Barnebarnet. Lille Oline hadde fra fødselen av aldri vært ønsket av sin mor, Jeanette. Hun ble behandlet som en gjenstand i leiligheten – noe som like gjerne kunne vært der som ikke. Stadige krangler med Olines far førte til at han til slutt forlot dem og dro tilbake til sin ektefelle. Da mistet Jeanette fullstendig fotfestet: – Så han dro, ja? Hadde altså aldri tenkt å forlate vaskekjerringa si! Rota til meg alle nervene! Løy for meg – skrek hun i telefonen – og nå forlater han meg med denne ungen? Jeg kaster henne ut vinduet eller setter henne av på stasjonen med røyken! Oline holdt hendene for ørene og gråt stille. Hun sugde til seg morens mangel på kjærlighet som en svamp. – Jeg driter i hva du gjør med datteren din. Er ikke engang sikker på at hun er min. Ha det! svarte Ruben, Olines far, i den andre enden. Som om hun var gal, kastet Jeanette jentens klær ned i en bag sammen med papirene hennes, og satte den fem år gamle Oline i en drosje. “Skal jeg vise dem! Skal vise dere alle sammen!” gikk rundt og rundt i Jeanettes hode, mens hun høytidelig oppga adressen til drosjesjåføren. Hun skulle sette av Oline hos Rubens mor. Nina Iversen bodde utenfor byen. Sjåføren likte ikke hovmodige Jeanette som svarte surt når jenta prøvde å si noe. – Mamma, jeg må på do – mumlet Oline, med håpet allerede slukket. Og riktig nok. Da Jeanette hørte det, befalte hun så bryskt at sjåføren nesten fikk lyst til å gi henne en skikkelig overhaling. Han hadde selv et barnebarn på samme alder, som svigerdatteren forgudet. Å snakke stygt til henne var helt utenkelig! – Hold deg! Du får gå på do hos den dannede bestemora di! Jeanette snudde seg mot vinduet og peste av sinne. – Ta’n med ro, madam. Jeg kan alltids sette deg av. Og så kjører jeg jenta til barnevernet, sa sjåføren. – Hva? Hold kjeft! Skal du spille helt nå? Skal anklage deg for å se på datteren min og komme med upassende tilnærmelser. Hvem tror du de vil tro på – en taxisjåfør eller en vettskremt, gråtkvalt mor? Min unge. Jeg oppdrar som jeg vil. Så hold kjeften på deg! Mannen bet tennene sammen. Det lønte seg ikke å ta opp kampen mot en så ustabil person – selv om han syntes synd på jenta. Etter halvannen time var de fremme. – Vent her, jeg er straks tilbake! sa Jeanette og gikk, men rakk akkurat å høre lyden av et iltert motorbrøl – sjåføren raste videre. – Gå til fots da, slange! ropte han ut av vinduet før han forsvant. Jeanette spyttet og banne, grep datteren hardt i hånden og stormet inn porten, sparket opp hagegrinda: – Værsågod, her har dere skatten deres. Gjør hva dere vil med henne. Sønnen deres har gitt klarsignal. Jeg vil ikke ha henne! bjeffet Jeanette med hes og bitter røst, før hun snudde på hælen og forsvant ut døra. Nina Iversen så fortumlet etter henne. – Mamma! Mamma, ikke gå! gråt lille Oline, fortvilet. Tårene rant mens hun gned dem ut over det møkkete ansiktet. Jenta løp etter moren, som allerede var ute av hagen. – Gå fra meg da! Nå får du bo hos bestemor din – ropte Jeanette, og prøvde å riste datterens fingre av rutete skjørtet sitt. Nysgjerrige naboer tittet ut. Nina Iversen tok seg til hjertet og fikk så vidt hentet barnebarnet inn. – Kom, kjære. Kom, lille bær – hvisket hun med gråten i halsen. Hun visste ingenting om henne! Ruben hadde aldri fortalt om barnet utenfor ekteskapet. – Jeg skal aldri være slem mot deg, vær ikke redd. Har du lyst på pannekaker? Jeg har rømme også, trøstet hun, mens hun ledet jenta i hus. Ved hagegrinden snudde Nina Iversen seg og så Jeanette forsvinne i en tilfeldig bil. Hun etterlot seg bare støvskyer. Det var siste gang de hørte fra henne. Men Oline tok Nina Iversen imot med åpne armer, og hun så på barnebarnet som en gave fra Gud. Hun visste med sikkerhet at dette var hennes. Så lik på lille Ruben! Han kom så sjelden på besøk at hun snart kom til å glemme hvordan han så ut. – Jeg skal ta vare på deg, Oline. Sette deg på beina og gi deg alt jeg makter. Hun oppdro barnebarnet med kjærlighet og omsorg. Fulgt henne til første skoledag. Tiden fløy av sted. Allerede i ellevte klasse, straks var det russetid. Oline hadde vokst opp til å bli en vakker, snill og klok jente. Drømte om å komme inn på medisinstudiet, men foreløpig var det bare høyskole som gjaldt. – Synd at pappa ikke vil vite av meg, sukket hun, og klemte seg inntil Nina Iversen. Om kvelden satt de på trappa og så på solnedgangen. Bestemoren strøk henne over det silkemyke håret med en skjør hånd. Hva kunne hun si? Sønnen Rolf nektet å delta i oppveksten hennes. Nå fungerte ekteskapet hans, og de hadde fått en sønn sammen – en han forgudet. Men Oline mislikte og vraket han. Og når han besøkte moren, grep han enhver anledning til å kalle Oline ruskete. – Du er den ruskete! svarte Nina Iversen en dag – du maser bare om penger på pensjonsdagen min. Du jobber jo, og kona di også, men du skal melke din gamle mor. Gå, Ruben! Kom aldri mer tilbake. Bedre aldri, enn slik! – Nå snakker du vel, mor! Ok, når du dauer, kommer jeg ikke engang i begravelsen! snøftet sønnen og hev sønnen Vebjørn inn i bilen, mens han sendte et hatsk blikk til jenta. Etter det holdt han ord. – Gud får dømme ham, Oline – svarte Nina Iversen og reiste seg – kom, så lager vi te og legger oss. I morgen får du vitnemålet ditt! Sommeren gikk fort med hagearbeid, så var det tid for å følge Oline til byen og studier. – Klarer det ikke alene. Ber nabo–Viktor kjøre oss til studenthjemmet med bagasjen – Nina Iversen hadde dårlig helse, og visste hun måtte ordne et siste viktig ærend. Utenfor studenthjemmet klemte Oline og bestemoren lenge. – Du er gleden min, husk det! Det viktigste er å utdanne seg. Bare på deg selv kan du stole. Jeg er gammel nå… hvor lenge jeg har igjen, vet ingen… Oline svelget tårene. – Slutt, bestemor! Du er jo i din beste alder! Nina Iversen smilte, ba Viktor kjøre henne til tingretten. Der gjorde hun det som skulle gjøres – ga Oline en gave for livet. Rolig reiste den gamle damen hjem til bygda. Oline besøkte henne hver helg, bekymret for helsa hennes, leste flittig og håpet å bli lege og gi bestemoren mange gode år. Så ble det sjeldnere. Oline forelsket seg i studiekameraten, Sander. Også han var flittig, og ville ta utdanning. Nina Iversen gledet seg med barnebarnet. Etter høyskolen giftet de seg. Stille bryllup på en liten kafé – på brudens side var bare bestemor. – Du er ikke bare min elskede bestemor. Du er mamma og pappa også. Du har gitt meg din kjærlighet og varme, skrev Oline, knelte og klemte bestemoren. – Jeg elsker deg! Takk for alt! Gjestene tørket tårer sammen med bruden. – Stå opp, Oline. Det er da ikke nødvendig, hvisket Nina Iversen overveldet. – Hvorfor ikke? sa Sander høyt, trakk Nina til bordet – du er hovedpersonen i familien vår! Velkommen! ropte han og gestikulerte mot slekta. Hele kvelden lød skåler for de unges lykke og Ninas helse. Kort tid etter ble Nina sengeliggende. Det var som om hun brukte opp siste resten av styrke og takknemlighet. Oline og Sander pleide henne på omgang, pendlet fra by til bygd mens de studerte. En dag grep Nina barnebarnets hånd og sa: – Når jeg dør, kommer gribbene – sønnen min og kona hans. Du må stå imot. Jeg skrev over huset til deg for flere år siden, alt ligger hos notaren, godkjent og lovlig. – Bestemor… – Ikke si noe! Du manglet ekte foreldre, jeg gjorde alt jeg kunne. Snart skal jeg dra herfra, men vil dø i visshet om at du har et hjem. Selg huset og kjøp dere en leilighet i byen. Oline gråt, uten ord. Etter det samtalen, levde Nina Iversen ytterligere halvannet år. Så døde hun fredelig i søvne. Som hun sa, kom Ruben etter førti dager, med konen og sønnen: – Pakk sammen! Nå er mor død, og da skal du ut herfra. Oline ble lamslått ved synet av det foraktfulle fjeset til faren, hans kone hun aldri før hadde sett, og halvbroren som allerede planla å selge huset for å kjøpe seg bil. Sander kom hjem og stirret på gjestene. – Hvem er dette? Får du besøk av kavaller allerede? ropte Ruben. Sander ignorerte ham og stilte dagligvarene på bordet. – Jeg er lovlig ektemann. Hvem er dere? Husker ikke vi har hilst. Ruben rødmet av raseri. – Ut! Begge! ropte han og pekte mot døra. – På hvilket grunnlag? Oline har skjøtet på huset. Skal vi vise deg det? svarte Sander. – H-hvordan? stotret Ruben. – Ruben! Trollet fikk moren din til å skrive over huset. Vi må i retten! skrek konen. – Dette lar jeg ikke passere! Jeg skal bevise at du ikke er min datter og ikke bestemorens barnebarn! raste Ruben. – Begynner å pakke sekken, rufsetroll. Vi skal nok få deg ut! snøftet halvbroren. Han så allerede bilen sin slippe unna. De dro. Oline sank ned på gulvet, dekket ansiktet og gråt. Hvorfor var de slik? Hun hadde aldri fått noe fra faren – ikke engang en drops. – Lever de så dårlig? Sander! Dette huset er alt jeg har igjen etter bestemor! hulket Oline. Sander løftet henne opp og klemte henne. – I morgen legger vi ut huset for salg. Ellers får du aldri fred. Husk hva Nina Iversen ba oss gjøre – selge og starte livet i byen. – Men… jeg trodde ikke det skulle gå så fort. Hele barndommen min er her! Huset ble raskt solgt. Velstående kjøpere drømte om landsted. De forhandlet ikke. Det store huset lå omkranset av frukttrær, skjermet fra veien. Vinduer mot skogen og lysthus med vinstokker innerst i hagen. Murhuset falt i smak. Oline og Sander kjøpte en liten leilighet i byen. Snart ventet de barn og gledet seg stort. Et barn ønsket og elsket. Før hun sovnet, sendte Oline en takk til bestemor: “Takk, min kjære, du ga meg livet…”

Author Fame LovingViews 11

Dagbok, 21. august.

Fra første stund var det tydelig at jeg, Oda, aldri var ønsket av min mor, Anita. Hun behandlet meg mer som et møbel bare noe som sto der verken til eller fra. Kranglene mellom henne og pappa eskalerte etter hvert, og da pappa endelig dro tilbake til kona si, raknet alt fullstendig for mamma.

Så han dro, ja? Hadde aldri tenkt å forlate den kjærringa si uansett! Han har bare ødelagt nervene mine! Løy for meg hele veien! skrek mamma inn i telefonen, og nå etterlater han meg med dette uungel? Jeg kaster henne ut, eller lar henne sove på Østbanehallen med uteliggerne!

Jeg husker hvordan jeg satt med hendene hardt mot ørene, tårene trillet stille. Jeg lærte tidlig å suge til meg morens kulde, som en svamp.

Jeg bryr meg ikke det minste om hva du gjør med jenta di. Jeg tviler egentlig på at hun er min. Adjø! svarte pappa, Per, på telefonen.

Da pakket mamma nølende sammen noen av klærne mine, rasket med seg papirene våre og nærmest rev meg, fem år gamle Oda, inn i en taxi.

«Nå skal de få se!» messet hun inni seg, og hun oppga adressen med stivt blikk. Vi skulle ut til farmor, Marta, som bodde i utkanten av Lillehammer.

Taxien ble styrt av en rolig, eldre mann som tydelig ikke likte tonen mamma brukte mot meg.

Mamma, jeg må på do pep jeg, forberedt på det verste.

Og riktig nok mamma glefset så hardt tilbake at jeg bare sank ned i setet. Jeg visste sjelden hva som var verst: kulden eller utbruddene.

Hold deg! Du kan gå hos den fine farmora di.

Sjåføren så oppgitt ut. Han hadde selv barnebarn på min alder, og ble helt matt av å se måten jeg ble behandlet på.

Kanskje du skal roe deg, frue jeg kan godt sette deg av, og ta med jenta til barnevernet i stedet.

Mamma snappet til seg veska og utbrøt: Du skal bare holde kjeft! Blir du ikke ferdig snart? Skal jeg melde deg inn for upassende blikk mot datteren min, kanskje? Hvem tror du de tror på en nervøs mor eller en taxisjåfør?

Sjåføren bet tennene sammen og sa ikke mer, men blikket hans var trist da vi etter halvannen time trillet inn på tunet hos farmor.

Vent her, jeg er straks tilbake! ropte mamma, før hun tordnet ut av bilen, med meg slepende etter.

Hun knallet i porten, dro meg med seg inn til farmor og bjeffet: Her! Ta henne. Gjør akkurat hva dere vil med henne, deres sønn har sagt sitt. Jeg vil ikke ha henne!

Farmor Marta sto tilbake, forvirret og med en klump i halsen. Hun visste ikke engang at jeg eksisterte, for pappa hadde aldri nevnt noe.

Jeg så etter mamma, løp etter henne og ropte gråtende: Ikke dra, mamma! Ikke dra!

Men hun vred seg løs fra hendene mine og ropte over skuldra: Pass deg selv! Nå bor du hos farmor!

Naboene stakk hodene ut av dørene, men farmor rakk akkurat å hente meg inn igjen, mens hun gråt stille.

Kom, lille venn. Kom. Jordbærjenta mi hulket hun, mens hun prøvde å tørke tårene.

Hun juletrøstet meg og spurte forsiktig om jeg ville ha lapper med rømme til kvelds. Det føltes rart, men trygt, nesten med en gang. Fra den dagen var farmor der, alltid.

Mamma forsvant ut i en tilfeldig bil, og jeg hørte aldri fra henne igjen. Farmor Marta åpnet armene og hjertet hun var sikker i sin sak: Selv om jeg var ukjent, var jeg likevel blod av hennes blod.

Jeg skal ta vare på deg, Oda. Løfte deg opp, gi deg alt jeg kan. Så lenge jeg har krefter.

Hun holdt løftet sitt. Hun fulgte meg til første skoledag, gjennom alle skoleårene. Tiden fløy plutselig gikk jeg siste året på videregående. Jeg hadde blitt en snill og kilen jente, ganske god på skolen. Jeg drømte om å studere medisin, men det var først plass på helsefagskole.

Litt trist at pappa ikke vil vite av meg, hvisket jeg noen kvelder, når farmor og jeg satt på trappa og så inn i solnedgangen.

Farmor strøk meg over håret med en skjør hånd, men hun kunne ikke trøste det bort. Per, pappaen min, ville ikke ha kontakt med meg. Han hadde laget seg et nytt liv med første kona, og var stormforelsket i sin nye sønn, min halvbror. Meg ville han ikke vite av; han brukte hver anledning til å rakke ned på meg.

Du er den virkelig skitne her, Per! hadde farmor hissig sagt en gang. Du kommer bare på min utbetalingsdag. Du og kona di har begge jobb! Men du maser om penger fra mora di Nå er det nok!

Javel? Er det sånn du vil ha det? Neste gang du skal dø, kommer jeg ikke engang i begravelsen! hadde han bjeffet før han dro av gårde.

Gud får dømme ham, Oda, sa farmor stille og tok meg inn for å drikke kvelds-te. Neste dag skulle jeg få avsluttningsbeviset mitt.

Sommeren suset forbi bland jordbærbed og kjøkkenhage. Til høsten skulle jeg til Oslo for å studere. Farmor var med for å hjelpe meg inn i hybelen. Hun begynte å merke alderen.

Du må klare deg selv, jenta mi. Viktigste er at du utdanner deg. Jeg er gammel nå, kan ikke vite hvor lenge jeg er her, sa hun med et smil.

Se på deg, farmor! Du er jo sprek som bare det! prøvde jeg å svare. Hun smilte, men jeg visste hun bekymret seg.

Før hun dro hjem, stakk hun innom advokatkontoret. Jeg skjønte det ikke da, men hun ordnet alt slik at jeg skulle ha en egen trygghet for fremtida.

Jeg kom hjem til henne ofte første året. Etter hvert mer sjeldent, for jeg forelsket meg i Even fra klassen. Han var snill, og vi planla begge å søke oss inn på medisinstudiet senere.

Farmor var bare glad for at jeg var lykkelig. Etter at vi giftet oss i et lite lokale, med bare noen få gjester fra min side satt hun med meg, og jeg brukte talen min på henne:

Du er ikke bare min farmor. Du har vært mammaen og pappaen min også. Alt jeg har fått av varme og kjærlighet, er fra deg. Takk, farmor, takk!

Jeg falt på kne for henne, grepet av takknemlighet.

Opp med deg, Oda! hvisket farmor rørt. Hjertet hennes oste av stolthet.

Even lo og dro henne med opp på hovedbordet: Nå er det du som er eldste medlem i familien vår velkommen!

Tårene rant. Utover kvelden gikk skålen rundt på deg, farmor for at du har oppdratt verdens beste jente.

Men en dag gikk det nedover med henne helsa sviktet, som om hun visste at jobben hennes var gjort.

Even og jeg byttet på å pendle hjem for å hjelpe henne, selv om vi fortsatt studerte. En kveld grep hun hånden min og sa bestemt:

Når jeg forsvinner, kommer gribbene. Sønnen min og kona vil prøve seg. Men alt er i orden. Jeg har skrevet huset over på deg; alt er ordnet med notar. Du kan stole på det.

Jeg kunne knapt svare gjennom tårene.

Farmor levde enda halvannet år, godt stelt, før hun sovnet inn stille en natt.

Og det gikk som hun hadde sagt. Etter førti dager dukket far opp, med familien på slep.

Ut! Nå skal huset selges! snerret han.

Jeg ble helt lammet av hans kulde, og av blikket fra kona hans og broren min, som bare virret rundt og så for seg alle muligheter huset kunne gi dem.

Even kom hjem, stilte handleposen på bordet, og sa: Og dere er…? Vi har ikke blitt introdusert.

Ut! begge to! ropte pappa, knallrød i ansiktet.

På hvilket grunnlag? Oda er rettmessig eier. Vil dere se dokumentene?

Pappa svelget hardt. Kona knurret bak ham: Hun har forgiftet mora di! Bare vent, vi går til sak med én gang!

Jeg skal bevise at du ikke er min datter, eller hennes barnebarn! skrek pappa.

Pakk kofferten, boms! Vi skal ordne det så du aldri får bo her mer. Halvbroren min la til, åpenbart forbanna over at han ikke kunne velge seg ny bil.

De forsvant omsider, men huset føltes plutselig tomt og kaldt. Jeg sank sammen på gulvet. Hvorfor er de sånn mot meg? Hva har jeg gjort? Pappa har aldri løftet en finger for meg, aldri gitt meg en sjokolade og nå vil han frata meg det eneste jeg har igjen etter farmor.

Har de virkelig ikke det godt? Siden huset mitt betyr så mye for dem? hikstet jeg til Even.

Even løftet meg opp med resolutt styrke: I morgen legger vi ut huset for salg. Ellers kommer de til å plage deg i all evighet. Må du huske farmor mente vi skulle selge og flytte nærmere sentrum.

Men jeg trodde aldri vi skulle selge så fort. Hele barndommen min finnes i det huset!

Vi solgte fort. En barnefamilie hadde alltid drømt om et landsted de slo til uten diskusjon. Hagen full av bærbusker og stabbur, huset solid mur i ly av skogen. Alt var som skapt for en ny fremtid.

Even og jeg kjøpte en liten, koselig leilighet nær sentrum. Vi venter nå vårt første barn så uendelig ønsket og elsket.

Hver kveld, når jeg legger meg, sier jeg stille: Takk, farmor. Takk for alt. Du ga meg livet.