Barnebarna kom på besøk og kalte meg en dårlig husmor Dagen før bursdagen min begynte jeg å forberede maten til feiringen. Jeg ba mannen min skrelle grønnsakene og hakke salatene, mens jeg stekte kjøttet og laget de andre rettene selv. Jeg var sikker på at jeg hadde laget en nydelig og mettende festmiddag som hele den store familien min skulle kose seg med. På selve bursdagen dro mannen min og jeg tidlig til bakeriet for å kjøpe en stor, og aller viktigst, fersk kake som barnebarna mine helt sikkert ville elske. De første som kom til selskapet, var sønnen min med svigerdatteren og deres barn, etterfulgt av eldste datteren min med hennes to barn, og til slutt mellomste datteren min med mannen sin og deres barn. Alle satt samlet rundt spisebordet med klirrende skjeer og gafler om hverandre. Alle så ut til å kose seg, og det var nok mat til alle. Barnebarna ble så mette at de laget flekker på tapetet med små, skitne hender, og de voksne klarte å søle til duken. Da vi satt og drakk te, sa min eldste datter plutselig til meg: – Du dekket ikke akkurat til festlig lag… Vi har spist, men hva nå? Jeg ble veldig satt ut av de ordene hennes. Selv om det kom som en spøk, og alle lo, følte jeg meg såret. Det stemmer at jeg alltid forsøker å pakke med litt rester til barna, men det er krevende å lage mat til en såpass stor familie. Jeg har jo bare små kjeler og komfyr, og jeg kan ikke bruke hele pensjonen min på ett selskap. – ‘Slapp av, kjære deg’, sa mannen min lavt til meg på kjøkkenet mens vi hentet kaken, ‘alt smakte godt, det var bare ikke nok. Du kan jo dele oppskriftene med dem neste gang, og la dem lage maten selv. Ellers får de ta med noe selv – det er jo mange av dem, og bare to av oss!’

Barna kom på besøk og kalte meg en dårlig husmor.

Natten før bursdagen min begynte jeg å forberede maten til feiringen. Jeg ba mannen min om å skrelle grønnsakene og hakke salatene, mens jeg selv stekte kjøttet og lagde de andre rettene. Jeg tenkte at jeg hadde stelt i stand et herremåltid, noe som ville mette hele den store familien min. På selve bursdagen vår tuslet vi sammen tidlig om morgenen ut til bakeriet for å kjøpe en stor, blank og aldeles fersk bløtkake. En kake som barnebarna mine sikkert ville elske.

De første som trillet inn i stua var sønnen min med svigerdatteren og lille barnebarnet, snart etter kom eldste datteren min med sine to barn, og til slutt kom mellomste datteren innom med mann og barn. Alle samlet seg rundt det litt for korte bordet, og skjeene og gaflene tinte i kapp som småklirrende isbiter. Alle så ut til å spise med god appetitt, det var mat nok til alle. Barnebarna ble så mette at de etterlot klissete håndavtrykk på tapetet, og de voksne klarte å søle til både duken og teppet. Og akkurat da vi satte oss med teen, lente eldste datteren min seg mot meg og sa:

Du, det var ganske lite mat du satte frem Vi åt, og så?

Ordene hennes traff meg som en kald duskregn mot nakken. Det var ment som en spøk de andre lo jo men jeg følte meg fornærmet. Jeg forsøker alltid å pakke med noe ekstra til barna, men det er krevende å lage store måltider til så mange. Jeg har bare små kjeler og en gammel ovn, og jeg kan ikke bruke hele pensjonen min på fest og ståhei.

Ikke tenk på det, kjære, hvisket mannen min til meg på kjøkkenet mens vi hentet kaken. Maten smakte så bra at de ville ha mer, det er alt. Du kan bare dele oppskriftene med dem, så kan de lage selv neste gang. Uansett, kanskje de skulle tatt med seg noe selv det er tross alt mange av dem, og bare to av oss, sa han og så ut av vinduet der måken landet på snøen, og hybelstuen forvandlet seg plutselig til en skog med dansende elg.