Åshild.
Kari hadde aldri sett Åshild som en ekte del av seg fra første stund. Hun behandlet datteren som en gjenstand i leiligheten, noe som lett kunne forsvinne eller dukke opp etter behov.
Kari kranglet stadig med faren, Henrik, og da han dro til sin lovlige kone Ellen, falt hun helt fra taket.
Gikk du? Da var du jo aldri i tenning for å forlate meg og vår rotete leilighet! Jeg har mistet all tålmodighet! Løgnene dine har knust meg! skrek hun inn i telefonen Nå skal du enten kaste meg i vinduet eller levere meg til gatebarn på stasjonen!
Åshild kneppet ørene sammen og begynte å gråte stille. Den avvisende kjærligheten fra moren sukket inn i henne som en svamp.
Det spiller ingen rolle hva du gjør med datteren din. Jeg tviler på at hun overhodet er min. Farvel! svarte Henrik fra andre enden av linjen.
Kari, som om hun var besatt, kastet Åshilds tøy i en veske, la i papirer og, med den fem år gamle jenta på armen, ropte på en taxi.
Jeg skal vise ham! Jeg skal vise alle! gikk igjen i hodet hennes. Med en høytidelig stemme ga hun sjåføren adressen der hun skulle levere barnet. Hun hadde tenkt å la Åshild bli med Henriks nye familie. Ellen bodde på en gård utenfor Oslo.
Sjåføren rynket på nesen over den arrogante unge kvinnen som svarer grovt på den sjenerte jentas spørsmål.
Mamma, jeg må på toalettet mumlet Åshild, og håpet ikke på noe godhet fra moren.
Kari svarte så hardt at sjåføren knapt klarte å holde igjen et slag. Sjåføren hadde selv en barnebarn på samme alder og visste hva et såkalt slåss på kunne føre til.
Hold ut! Du vil snart bli en del av vår intellektuelle krets! ropte hun.
Kari snudde blikket bort fra Åshild, stirret ut av vinduet og ble rød av raseri.
Slapp av, mamma! Jeg kan også kaste deg av her, og så levere deg til barnevernet! brøt Åshild ut.
Hold kjeft! Du tror du er beskytter av små jenter? Jeg vil anmelde deg for å ha gjort upassende forslag til meg! Hvem vil tro mest, en taxi sjåfør eller en redd mor? Jeg oppdrar min datter som jeg vil! Så hold kjeft, din tåpe! udbøtte hun.
Mannen i taxien knyttet nevene. Han ville ikke ha åtte med en så uforutsigbar person, men han følte også medlidenhet med jenta.
Et og et halvt time senere stoppet de ved en liten hytte.
Vent, jeg er nesten fremme! ropte Kari, men hørte sjåføren bremse hardt.
Du må gå, slange! ropte han fra førersetet.
Kari spyttet ut et kraftig bannslutt, grep Åshild i hånden og stormet mot porten, sparket den hardt.
Her er ditt skatt, gjør hva du vil med den. Huset mine, min sønn ga meg lov. Jeg trenger deg ikke! bjeffet hun, som en rå hund, og sprang ut på hælene.
Else Kristiansen så forvirret på dem fra vinduet.
Mamma! Mamma! Ikke gå! hulket Åshild, og smurte tårer med små, skitne knyttnever.
Barnet styrtet etter moren, som allerede hadde gått ut på gårdsplassen.
Dra av meg! Gå til din bestemor! ropte Kari, og prøvde å trekke Åshild vekk fra den rutete skjørtet sitt.
Nysgjerrige naboer stod og tittet fra dørene. Else grep tak i hjertet og løp etter dem, ropte over hustaket:
Kom, kjære. Kom. Jeg er så glad for å se deg, min kjære lille rose! tårene trillet ned det rynkete ansiktet hennes. Hun visste ingenting om Åshilds fortid.
Henrik følte ingen skyld for et utenome barn.
Jeg vil ikke skade deg, ikke vær redd. Vil du ha pannekaker? Jeg har rømme også sa Else med mild stemme, og førte jenta inn i huset.
Utenfor så Else hvordan Kari, med bil, kjørte av gården, etterlatt kun en sky av støv. De hørte aldri mer om henne. Else tok Åshild i sine armer og anså henne som en guddommelig gave. Hun tvilte ikke ett sekund på at hun var sin egen.
Jeg skal oppdra deg, Åshild. Jeg vil sette deg på bena, gi deg alt jeg kan. Så langt mine krefter rekker. lovte Else, og pleiet jenta med kjærlighet.
Årene fløy. Åshild ble en vakker, snill og klok ung kvinne, drømte om å studere medisin, men klarte bare å komme inn på høyskole.
Så trist at pappa ikke vil anerkjenne meg sukket hun mens hun omfavnet Else på kveldstid, mens de satt på trappen til terrassen og så solnedgangen.
Else strøk Åshilds silkeaktige hår med en skjelvende hånd. Henriks sønn, Jonas, hadde funnet seg en ny familie med sin første kone og en gutt de elsket. Henrik så ned på Åshild som en sliten tynnning og kalte henne sløsing.
Du er en slask! brøt Else ut, og anklaget ham for å be om penger mens han selv jobbet og hadde en kone.
Henrik ristet av raseri.
Du får dø, og jeg kommer ikke til å begrave deg! skrek han, før han kastet sønnen, Vebjørn, inn i bilen og kjørte av gårde, med et hatisk blikk på Åshild.
Else mumlet:
Gud dømme ham og reiste seg for å drikke te før natten.
Sommeren fløy med hagearbeid, og snart var Åshild klar for å dra til byen for å studere.
Jeg klarer det ikke alene. Jeg vil be Vebjørn, naboen, om å kjøre meg med bagasjen til hytten sa Else, som selv følte seg sliten.
Ved hytta omfavnet Åshild Else en siste gang.
Du er min glede, lær deg å stå på egne ben. Jeg er gammel nå, men jeg har så lite igjen. sa Else, mens Åshild holdt igjen tårene.
Ikke, bestemor! Du er ikke gammel, du er sterk! ropte Åshild.
Else smilte, satte seg i Vebjørns bil og ba om å bli kjørt til notarens kontor. Alt ble ordnet, og hun vendte rolig tilbake til gården.
Åshild besøkte bestemor hver helg, studerte hardt og drømte om å bli lege for å kunne holde henne frisk så lenge som mulig.
Etter hvert falt hun for medstudenter Sander, en grei gutt som også hadde drømmer om å bli lege. Else jublet over barnebarnets lykke.
Etter fullført høyskole med toppkarakterer, giftet de seg, begge tjue år gamle. På et beskjedent bryllupsbord i en liten kafé stod bare Else.
Du er ikke bare min bestemor, du er mamma og pappa i ett. Alle disse årene har du gitt meg varme og kjærlighet. Du har kost deg med å oppdra meg, mate meg, kle meg. Du Åshilds stemme brøt, øynene fylt av tårer du ga meg et ekte hjem. Jeg elsker deg, bestemor! Takk for alt! ropte hun, og falt i fanget på Else.
Reis deg, Åshild. Du gjør meg litt ukomfortabel mumlet Else, mens stoltheten fylte hennes hjerte.
Ingenting å være ukomfortabel med! brøt Sander ut, og satte seg ved side av Else dere er nå en del av vår store familie! Velkommen! han gestikulerte mot resten av familien.
Kvelden var fylt av skåler for brudeparet og for Else, som hadde oppdratt en så bemerkelsesverdig ung kvinne.
Snart falt Else fra kraften. Som om hun hadde gjort sin oppgave, sov hun inn i fred.
Åshild og Sander tok seg av henne, pendlet mellom byen og gården mens Åshild fortsatte på medisinstudiet.
En dag tok Åshild bestemorens hånd hardt og sa:
Når jeg er borte, vil mine sønner og svigersønn kjempe for meg. Jeg har skrevet testamentet, alt er hos notaren.
Bestemor
Ikke si noe! Du har ingen ekte foreldre, jeg har tatt vare på deg. Når jeg drar, vil du ha et eget hus, et tak over hodet. Selg gården med Sander og kjøp en leilighet i Oslo.
Åshild brast i gråt, stemmen hennes ble kvelt.
Else levde ett og et halvt år mer etter dette, før hun stille døde i søvn uten smerte.
Som hun hadde varslet, kom Henrik med familien sin femti dager senere.
Flytt ut! ropte han, som om han hadde rett til å kreve huset tilbake etter morens død.
Åshild så på det avskyelige ansiktet hans, på kona han aldri hadde sett, på brorens tyggegummi som han blåste i luften. Han tenkte allerede på hvordan han skulle selge huset og ta bilen.
Sander kom fra butikken, så de uvelkomne gjestene.
Hvem er dette? Hva gjør du her? ropte Henrik.
Sander satte rolig fra seg handleposene.
Jeg er hennes ekte mann. Og dere? Jeg husker ikke at vi har møtt hver gang før.
Henrik så rød ut av sinne.
Gå bort! Begge! brølte han, pekte på døren.
På hvilket grunnlag taler du så nedlatende? Hvorfor burde jeg gå? Åshild er fullstendig eier av dette huset. Ønsker du å se testamentet? svarte Sander med et lite smil.
Hvilket testament? stammede Henrik.
Romer! Denne slangen har forgiftet moren din. Vi må gå til retten nå! ropte Henrik sin kone, mens hun trakk ham i armene.
Jeg lar meg ikke lure! Jeg vil bevise at du ikke er min datter eller barnebarn! kastet Henrik med knyttnevene i luften.
Pakke sakene, sløsing. Vi skal sørge for at du aldri bor her igjen hvisket Henrik, mens hans stefar mumlet.
De gikk ut, etterlot et tomt rom. Åshild falt sammen på gulvet, dekket ansiktet med hendene, gråt. Hvorfor? Hun hadde aldri fått en eneste godte fra faren sin i barndommen. Nå ville han frata henne hjemmet.
Lever de virkelig så dårlig? Eller har de ingen steder å bo? Sander! Dette er alt jeg har igjen av bestemor! ropte Åshild gjennom tårer.
Sander løftet henne opp, klemte henne hardt.
Jeg legger ut en annonse i morgen om å selge huset! De vil ikke gi opp før de har knust deg. Husk, Else sa alltid at vi måtte selge og flytte til byen! svarte han.
Ja men jeg trodde aldri at vi måtte selge så snart. Dette er all min barndom!
Huset ble solgt raskt til velstående kjøpere som drømte om en landlig bolig. De forhandlet ikke engang. Eiendommen var enorm, med frukttrær, et lite skogsområde, og en vakker trehytte dekket av vinranker. Det nye eierparens foretrukne stil var den solide mursteinsbygningen med utsikt mot sølvfarget gran.
Åshild og Sander kjøpte en koselig, liten leilighet i sentrum av Oslo. De ventet på å få barn, og gledet seg over den fremtidige familien.
Når Åshild la seg til å sove, tenkte hun på Else: «Takk, kjære, du ga meg livet».
