelegen sto i en ring rundt barnet, og så på ham med uro og forundring.
Noe var annerledes med denne gutten Ryggraden, som måtte ha sluttet omtrent ved skulderbladene, buktet seg på en slik underlig måte at to symmetriske, langstrakte kuler stakk ut og strakte seg nesten helt ned til midten av brystet.
Hvordan er dette mulig? mumlet barnelegen forbauset. Jeg har aldri sett noe lignende … Det går jo ikke an
Neste morgen prøvde legen forsiktig å forklare Liv hva som var spesielt med den nyfødte gutten hennes. Hun rynket på nesen og krøllet de vakre leppene foraktelig. Så han er til og med et misfoster Herregud
Nei, det får være nok, ta ham bort. Jeg vil ikke ha noe sånt. Jeg ønsket ikke engang en frisk, og nå dette Gi meg papir, så skriver jeg under på at jeg frasier meg ham
Og slik, når tiden var inne, gikk Liv ut fra barselhuset, lett, likegyldig og ubekymret. Sønnen hennes, lille Henrik, visste ikke engang at hans egen mor hadde sviktet ham
På barnehjemmet kalte de ham Henriken. Ja, akkurat slik og ikke noe annet. Barnepleierne kledde ham i vide, altfor store skjorter for å skjule den vanskapte ryggen hans, for at det ikke skulle være så synlig.
Men selv om kroppen hans hadde vært fullkommen og perfekt, ville han likevel vært annerledes enn de andre barna de som pep, ropte, slo og stadig kjempet om leker og oppmerksomhet. En underlig voksen alvorlighet var å finne i hans klare blå øyne, innrammet av lange svarte vipper.
Ofte sto han ved vinduet og så ut, lyttet intenst etter noe inni seg, lette kjempet for å forstå det som ennå lå utenfor rekkevidde.
Så hendte det en dag. En rekke små barneføtter, to og to sammen, slet seg avgårde i retning festsalen for et eller annet arrangement. Og Henriken hørte DET. Gjennom en dør som ikke var helt lukket inn til styrerens kontor, sivet det ut musikk. Det var ikke disse vanlige barnevisene han hadde lært å marsjere til, mens de viftet med svake, ustyrlige armer og trampet med de små beina Nei, denne musikken lignet på vinden. En lun, kjærlig vind som løftet deg av bakken og bar deg med seg, vugget deg varsomt og nynnet deg inn i drømmen.
Ordene manglet, men sjelen var der, levende, og omfavnet Henriken visket til ham ting ingen andre kunne høre eller forstå, bare han, bare Henriken
Han stanset midt i gangen, laget kaos i den strengt organiserte rekken, og begynte å svaie i takt med melodien, urokkelig for de andre barna som støtte ham i ryggen, og døv for de frustrerte pleierne som forgjeves forsøkte å flytte på ham.
Inni det lille hodet hans falt alt på plass. Det han alltid hadde forsøkt å høre i den knitrende barnelatteren, i vindens sus og rørledningers monotone dur i vaskerommet det var denne, hans Musikk
Eli og Morten hadde besøkt alle barnehjemmene i Oslo og omegn. Elis medfødte tilstand tillot henne ikke å få egne barn.
De hadde bestemt seg for å adoptere et barn. Men dette valget Ja, de hadde vært gjennom alt av kurs, alle papirene var i orden, men hvem var DERES barn? Biologiske barn velger man jo ikke, men man elsker dem som de er, men nå? Blant så mange barn uten mamma og pappa, hadde de ikke funnet DEN ene, den nære, sin egen.
Hånd i hånd nærmet de seg porten til barnehjemmet. Små barn stabbet rundt i sandkassen, jentene trillet dukkevogner, det var en kakofoni av latter og barnelek.
Kun én gutt, i en altfor lang jakke, sto stille og lyttet intenst til en spurv som kvitret på en gren. Akkurat i det øyeblikket ringte Elis telefon
Mozart Eli elsket klassisk musikk. Og Henriken han skvatt, øynene hans lyste sterkt som om noen tente et kraftig lyskaster inni ham og han begynte å svaie i takt, helt i pakt med musikkens rytme, mens Eli og Morten sto som forheksede, uten å røre telefonen.
De så HAM. Sin sønn. En sjel de straks gjenkjente, som lyste ut av øynene hans
Jeg vet at han er syk, funksjonshemmet Ja, jeg er klar til å ta det ansvaret. Rehabilitere ham? Ja, selvfølgelig
Eli var utmattet etter en time med styrerens vedvarende forsøk på å overbevise henne om å velge en annen, frisk gutt. Barn velger man ikke, forklarte hun slitent. Jeg tar ham, uansett hva det koster meg
Mamma? Henriken reiste seg fra pianoet og la hodet inntil Elis hånd. Hvorfor er jeg sånn? Hvorfor er ikke jeg som de andre?
Eli strøk ham varsomt over den vanskapte ryggen Vet du, sønnen min, vi er alle forskjellige Både utenpå og inni Du og jeg, og pappa også
Og ryggen din har jeg ikke fortalt deg at det er vinger der? Som en engel, bare at de ikke har brettet seg ut enda, men de kommer til å folde seg ut, det lover jeg
Hun holder sønnen sin tett, kysser ham i det varme håret, så setter hun seg ved pianoet sammen med ham, og de spiller i tospann og Henriken spiller med en innlevelse selv voksne, dyktige musikere ofte savner.
Og bak Ham brer vingene seg ut, men det er bare Mamma, Pappa og Henriks skytsengel, som står bak ham og smiler som virkelig ser dem, mens musikken strømmer som en mektig flod og vugger lykkelige Henriken frem og tilbake på tonenes bølger Lydene fylte stuen, blandet seg med lyset fra vinduet og duften av nystekt brød. Fingrene hans danset over tangentene, lettere og sikrere for hvert tonefall som om hans små hender alltid hadde vært ment å finne nettopp disse tonene, dette utrykket.
Med ett stanset han og så spørrende på Eli. Hun smilte, mild og urokkelig, og svarte hans blikk med det eneste svaret han alltid hadde ønsket seg: Du er vår gave. Alt skal bli bra, Henriken min.
Bak ryggen hans presset huden, men smerten var annerledes denne gangen ikke forbundet med sorg, men med en stille forventning. Han lukket øynene og hørte musikken svinge høyere og mykere, som om den trakk ham opp, løftet ham forbi veggene, opp mot himmelen der solen ventet. Og for første gang, midt i et eneste langtrukkent tonefall, kjente han det: vingene i ryggen som varsomt, nesten usynlig, foldet seg ut inni ham.
Eli så tårene i øynene hans, tynne og klokkeklare, skjønt han smilte. De satt sammen, hånd i hånd ved pianoet, og alle drømmer var mulig også Henriken sin. For noen ganger kan kjærlighet og musikk gi oss nettopp det vi trenger: motet til å fly, der hvor ingen før har våget.
