To voksne barn, og jeg kan ikke få hjelp fra noen av dem. De kommer på besøk som om det var på et feriehotell, for å slappe av og nyte livet. Jeg blir stående igjen som en slags tjenesteperson må ta imot dem, tilby overnatting, lage mat, rydde, og passe på at alle har det bra. Selv et lite tilbud om hjelp får jeg aldri, og penger skal vi ikke engang snakke om.
Jeg har en sønn og en datter. For meg er de fortsatt mine barn, selv om de er voksne mennesker med sine egne familier. Min sønn har to barn, og min datter har fått ett til nå. Huset mitt ligger ute på landet, så barna mine og barnebarna besøker meg ofte, men hvert år føles det tyngre og tyngre.
De er vant til å komme på besøk og få alt servert. Jeg ordner stadig de huslige pliktene lager mat, handler, gjør i stand gjesterommene. Det har alltid vært tradisjon i vår familie å ta imot folk på denne måten. Min mor gjorde akkurat det samme; hun møtte oss alltid med et fullt bord og et koselig hjem. Men jeg og min søster satte oss aldri på nakken hennes vi forstod hvor krevende det var for henne, og vi hjalp til med å vaske opp, ta vare på barna, handle og rydde. Moren min ba oss aldri om noe.
Nå kommer barna mine på besøk, og om de rydder bort en eneste tallerken fra kjøkkenbenken, så takker de meg for det. Jeg har ikke noe å si om svigerdatteren og svigersønnen; de er gjester, jeg er jo bare en fremmed for dem, uansett hvordan jeg vrir og vender på det. Men det gjør meg trist at min datter og sønn ikke aner hvordan de skal hjelpe til. De kommer, spiser, ser på TV eller overlater barnebarna til meg mens de selv går ut eller besøker naboen. Det er jeg som vasker opp, ordner lunsj og middag, vasker gulvene hele huset er fullt av folk. I tillegg må jeg passe barnebarna.
For hver gang blir det tyngre. Jeg har ryggsmerter nå, og kreftene til å stå lenge ved komfyren er ikke der lenger. Men oppdragelsen min gjør at jeg ikke bare kan la være. Man må jo ta imot gjester ordentlig, det sitter i blodet. Jeg gleder meg til helgen, men etterpå trenger jeg en uke for å hente meg inn igjen.
Jeg føler på at jeg trenger hjelp, men jeg klarer ikke å be om det. Jeg er redd for at barna skal bli såret og tro at jeg ikke setter pris på dem. Selv om jeg er glad for besøket, er det tungt å bære alt alene. Det er så mye som skal gjøres i huset, og jeg klarer ikke engang å få startet med alt. Men jeg skammer meg for mye til å spørre. Barna mine jobber jo, de skal ikke måtte jobbe her også.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg står liksom fast i gammel oppdragelse og klarer ikke bryte ut av den. Det er virkelig slitsomt å ordne alt alene; jeg blir helt utmattet. Ærlig talt, jeg trenger virkelig hjelp, uansett hvordan jeg snur og vender på det. På den annen side er det skamfullt å be om det vi er jo ikke vant til å spørre om hjelp her, vi har alltid lært at vi må klare oss selv. Derfor lider jeg i stillhet og klarer ikke å ta mot til meg. Det er vondt, men det er heller ikke greit å ha det sånn. Jeg skjønner ikke hvorfor barna mine ikke tilbyr seg å hjelpe; de må da se at jeg ikke er tjue lenger, og at jeg ikke har to hjerter. Synes det ikke er noen som blir såret, men likevel gjør det meg vondt. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal løse dette.
