Barnet kom til verden presis ved midnatt. Akkurat idet de digitale klokkene på fødestuen, med et grønt blink, byttet fra 23:59 til 00:00. Legen og jordmoren vekslet blikk, og den vakthavende barnelegen grep raskt det lille, urørlige blålige barnet, la det på stellebordet og tok umiddelbart frem sugeapparatet. Den lille pustet ikke. Fødekvinnen fulgte uinteressert med på legens håndgrep, mens hun svakt snudde hodet.
Kanskje han er død? Han gråter jo ikke … tankene svirret i hodet hennes, fortsatt tåkete etter smerten som hadde sluppet taket. Endelig kom det et svakt, så vidt hørbart pip fra den nyfødte, som gradvis økte i styrke før det til slutt ble til en skjærende gråt som rungende fylte de tause sykehuskorridorene i den mørke nattetimen. Legen, jordmoren og barnelegen stod tett i ring rundt den lillealvorlige, tause og nysgjerrig betraktende.
Han var spesiell, denne babyen. Ryggsøylen hans buktet seg på en slik måte fra skulderbladene og ned at to nesten identiske, langstrakte kuler stakk ut langs ryggen, ned mot midten av brystkassen.
Hvordan kan dette være mulig? sa den forbløffede barnelegen om og om igjen. Jeg har aldri sett noe lignende. Dette kan da umulig gå an … Det er rett og slett ikke mulig …
Om morgenen kom legen til Anna for å forklare de spesielle trekkene ved den nyfødte sønnen hennes. Hun trakk foraktelig på de vakre leppene. Så han er i tillegg stygg … Nei, nå holder det … Gjør hva dere vil med ham, men jeg trenger ikke en sådan … Jeg ville egentlig ikke ha en frisk én engang, og nå dette … Finn frem papir, jeg skriver under på at jeg gir ham fra meg …
Og til rett tid forlot hun barselavdelingen lett, likegyldig og uten byrder, mens sønnen hennes ble igjen, helt uvitende om at nettopp hans mor hadde vendt ham ryggen …
På barnehjemmet fikk han navnet Even. Ja, Even, og ikke noe annet. Barnepleierne kledde ham i store, altfor vide skjorter, så folk ikke så den sjeldne ryggen hans med en gang.
Men selv om kroppen hans hadde vært det rene ideal, ville han likevel ha skilt seg ut fra de andre barna som skrek, kranglet, og stadig delte eller sloss om ett eller annet. Det var en slags voksen alvorlighet i de blå øynene hans, omkranset av lange, mørke øyevipper.
Ofte ble han sittende og se ut av vinduet, mens han lyttet konsentrert innover i seg selv. Han lette, lyttet etter noe innvendig, noe han ennå ikke klarte å gripe helt.
En dag skjedde det noe. To-årlige barneskara sto stilt opp parvis, vinglete og snublende, klare til å gå til et arrangement. Da hørte Even DET. Gjennom den halvlukkede døren inn til styrerens kontor snek toner seg ut. Musikken lignet ikke på barnesangene Even var kjent med, de de pleide å marsjere til med spede armer og ustyrlige bein barnestubbene …
Dette var mer som … vind. En mild, varm vind som løftet ham opp fra bakken og bar ham, vuggende og trygt … Ingen ord i denne musikken, men det var en levende sjel i den, en sjel som favnet Even og hvisket ham ting bare han, og ingen andre i hele verden måtte vite.
Han stoppet midt i korridoren, ødela hele rekkene og begynte å svaie i takt med musikken, fullstendig uanfektet av barna som ble stående i veien og barnepleiernes forsøk på å flytte på ham.
Endelig falt brikkene på plass i det lille hodet. Det han hadde forsøkt å høre blant skrik og vind og summende rør, det var henne, hans Musikk …
Siri og Tor hadde besøkt alle barnehjem i området. Medfødt sykdom gjorde at Siri ikke kunne få egne barn.
Så de bestemte seg for å adoptere. Men der var det … VALGET. Hvordan skulle nettopp DERES barn være? Egne barn velger man ikke, dem elsker man som de er men dette … Blant dusinvis av barn som manglet foreldrevarme, fant de ikke akkurat DEN.
Hånd i hånd nærmet de seg gjerdet rundt barnehjemmet. Små barn lekte i sandkassa, jenter trillet dukkevogner, latter og glade rop lød fra den vesle samlingen. Bare én gutt, i en stor jakke som slepte etter seg, sto og lyttet alvorlig til en spurv som kvitret i et tre. Akkurat da ringte Siris mobil …
Mozart … Hun elsket klassisk musikk. Og gutten … han rykket til, øynene hans lyste som om et sterkt lys ble tent innvendig, og han begynte sakte å svaie, rytmisk og presist i takt med melodien, mens Siri og Tor stod urørlige uten å løfte mobilen.
De skjønte det. DERES sønn. En sjelevenn som strålte ut fra blikket hans …
Jeg vet det er et sykt barn, en funksjonshemmet gutt … Ja, jeg vil ta ansvaret … Rehabilitering? Klart det …
I en time svarte Siri tålmodig på styrerens mange spørsmål, som hele tiden ville overtale henne til å velge en friskere gutt. Barn velger man ikke … sa hun stille. Jeg vil ha ham, koste hva det vil …
Mamma? Even gikk bort fra pianoet og la hodet forsiktig ned på armen til Siri. Hvorfor er jeg sånn? Hvorfor ikke som de andre?
Siri strøk ham ømt over den vansirede ryggen. Forstår du, gutten min, alle er vi forskjellige. Utenpå og inni … Du, jeg og pappa …
Og ryggen dinjeg har sagt det før, det er vinger du har der, vinger som tilhører en engel. De har bare ikke foldet seg ut ennå, men de vil. En dag, ja, da vil de folde seg ut …
Hun klemmer ham inntil seg og kysser den varme issen, og så setter hun seg ved siden av ham ved pianoet, og sammen spiller de, og Even spiller slik som ikke engang voksne, alvorlige musikere alltid klarer.
Og bak ham folder vingene seg virkelig ut, men det er bare Mamma, Pappa og Evens skytsengel som ser dem, der han står og smiler mens musikken flyter, bred og mektig, og vugger Even lykkelig av sted på sine toner …
