Hva mener folk egentlig om tidlige telefonsamtaler? Altså, virkelig tidlige.
I det siste har kona til svigerbroren min begynt å ringe meg klokken fem om morgenen. Ikke engang telefonen til mannen min var på lydløs da søsteren hans ringte ham også. Vi hadde så vidt åpnet øynene. Frekkheten deres var noe jeg aldri hadde opplevd maken til.
Da jeg omsider tok telefonen, fikk jeg høre følgende:
Hvorfor sover dere fremdeles? Vi drar før klokka elleve på viktige ærender. Følg med på ungene. De står allerede ved gjerdet deres.
Før jeg rakk å si et ord, la de bare på.
Mannen min og jeg satte oss opp og stirret forfjamset på hverandre. Hvilke barnebarn så tidlig, og hvorfor foran gjerdet vårt?
Mannen min dro på seg joggebuksa og gikk ut. Hundene våre bjeffet som gale, så noen måtte befinne seg der ute.
Og ja da, der stod jammen tre av barnebarna våre på rekke utenfor porten. Jeg ble helt satt ut.
Vi fikk inn ungene og begynte å ringe foreldrene deres for å høre hva som foregikk. Svaret vi fikk, var dette:
Elsker dere ikke barnebarna deres? Dere hjelper ikke til med penger, kjøper ikke gaver. Da får dere i det minste tilbringe tid med dem. Nå må vi av gårde på viktige saker. Dette er sjansen deres til å forbedre ryktet deres hos barna.
Mannen min og jeg var målløse. Den yngste var ennå ikke ett år, og de hadde verken med seg bleier eller barnemat.
Heldigvis har vi et døgnåpent supermarked i Oslo. Mannen min dro rett bort dit og kjøpte alt ungene trengte. Man må jo i det minste gi dem noe å spise.
Det ble en tøff dag. Barna var sure, ville ikke sove, de gråt og var selvfølgelig helt ute av seg de hadde jo blitt dratt ut av sengen så tidlig.
Foreldrene deres kom ikke og hentet dem igjen før klokken var tre på ettermiddagen. Og det bare fordi vi ringte dem igjen og igjen. Andres barn er virkelig et enormt ansvar.
I tillegg fikk vi høre at vi hadde kjøpt feil bleier og feil mat til dem. Men de tok med seg det vi hadde kjøpt hjem likevel.
Nå er vi redde for hvordan vi kan beskytte oss mot dette? Vi gruer oss til tanken på å våkne og se barnebarna våre stående utenfor porten igjen klokka fem om morgenen. Jeg er fortsatt urolig etter det som skjedde.
