To voksne barn, og ikke får jeg noe hjelp fra dem. De kommer på besøk, som om det er et feriehotell, bare for å slappe av. Og jeg er som et slags hushjelp, må ta imot dem, sørge for overnatting, lage mat, rydde og passe på dem. Ingen tilbyr seg å hjelpe til, og penger er det bare å glemme.
Jeg har en sønn og en datter. For meg er de fortsatt barna mine, men de er voksne, med egne familier nå. Sønnen min har to barn, mens datteren min har én så langt. De bor i Oslo, men kommer ofte hit til huset mitt på landet, utenfor Lillehammer. Barnebarna elsker å komme ut på gården, så det har blitt mange besøk. Men år for år kjenner jeg at disse besøkene blir stadig mer slitsomme.
Barna mine er vant til å komme hit som om det er Dalen Hotell. Jeg håndterer alt matlaging, innkjøp, rydding. Soverommene står klar, jeg handler inn og lager alltid ekstra god mat når de kommer, for slik har det alltid vært i familien min. Min egen mor møtte alltid gjestene med et bugnende bord og varme senger. Men jeg og søsteren min satt aldri bare og ventet vi visste at det ikke var lett for mamma, så vi vasket opp, tok oss av barna, hjalp til med storvasken og handlet inn det hun trengte. Hun ba oss aldri om hjelp.
Nå kommer barna mine, og hvis noen tilfeldigvis tar ut en tallerken fra oppvaskmaskinen, så sier de takk og det var det. Jeg har ingenting å utsette på svigerdatteren og svigersønnen, de er gjester, og jeg er ikke deres mor, uansett hvordan man ser på det. Men jeg blir lei meg av at min egen sønn og datter ikke skjønner hvordan de kan hjelpe. De kommer, spiser, ser på TV, eller så overlater de barnebarna til meg mens de tar seg en tur ut. Jeg må rydde opp, stelle til lunsj og middag, vaske gulv huset koker av folk. Og samtidig må jeg ta meg av barnebarna.
Jeg orker mindre og mindre, ryggen verker og det er tungt å stå lange stunder ved komfyren. Men oppdragelsen min tillater ikke at jeg lar være å gjøre slik jeg alltid har gjort. Man må jo ta imot besøk på ordentlig vis! Jeg er alltid spent før helgen, men bruker en uke på å komme til hektene etterpå.
Jeg skjønner at jeg trenger hjelp, men jeg synes det er vanskelig å be om det. Jeg er redd barna skal føle seg krenket eller tro at jeg ikke setter pris på at de kommer. Og jeg gleder meg jo men det er tungt å skulle fikse alt alene. Det er mange ting i huset jeg ikke klarer lenger. Likevel klarer jeg ikke å spørre om hjelp, det er altfor flaut. Dessuten har barna mine egne jobber, de skal jo ikke måtte jobbe her også.
Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre; det er oppdragelsen min som står i veien, og det irriterer meg. Å ha ansvar for alt alene er slitsomt til beinet. Jeg trenger hjelp, uansett hvordan jeg snur og vender på det. Og samtidig på bygda her er det skam å be om hjelp, vi er lærte til å klare oss selv slik gjorde foreldrene våre. Så jeg sitter her og strever, uten at jeg klarer å bryte mønsteret. Det er vondt, og det er slitsomt og heller ikke dette er helt greit. Jeg skjønner ikke hvorfor barna mine ikke tilbyr seg å hjelpe de vet jo jeg ikke er ung lenger, og jeg har bare ett hjerte. Ingen har egentlig grunn til å ta seg nær av det, men likevel kjenner jeg meg såret. Jeg vet ikke hvordan jeg skal løse dette men én ting er sikkert, det er på tide å snakke sammen og være litt mer ærlig om hvordan livet egentlig kjennes. Kanskje er det den største lærdommen jeg kan gi dem.
