Ikke ta mamma med inn, ba kona meg, så ropte hun i panikk.
Hva om begynte Pål usikkert. Hva om vi tar henne hit?
Hvor, Pål? spurte Åse og trakk en hånd over leiligheten deres på sekstti kvadratmeter. Til barnerommet? Til Aksel og Maja?
Den liggende, syke med trykksår og alt det der? Er du klar til at barna skal se det, at de må puste den lukten?
Familien på fire var i ferd med å legge seg.
Åse tørket av et klissete juiceflekk på kjøkkenbordet mens hun med den ene foten skjøv bort en lekebil som fem år gamle Aksel hadde kastet i gangen.
I badet bruste vannet hun baet to år gamle Maja.
Gjennom vannet kunne man høre hans dype, litt overdrevne latter og datterens høylytte skrik.
Tiril smilte, følte spenningen løsne. En god kveld, helt vanlig.
Det var akkurat de øyeblikkene hun satte mest pris på: at boliglånet ble betalt i tide, at det hadde samlet seg en pen sum på feriekontoen, at kjøleskapet alltid var fullt, at mannen og barna var friske.
Telefonen på vinduskarmen vibrerte, sklidd noen centimeter over benken et ukjent nummer ringte.
Åse rynket pannen. Reklame for lån eller en bankens sikkerhetstjeneste på et så sent tidspunkt?
Hun skulle slå den av, men fingeren gled automatisk på den grønne knappen.
Hallo?
Tiril? stemmen i røret dirret. Det er tante Zina, naboen til Lise fra Dronningdal.
I Åses hode kollapset det. Dronningdal var svigermors landsby, et sted de og Pål hadde krysset av livslinjen for to år siden.
Hei, tante Zina, svarte Åse kort, dempet stemmen så Pål ikke skulle høre. Hvor fikk du nummeret mitt?
Jeg fant det i Lises notatbok Hun Åh, herregud kvinnen begynte å gråte. Tiril, det er forferdelig Lise har blitt rammet av en ulykke.
Åse frøs med kluten i hånden.
Hva mener du med rammet?
På motorveien. Hun var på vei til byen om natten, vet jeg ikke hvorfor, og ble påkjørt fronttilfront. Hjørnekollisjonen ødela frontruten
Takk og lov var folkene i bilen i live, putene gjorde jobben, men Lise
Bilen brant ned, Tiril. Samt papirene. Alt. De fikk henne ut, men hun er i kritisk tilstand.
Hun ligger på intensivavdelingen nå.
Vannet i badet stilnet. Badedøren åpnet seg, og Pål kom ut med Maja, innpakket i et håndkle.
Han smilte, fortalte noe til datteren, men stoppet opp da han så Åses ansikt.
Tiril? Hva har skjedd?
Åse presset telefonen mot brystet, tok et dyp pust.
Tante Zina, jeg forstår. Vi skal finne en løsning. Takk for at du ringte.
Hun la på og så på mannen.
Pål, sett Maja på rommet. Vi må snakke.
***
De satte seg ved kjøkkenbordet. Barna, til forskjell fra vanlig, la seg raskt både Aksel og Maja så på foreldreansiktene og forsto at noe var galt.
Pål satt med armene krysset.
Så hun lever, ja? mumlet han, og så ut i det mørke vinduet.
Legen sa at tilstanden er alvorlig, men stabil, Åse snurret på telefonen. Hoften er knust, flere ribbebiter, nakken er brutt. Operasjoner må gjøres, men
Men hva?
Legen var tydelig: hun blir sengeliggende i minst et halvt år, kanskje lenger, med tanke på alderen og helsetilstanden.
Pål rynket pannen.
Bilen brant ned?
Ja, alt i flammer. Tante Zina vet ikke helt hva som skjedde, men kanskje Lise ble svimmel eller mistet fokuset.
Pål reiste seg brått, gikk frem og tilbake i den lille leiligheten to skritt frem, to tilbake.
To år, sa han til seg selv. To år har vi levd rolig. Vi har endelig begynt å puste, uten endeløse telefoner, uten gråt, uten rot.
Hun har alltid kravt at vi skulle kjøpe denne leiligheten, forbytt meg å bli registrert på den. Hun kallede Aksel en «luring», sa du hadde «satt ham på plass»
Åse gikk bort til ham, smilte trist.
Pål, la oss ikke dvele ved fortiden Vi må bestemme oss. Legen venter på svar.
I morgen blir hun overført fra intensiv til traumeavdelingen. Det trengs pleie.
Sykepleierne er der, men gratis er de kun en gang om dagen.
Pål så opp.
Hvilken pleie, Tiril? Skal jeg slutte å jobbe og bli barnevakt? Eller bli arbeidsledig?
Vi har akkurat kommet oss på beina. Vi har planer. Vi skulle kjøpe ny bil, betale for barneaktiviteter.
Det finnes en mulighet med hjemmesykepleier, begynte Åse forsiktig.
Har du sett prisen? avbrøt han. En døgnåpen pleier koster minst seksti tusen kroner i måneden, pluss medisiner, bleier, mat. Det er nesten hele lønnen min, Tiril. Eller hele din.
Jeg vet.
Hva skal vi leve av? Kun brød og poteter? For hvem? For den som kastet meg i en gammel dame, men hadde eget liv?
Han fikk en barns misunnelse i stemmen, den han har gjemt i årevis.
Pål, hun er på sykehuset. Hun kan ikke engang snu seg selv.
Så hva?! han hevet stemmen. Det er hennes skjebne, Tiril! Hvorfor må vi og barna betale for det?
Fordi hvis vi ikke gjør det, vil du gå til grensen.
Pål ble stille.
Jeg liker henne ikke, Tiril, sa han lavt. Det er merkelig å si, men jeg føler bare hat.
Jeg vet. Jeg liker henne heller ikke. Etter alt hun har sagt om mine foreldre, om oss kjærligheten finnes ikke der.
Så hvorfor?
Fordi vi er mennesker, ikke dyr. Rettferdighet krever at vi tar vare på henne
Han smilte bittert.
Rettferdighet, ja? Hvor var den rettferdigheten da jeg gikk i skole med slitte bukser, og hun kom med en pose godteri hver måned og spilte den snille bestemoren?
Hvor var den rettferdigheten da hun krevde penger som vi sparte til fødselen?
Det finnes ingen rettferdighet, svarte Åse bestemt. Og det vil det aldri bli. Nå snakker vi ikke om henne, men om oss. Om hva vi må leve med fremover.
Pål strøk nesen.
Greit. La oss regne. Hva har vi i reserve?
På bilen har vi spart tre hundre tusen. På ferien to hundre.
En halv million, nikket Pål. Operasjonen er dekket av folketrygden, men platene, skruene kan bli dyre hvis vi må kjøpe import. Legene vil sannsynligvis kreve de beste.
Han tok opp telefonen, åpnet kalkulatoren.
En hjemmesykepleier koster totres tusen kroner per dag. På en måned blir det rundt hundre tusen. På et halvt år: seks hundre tusen.
Han så på Åse med store øyne.
Tiril, det er alt vi har. Vi blir tomme, helt tomme.
Åse var stille. Tallene skremte, men det var deres penger, tjent med svette og slit.
Hva om begynte Pål nølende. Hva om vi tar henne med hjem?
Hvor, Pål? Åse pekte på den lille leiligheten. Til barnerommet? Til Aksel og Maja?
Den liggende, såret med trykksår og alt det der? Er du klar til at barna skal se det, at de må puste den lukten?
Nei, svarte han raskt. Nei, selvfølgelig ikke.
Til soverommet vårt? På sofaen i kjøkkenet? Når skal du jobbe? Hun vil kreve oppmerksomhet hver eneste sekund. Du kjenner henne. Hun vil kvele oss.
Hun vil manipulere, spille på medlidenhet, skrike. Vi vil skilles etter en måned med sånt liv, Pål. Jeg mener det. Jeg klarer det ikke!
Pål senket hodet. Han visste hun hadde rett. Hans egen mor hadde en evne til å skape et helvete rundt seg. I en liten leilighet, hjelpeløs og ond, ville hun gjøre livet deres til et mareritt.
Så det er ingen løsning, sa han. Eller mister vi pengene, eller eller hva? Lar vi henne bli der?
Sosialtjenesten, foreslo Åse. Vi kan prøve å få henne inn på et offentlig pleiehus for langtidspasienter.
Har du vært i sånne institusjoner? Pål rynket på nesen. Det er et hospice. En ettveis billett. Hun vil dø der på totre måneder.
Men det er nesten gratis Pensjonistene får pleie der.
Pål gikk igjen rundt i leiligheten, målte med føttene.
Jeg klarer det ikke, sa han til slutt. Jeg hater henne, men jeg kan ikke sende henne til helvete. Da mister jeg også min egen respekt.
Åse pustet ut.
Greit. Da er planen slik.
Hun tok notatblokken og pennen som lå på kjøleskapet.
Vi skal ikke bruke alle pengene. Vi ansetter en hjemmesykepleier, men ikke via byrå, heller en privatperson da er prisene lavere. Vi kan bli enige om femtiseksti tusen i måneden.
Det er fortsatt mye.
Ja, men vi kan klare det med inntektene våre dersom vi kutter unødvendige kostnader. Ingen restaurantbesøk, ingen kino, ingen nye klær de neste seks månedene.
Bil hun nølte. Vi kjøper ikke ny bil ennå.
Reservepengene går til medisiner og uforutsette utgifter.
Pål så på tallene Åse skrev, og kunne ikke annet enn å beundre henne. Bestemt, målbevisst det er grunnen til at han falt for henne i utgangspunktet.
Når blir hun skrevet ut? spurte han. Om en måned eller to fra intensiv? Hvor skal vi ta henne? Til bygda?
I bygda er huset fritt for fasiliteter. Hun vil ikke klare seg der. Vi må leie en liten leilighet, en studio med nødvendigheter, og flytte sykepleieren dit.
Det er igjen femtentjue tusen ekstra.
Ja.
Vi må jobbe kun for henne ett eller to år, til hun kanskje reiser seg igjen. Eller kanskje aldri.
Pål, Åse la ned pennen. Vi skal ikke ta henne hjem. Det er mitt viktigste vilkår. Jeg vil beskytte familien, barnas barndom, vår psykiske helse. For den avstanden betaler vi med penger.
Pål var stille en stund.
Vi betaler, gjentok han. Det høres kynisk ut.
Men ærlig. Vi gir henne den beste omsorgen som er mulig, betaler for leger, mat, hygiene. Vi kommer inn hver andre uke, leverer mat, sjekker tilstanden.
Pål omfavnet henne. Hva skulle han gjort uten henne?
***
De fulgte Åses plan. Første møte med svigermoren var anspent: hun anklaget sønnen for at han ble funksjonshemmet.
Tiril fikk også skylden svigermoren sa at det var hennes skyld at Pål avslo å ta vare på sin egen mor.
Sykepleier ble funnet, alt legene ba om ble kjøpt. Paret lette etter bolig for moren og svigermoren, og hver dag måtte de høre flere klager på telefonen. De holdt ut, for de var ikke dyr.
