«Jeg erklærer dere som ektefolk!» kvinnen fra Folkeregisteret uttalte høytidelig ordene, men plutselig hostet hun voldsomt, hakket opp, mistet tråden.
Det spørs om det bringer lykke, dette, sa moren min tørt mens hun ristet på hodet over den malplasserte hosten.
Gjester hvisket og mumlet. Vi, jeg og Eirill, brudeparet bare 18 år gamle, nesten barn så skremt på hverandre. Bryllupet var hastet frem. Eirill hadde med seg «medgift»: om to måneder skulle vårt uplanlagte barn bli født. Kjolen måtte leies, skoene lånte Eirill av sin beste venninne. Ironisk nok endte jeg mange år senere opp med en kort affære med nettopp denne venninnen.
Men nå, var vi unge, fortumlet av lykke.
En dag gikk vi arm i arm langs alléen. Jeg holdt rundt Eirill, min unge kone. Plutselig kom en fremmed bort og hvisket til meg: Hold godt rundt kona di, ellers stikker noen av med henne
Han forsvant. Vi lo og glemte advarselen. Vi hadde hele livet foran oss! Hvem kunne skille oss? Prøv bare!
En kompis som var forlover i bryllupet ertet meg:
Erik, hadde du ikke kunnet velge en bedre? Det finnes så mange vakre jenter!
Jeg slo det vekk:
De venter vel på deg, da
Og det skal sies: han ble gift fire ganger, alltid med flotte, kloke kvinner.
Vår lille datter, Vera, kom til verden.
Så måtte jeg ut i militæret; langt borte fra hjemmet. Jeg savnet Eirill og Vera. Eirill sendte et bilde, som jeg gjemte under puta og håpet på å drømme meg hjem til henne.
En dag kom jeg inn på brakka, og oppdaget bildet: Det lå på nattbordet, åpent til allmen beskuelse. Noen hadde tegnet vulgært på det, og skrevet stygge ord. Rasende gikk jeg løs på sidemannen i sengen, slo ham sønder og sammen. Straffen var noen uker på briggen. Bildet måtte jeg rive i stykker og kaste han ble for øvrig straffet.
Da jeg kom hjem fra militæret, var jeg hardere i hjertet. Jeg var uforklarlig bitter mot Eirill; tenkte at en ung kvinne måtte få seg en elsker når mannen var borte så lenge. At Eirill hadde vært utro. Hvorfor?
Da jeg så henne igjen, var hun forvandlet. Da jeg dro var hun en usikker sjenert jente, men nå en selvsikker, vakker, kraftfull kvinne, glødende av energi.
Er det virkelig deg, Eirill? Jeg kjenner deg ikke igjen hvisket jeg hest.
Stolthet og mistenksomhet fylte meg. «Er jeg virkelig den eneste Eirill har hatt?» Fristelsen må ha vært stor. Så fikk jeg meg en elskerinne bare for å sikre meg, så jeg ikke skulle bli skuffet.
Eirill fikk nyss om mine «bedrifter» tre måneder etter. Jeg måtte bønnfalle henne om å ikke gå fra meg. Hun ga klar beskjed:
Da får du tåle det, Erik
Eirill brente alle mine brev fra militæret, som hun så lenge hadde oppbevart i en smykkeskrin. Jeg ble utestengt fra sengen og fra middagsbordet. Vi snakket kun om praktiske ting.
Kort sagt: jeg gråt ett år, og slo min kone én dag. Til slutt tok jeg Eirill og Vera med på ekstra ferie, til sjøen og varme, vin og frukt. Der fant vi tilbake til hverandre.
Hjemme ble jeg kvitt min elskerinne, og vi levde rolig, sammen i sju år. Stillheten var trygg, men kanskje kjedelig for Eirill hun manglet kanskje lidenskapen fra Syden?
På jobben hadde jeg kollegaen Bård, selskapets klovn, som alltid var avholdt og snakket med alle. Han ga god råd til frustrerte menn om ekteskap, svigermor, verdens uro. «Kanskje skulle jeg invitere Bård til Eirills bursdag? Han kan muntre opp alle.» Tanken slo meg uten å vite hvordan det ville utvikle seg.
Bård kom med kona. Han toppet seg selv, slo vitser så alle lo, improviserte morsomme taler, var festens midtpunkt. Eirill strålte hun serverte, lo mer enn vanlig, var det sosiale sentrum. Bursdagen ble en suksess. Men én måned senere havnet vi alle i helvetes runddans.
Bårds kone ringte, helt ut av det blå:
Erik, vet du ikke at våre ektefeller er sammen? Si til Eirill at jeg ikke gir opp Bård uten kamp! Vi har to små barn.
Jeg var fullstendig uvitende kunne Eirill virkelig hevne seg så hensynsløst for mine gamle synder?
Orker ikke beskrive alt. Bårds kone forfulgte Eirill, truet med å ta sitt eget liv. Jeg låste Eirill inne, slo av telefonen, truet med skilsmisse. Ingenting hjalp. Det heter at kjærlighet, ild og hosting ikke kan skjules. Da løp jeg til Eirills beste venninne.
Hun skar gjennom: Erik, det er kjærlighet der. Eirill kommer ikke tilbake. Du har ingen vei inn.
Alt falt sammen. Jeg ble værende hos venninnen et halvt år. Hun trøstet meg kortvarig.
Eirill og Bård giftet seg. De så ingen bare hverandre. De levde i sin egen lille paradis; det var som om de pustet gjennom samme lunger. Jeg hatet dem og ønsket dem alt ondskapen i verden! Hvordan kunne det skje? Min kone, tatt fra meg. Sorg og lykke på samme slede.
Tiden leger, sier de. Jeg tror ikke på det. Såret har bare fått et tynt, porøst lokk, som den første isen, og verker ofte. Venner handlet forsiktig da de skulle finne en ny kone til meg. Jeg fikk en skjønnhet. Giftet meg raskt, før jeg rakk å angre. Vi har vært sammen i sytten år. Fikk aldri forelskelsen til å brenne. Jeg later som jeg er lykkelig håper uten håp. Men om noen skulle skimte inn i dypet av min plagede sjel: der lever Eirill. Vil hun noen gang kalle på meg?
