De sier at barn er lykke. Det samme gjelder barnebarn. Ja, jeg er enig, men det gjelder bare når man ikke har altfor mange, og når man faktisk har mulighet til å ta vare på dem. Min kone og jeg har ei datter. Som livet ofte vil, gjorde hun oss målløse da hun som 19-åring fortalte at hun var gravid og skulle bli mor. Hun fikk tvillinger med en gang. Giftet seg.
Forståelig nok var det som om alt raste sammen rundt oss. En ung mor med to små barn. Mannen hennes var også veldig ung, og tjente nærmest ingenting. Det var stort sett vi som støttet dem. Min kone og jeg måtte ta oss enda en jobb for å kunne forsørge både barnet vårt og barnebarna.
En periode bodde de hos oss. Jeg sto opp tidlig for å rekke to jobber, og om natten løp jeg rundt etter tvillingene så min datter fikk hvile seg. Helvete, helsa mi begynte å gå i motbakke.
Sånn var det i tre år de begynte å stå litt mer på egne bein, ungene hadde vokst til. Men så ringer datteren min og forteller at hun er gravid igjen. Jeg sa rett ut at det ville være best å ta abort. Det er utfordrende nok å oppdra de to hun allerede har. Men nei, hun ville absolutt beholde barnet. Hun fødte, og det ble samme visa om igjen. Vi måtte ut med mer penger, enda en munn å mette. Min kone og jeg ble tvunget til å jobbe enda mer. Selv om svigersønnen fikk bedre betalt, hvordan skulle han forsørge fem personer?
Min kone fikk slag, og jeg har fått smerter i hjertet. Jeg innså at kroppen vår klarte ikke dette lenger. Jeg fortalte datteren min at nå måtte de klare seg selv. Men så knakk jeg sammen da hun fortalte at hun var gravid med sitt fjerde barn.
Jeg aner ikke hva jeg skal si. Hva tenkte de egentlig? Det virker som om de regnet med at moren og jeg skulle støtte dem for alltid. Men vi kan ikke det lenger. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler heller ikke at vi fortjener å bli dømt for at vi ikke klarer å hjelpe vår eneste datter mer. Vi har jo gjort alt vi kunne.
