Barnebarna ser en banan én gang i måneden, mens hun svir av dyre kroner på kattematen, syter svigerdatteren min og slår fast at jeg visstnok er verdens kaldeste menneske.
Nå har hun altså bestemt seg for å skamme meg fordi hennes egne unger får frukt like sjelden som nordmenn får sol, mens jeg spanderer på mine katter førsteklasses mat. Men det er jo forskjell her: Ungene har både mor og far som skal sørge for at de ikke lever på bare knekkebrød, mens kattene mine kun har meg. Og da jeg en gang nevnte at de kanskje burde roe ned storfamilieplanene sine litt, fikk jeg streng beskjed om å blande meg unna. Så det gjør jeg nøyaktig som bestilt. Nå mater jeg bare kattene mine og nikker til svigerdatterens indignerte klaging på min dårlige prioritering.
Bryllupet til sønnen min skjedde mens svigerdatteren allerede “ventet på storken”. De insisterte på at dette var kjærlighet og at graviditeten bare var et lite, ubetydelig sammentreff. Jeg fnøs vel inni meg, men holdt munnen lukket. Sønnen min er voksen og må takle konsekvensene av egne handlinger.
Svigerdatteren jobbet som kassadame på nærbutikken før permisjonen. Stort sett hele svangerskapet gikk hun sykemeldt; hun orket ikke kunder og angivelig ikke luktene i butikken heller. For å si det sånn hun har ikke verdens mest fleksible personlighet, så at det oppstod bråk tror jeg gjerne på.
Helt ærlig hvilken innstilling kona til sønnen min har, ga jeg litt blaffen i, for vi bodde uansett hver for oss. Jeg holdt meg i min trygge toroms i Grønland, og han og frua i sin splitter nye treroms i Bærum takket være et kvikkhode og en real boliglånsmage. Jeg hadde solgt den gamle felles leiligheten vår og kjøpt meg noe lite og nett, og sønnen brukte sin del til å hoppe rett inn i et boliglånseventyr.
Må du absolutt ha treroms nå? Det er mengder av penger rett ut av vinduet, prøvde jeg å forklare før han informerte meg om den forestående bryllupsfesten. Da skjønte jeg jo tegninga etter hvert.
Boliglånet betalte han selv. Fruen, som gikk fra sykmelding til mammaperm, bidro ikke akkurat til husholdningsøkonomien, bortsett fra på minus-siden. Dermed var det alltid tomt på konto, men hun var sabla flink til å svi av pengene.
Jeg blandet meg ikke oppi ville nødig bli syndebukk for alt mulig. Han har valgt dama si selv. Vi bor ikke sammen, så vi slipper å krangle om både poteter og såpe. De får styre sitt eget liv.
Leiligheten til sønnen min var likevel i gangavstand, så han stakk ofte innom etter jobb for å få middag. Matlaging var ikke akkurat svigerdatterens spesialitet hun ble visst kvalm av alt som luktet, så der hadde jeg heller ikke noe å sette på spill.
Da første barnebarnet kom, tenkte jeg at jeg skulle stille opp litt. Det er jo første barnet! Men der fikk jeg så hatten passet; svigerdatteren hilste mitt tilbud om hjelp velkommen omtrent som man hilser en forkjølelse. Nettmamma og hennes egen mor skulle visst nok ordne biffen. Greit, greit. Så da ble det kun små visitter og kos med barnebarnet, aldri noen form for hjelpetilbud fra min side igjen.
Sønnen min hadde mer enn nok med lån, kone og barn men han holdt kjeft og bet tennene sammen. Jeg prøvde å oppmuntre: Når kona snart kommer i jobb, vil det hele bli lettere! Vel, det var visst ikke en del av planen. Da førstemann så vidt hadde begynt å hoste opp ord, var hun pån igjen, og raskt meldte det seg en ny mage på veien.
Jeg ymtet forsiktig frempå kanskje det holdt nå, befolkningen i Norge klarer seg nok et år til uten at akkurat dere skal doble statistikken? Da fikk jeg et saftig svar fra svigerdatteren:
Pass dine egne saker! Vi klarer oss selv.
Sønnen mumlet noe om barnetrygd og at det var en ypperlig støtte. Ja, ja. Er det sånn de vil, så skal ikke jeg være surmaget mor. Etter det forsvant også mitt forhold til svigerdatteren ned på frysepunktet. Sønnen slapp innom med eldste, men ellers holdt jeg meg unna.
Så jeg styrte mitt lille liv, mens sønnen og hans familie styrte sitt. Han syta stadig mer over pengemangel, og små kommentarer avslørte at det var både dårlig vær og kaldt på hjemmefronten. Men hva skulle jeg si? Skilsmisse? Bytt jobb? Prat med kona? Hadde det bare vært så enkelt, da.
Så kom barn nummer to. Jeg ble ikke engang invitert på hjemreisen fra sykehuset. Litt bittert, ja. Men hvorfor mase? Svigerdatteren hadde tatt sin beslutning, og sønnen hadde aldri baller til å motsi henne.
Jeg så nummer to første gang da han allerede kunne sitte selv syv måneder gammel, og det bare fordi jeg ble innvilget adgang til eldstes bursdagsselskap. Da kom jeg med gaver til begge guttene og litt mat til bordet, for jeg vet jo hvordan økonomien er. Jeg gikk etter noen timer; svigerdatteren led seg gjennom det hele med steinansikt og lot ikke til å sette så voldsomt pris på besøket.
Jeg er for gammel til å løpe etter hver småsur fjortis i voksenkropp, så jeg maser ikke på besøk. De inviterer ikke, og jeg tar hintet. Så jeg tilbringer tid med eldste barnebarnet, takket være sønnens initiativ men lillebroren fikk jeg fortsatt ikke hilse på alene.
Økonomien i deres hus ble ikke bedre etter dette. Barnetrygden og det de puttet inn i boliglånet, løste ikke akkurat alt. Sønnen min klaget stadig over at konen ikke klarte å spare en krone, og han selv er ikke akkurat noen oljemagnat. Likevel tidde jeg.
Så, for noen dager siden, traff jeg svigerdatteren i butikken igjen. Jommen var ikke magen blitt større jeg skjønte straks at familieforøkelsen var i gang på nytt. Hun kikket skeptisk ned i handlekurven min.
Klart! Barnebarna får epler én gang i måneden, mens du kjøper luksusmat til pusene dine! nærmest freste hun før hun rasket med seg eldste og forsvant ut døra.
Men hvem har skylda for at jeg kan ta meg råd til kvalitetsfôr til kattene, mens de ikke har nok til perer og druer til barna sine? Vet jo at det er stramt, at boliglånet tynger, og at mannen ikke akkurat har drømmejobb. Likevel produserer hun unger som en fabrikk. Kanskje hun kunne tjent litt til frukt på egenhånd? Hvorfor er det jeg som skal bekymre meg for det?
Nå tipper jeg hun snart forbyr meg å møte barnebarna for godt. Jeg er jo ikke den riktige bestemora som løper villig og tømmer lommeboka for familien til sønnen min. Man må faktisk styre litt med egne valg her i livet noe svigerdatteren tydeligvis ikke mestrer. Det mest irriterende er at sønnen min heller ikke ser ut til å gjøre det.
