Bare å leve videre
Dagbok, 3. juni
Jeg husker fortsatt hvordan jeg som liten jente, ville og full av sprell, løp rundt på den store, lyse verandaen på hytta vår utenfor Drammen. De to lyse flettene stakk ut til hver sin side, kinnene var varme etter lek og øynene glitret av forventning til sommerdagen. Så fikk jeg øye på Andreas, vennen til storebror Eirik, som rolig var på vei ut. Jeg stoppet brått, pustet tungt, men slengte meg likevel avgårde etter ham.
Uten å nøle grep jeg hånden hans med mine små, varme fingre. Jeg lente hodet bakover og kikket opp på ham med all min barnlige oppriktighet, før jeg lo så det klinget langt utover hagen:
Jeg slipper deg aldri, Andreas! Når jeg blir stor, skal jeg gifte meg med deg! Du må bare vente, det lover jeg!
Han stoppet opp, løftet øyenbrynene og smilte det varme, snille smilet sitt, slik bare voksne kan gjøre til barn de er glade i. Han svarte med en myk, vennlig tone:
Da venter jeg på deg, Oda.
Så rufset han meg varsomt i flettene så de ble enda mer bustete. Jeg knep øynene sammen et øyeblikk, men strammet bare grepet rundt hånden hans.
Men mens du venter… sa Andreas og bøyde seg ned så vi fikk øyekontakt …skal du jobbe hardt på skolen og høre på mamma og pappa. Da kan du bli en ordentlig flott kjæreste.
Ordene hans var lekne, ikke strenge. Noe med varmen i stemmen gjorde at jeg et øyeblikk tok ham alvorlig, og jeg nikket ivrig.
Jeg skal bli den beste!
Det var så lett og lyst i luften. Latter, sol, den barnlige troen på at alle drømmer virkelig kan gå i oppfyllelse.
*****
Dagbok, 14. november
Tenåringslivet i Drammen føles mindre eventyrlig. Jeg satt på rommet mitt, bladde ukonsentrert i algebraboka. Utenfor mørknet dagen, og det var uvant stille i stua. Bare lyden fra storebror Eiriks stemme på telefon brøt roen. Den var uvanlig livlig.
Jeg lyttet ekstra nøye da jeg hørte Andreas navn. Hjertet slo raskere. Eirik pratet om en kafétur og ei jente som smilte til Andreas… Det stakk i meg, og jeg håpet intenst jeg hadde misforstått.
Plutselig sto jeg utenfor døren til Eirik, med øret mot den kalde treplaten, og sugde til meg hvert ord. Da han kom ut, spratt jeg opp som om jeg ble tatt på fersken.
Har Andreas fått seg ny kjæreste? spurte jeg, prøvde å late som jeg ikke brydde meg, men stemmen skalv.
Eirik så slitent på meg, ikke sint, bare oppgitt, og lente seg mot dørkarmen.
Oda, du er jo seksten. Klarer du ikke å vokse fra denne forelskelsen, snart? Du skjønner vel at det bare er barnslige følelser.
Jeg strammet armene over brystet og svarte sta:
Det er ikke barnslig. Du skjønner ingenting! Han kommer til å elske meg, jeg bare vet det! Dette er ekte!
Selv om stemmen min var fast og trassig, tryglet jeg samtidig meg selv om å tro på det. Jeg tenkte på de blikkene Andreas av og til sendte meg, de små øyeblikkene hans smil tindret ekstra dypt alt samlet jeg på inni meg som små biter av håp.
Eirik sa ingenting mer. Han forstod nok at ordene hans ikke ville hjelpe. For meg var dette mer enn en forbigående forelskelse…
*****
Dagbok, 18. mai
Morgensolens stråler kryper inn gjennom vinduet. Jeg løp ned trappen med hjertet i halsen, inn i stua. Jeg strålte så sterkt at selv morgensola virket blek.
Han spurte meg! fikk jeg såvidt frem, mens jeg skalv av glede. Han ga meg en nydelig smykkeboks til bursdagen min og sa at nå som jeg er atten, kan han endelig si at han elsker meg. Andreas elsker meg!
Jeg kunne ikke stå i ro, dro fingrene gjennom håret, prøvde å finne ord.
Eirik så opp fra kaffekoppen, smilte varmt han hadde nok ventet dette like lenge som jeg. Andreas hadde stadig nevnt meg den siste tiden: spurt hva jeg likte, hvordan jeg hadde det, pratet om fine turer vi kunne ta sammen alle sammen.
Så klart, Oda. Er du lykkelig, så er jeg bare glad, sa Eirik og reiste seg for å gi meg en klem.
Jeg lente meg inntil ham, og for første gang på lenge tenkte jeg at ingenting vondt kunne skje meg mer.
Bak oss hørte jeg Atlas, familiens gamle skogskatt, male fornøyd på vinduskarmen.
****
Dagbok, 7. september
Sykehusgangens vegger virket gråere i dag. Jeg satt på den harde stolen, håpet at alt egentlig var en vond drøm. Tankene gikk i ring i går satt jeg og Andreas sammen, vi diskuterte hvordan vi skulle pynte til bryllup, lo av stresset og koste oss.
I dag… var han borte.
En sjåfør mistet kontrollen, fire biler smadret sammen på E18. Ingen overlevde. Ikke Andreas, ikke noen. Alt jeg hadde, knust, borte, og jeg klarte ikke gråte, ikke skrike. Bare tomhet.
Eirik kom bortover gangen. Ansiktet hans var likblekt, øynene røde, men han satte seg mykt ved siden av meg, la en arm om skuldrene mine.
Oda Vær så snill… Snakk med meg.
Jeg løftet hodet. Det var vondt å finne stemmen, orket ikke kjenne etter følelsene.
Om hva, Eirik? Alt er borte.
Han holdt om skuldrene mine.
Du må slippe det ut. Gråt! Bare ikke begrav alt inni deg
Klarer ikke, svarte jeg. Det kommer ingen tårer. Jeg vil ikke leve mer, Eirik.
Han og mamma gjorde alt de kunne. Jeg reagerte ikke lenger når leger, sykepleiere, alle, snakket til meg. De prøvde medisiner, sovetabletter, det hjalp bare for å slukke lyset inni meg litt til.
Da jeg våknet igjen hjemme i barndomshuset, var alt fremmed, som om jeg hadde vært borte fra livet mitt for lenge. Jeg hørte mamma og Eirik viske i naborommet.
Hun har aldri sett noen andre, mamma. Jeg vet ikke hva vi gjør nå, sa Eirik.
Vi må bare ta vare på henne, svarte mamma, uten overbevisning.
Jeg orket ikke vise tegn til liv, lot bare tårene renne, og gjemte ansiktet i puten.
****
Dagbok, 16. oktober
Ukene sneglet seg fremover. Dag etter dag satt jeg i vinduet, trakk bena oppunder meg og stirret på hagen.
Gamle benker under lønnetreet sto tomme, selve hagen virket forlatt. Det var der Andreas hadde fridd, klein og nervøs, klarte nesten ikke få frem ordene, men jeg sa ja før han hadde spurt ferdig.
Nå var lønnetreet nakent og kaldt. Jeg kjente ikke igjen årstidene.
Mamma forsøkte å få i meg mat, snakket lavt til meg, strøk meg over hånden.
Du må spise, Oda. Bare litt i dag også.
Nei, svarte jeg, knapt hørbart. Jeg skylder ingen noen ting lenger.
Hun kunne ikke si noe mer. I gangen hvisket hun med Eirik at kanskje vi måtte få hjelp av noen fagfolk. Jeg hørte alt, men klarte ikke gjøre noe med det.
Om kvelden sovnet jeg til slutt. Jeg drømte om Andreas. Han sto slik jeg husket ham varm, smilende, men denne gangen streng.
Oda, ser du ikke hvordan du har det? Du må løfte hodet.
Jeg klarer det ikke uten deg…
Du kan. Du må bli sterk. Jeg er alltid med deg. Vær så snill lev videre, Oda.
Han strøk meg varsomt over kinnet jeg kjente det nesten på ekte. Men han forsvant, ble borte, bare stemmen igjen:
Lev for meg. Lov det.
Jeg våknet, sengen badet i månelys, og puten våt av tårer. Jeg forsøkte å rope, men ble bare sittende i sengen, hulket til brystet verket.
Foreldrene mine og Eirik spratt inn.
Hva er det, vennen? Hva gjør vondt? De satte seg tett ved meg, holdt rundt meg.
Det var ikke noe å forklare, bare smerte som måtte ut.
Jeg lover hvisket jeg, jeg skal prøve.
*****
Dagbok, 21. november
En kveld satt vi sammen rundt det gamle eikebordet i stua. Det regnet ute; gata var mørk. Mamma hadde kokt te, men ingen drakk.
Kanskje vi burde flytte, sa Eirik stille. Alt her minner deg om Andreas, Oda. Hver eneste gate.
Jeg protesterte ikke. Jeg satt bare der og så på hvordan regnet visket ut nabolaget utenfor.
I en annen by kan vi starte på nytt, sa mamma. Kanskje det gir deg rom for pust, for å finne deg selv igjen.
Hvor da? spurte jeg.
Trondheim. Jeg har en jobbmulighet der, og Eirik kjenner noen. Vi kan leie leilighet til å begynne med, finne studieplass etterpå.
Jeg så for meg alle minnene her. Men jeg sa bare:
La oss dra.
Bare å si det gjorde vondt, men det gjorde også at jeg tok et valg for første gang på lenge.
Ukene som fulgte, gikk alt i ett. Jeg hjalp ikke så mye; lot andre pakke sakene mine og ta avgjørelser. Jeg la småting jeg hadde fått fra Andreas forsiktig i en egen eske; visste ikke om jeg noen gang kom til å klare å ta dem frem igjen.
Dagen vi reiste, sto jeg lenge på verandaen og så ut på hagen for siste gang. Jeg tror jeg hvisket et stille ha det ut i kulden.
Flyttelasset trillet til Trondheim. Ny by, ukjente gater og mennesker. Jeg kjente ingen, men det var på en rar måte en lettelse.
De første dagene savnet jeg alt kjent. Jeg drømte ofte om Andreas, men han var ikke borte. Han bare besøkte meg på en annen måte. Jeg begynte langsomt å gjøre små ting: gikk ut med søpla, var med mamma på butikken, drakk kaffe i et stedlig bakeri der baristaen smilte til meg da jeg kom for andre gang.
Dag for dag ble det litt lettere å puste.
Andreas vil alltid være med meg. Men å leve videre handler ikke om å svikte ham. Det handler om å ære ham. Om å prøve. For hans skyld. For min egen.
Jeg tror, innerst inne, at han ser på meg nå. At han kanskje er stolt fordi jeg fortsatt er her, selv om det koster.
Fordi jeg lever.
