Hør her, sa svigermannen kort og hardt til Andreas, vi tok deg inn i familien, behandler deg som en av oss, og du takker med å nekte småting? Det er ikke greit, svigersønn! Du må vise respekt for din kones foreldre. Når du en dag trenger vår hjelp, vil du da kunne be om den?
***
Synnøve ble født da moren hennes knapt var nitten år gammel. Den tidlige morrollen ble et hinder for de unge foreldrenes planer, og i de første årene ble hun overlatt til bestemor Ingrid. Foreldrene studerte, mens bestemor ble Synnøves første og mest pålitelige støtte i livet.
Bryllupet fant sted etter datterens fødsel, men den egentlige familiære harmonien slo seg først inn da Synnøve var seks år gammel. Da tok foreldrene henne med til en ny bolig i Bergen og satte henne i første klasse.
Forholdet i den «nye» familien gikk dårlig fra første stund. Faren, Olav, hadde en anstendig stilling, men viste ingen interesse for hverken kona eller datteren. Livet hans bestod av hyppige utflukter, utroskap og overdrevne fester. Moren, Marit, forsvant ofte på jobb til de sene nattetimer. Synnøve, overlatt til seg selv, tilbrakte dagene ute på gata. Den uregelmessige, ofte kalde og magre kosten ga henne kronisk gastritt. Når sykdommen forverret seg, ble hun fraktet fra sykehus til sykehus en handling som senere ble et pressmiddel.
I huset fantes ingen grenser eller rett til egen mening. Hvert ønske Synnøve hadde ble kuttet av på stedet. Når hun forsvarte seg, endte det alltid i et skandaleutbrudd og en strøm av anklager. Moren erklærte høyt at Synnøve var en utakknemlig jente.
Jeg gjør så mye for deg, men du gir meg ikke et eneste takk! Hvor mange lidelser du har påført meg, bare Gud vet, ropte Marit, forsvinn fra mitt syn!
Spennet nådde nye høyder da en tilsynelatende liten krangel oppsto: Synnøve, nå tenåring, nektet å delta i en kveldsfotografering med foreldrene og gjestene. Moren reagerte voldsomt:
Skamløs! Hvorfor skammer du meg foran folk? Kle deg om med en gang! Nå med en gang!
Mamma, jeg vil ikke bli fotografert protesterte Synnøve jeg vil sove! Jeg må stå opp tidlig i morgen.
Morens hånd gikk etter datteren, faren grep inn for å skille dem, og så sa han kaldt til Synnøve at de drømte om et annet barn, men av en eller annen grunn kunne de ikke få det.
Hvis jeg kunne, ville jeg kastet deg ut av huset med én gang! brølte Olav så synd at vi ikke kan ha flere barn! Hvis jeg bare fikk én sjanse, ville jeg sendt deg på barnevernet med en gang!
***
Synnøve fikk aldri lov til å si nei. Marit kalte henne stadig «ufullkommen», «uforstandig» og «takknemligløs». Først da hun fylte seksten år og familien tok inn en adoptivsøster, myknet Marit litt noe som bare økte Synnøves stress.
Du er jo fortsatt gull for oss, sukket moren mens den adoptivjenta i raseri kastet tallerkener på gulvet fordi hun ble nektet å få en ny PC, med deg har vi aldri hatt problemer! Vi lyttet til faren din, tok omsorgen, så blir det ingen problemer mer
Ingen i skolen forsto at Synnøve ble slått og låst inne på lagerrom. De hatet henne åpenlyst og i stedet for å bli venner, ble hun mobbet av hele flokken. Synnøve klaget aldri hun så ingen vits i å gjøre det. Hvem skal stå opp for deg når ingen gjør det?
Hun valgte studier i jus akkurat slik foreldrene hadde presset henne i håp om å vinne deres anerkjennelse. Men også dette sviktet; nå ble hun kritisert for å ikke ha funnet sin plass i livet.
Hvorfor vil du studere juss? spydde Olav du vil ende opp på fabrikken, du er talentløs! De skulle i det minste ta deg inn et sted!
Synnøve led tålmodig. Hun drømte om å knekke lenkene som foreldrene så nidkjært hadde bundet henne med. Hun var så sliten
***
Da Synnøve giftet seg, startet foreldrene et forlovelsesdrama, anklaget henne for egoisme, for å bryte deres planer og for å ta penger fra dem. Hun hadde faktisk lånt en liten sum hun ønsket å bidra til den store dagen. Samtidig fortsatte moren å belaste henne med sine egne problemer.
Forstår du, Synnøve, hvor mange krefter vi har brukt på deg? spurte Marit da Synnøve avslo å hjelpe med et nytt arrangement.
Jeg forstår, mamma, men Andreas og jeg prøver å stå på egne ben nå, vi har våre plikter, svarte hun forsiktig mamma, vi har ikke tid til alt dette!
Hvilke plikter? Dine plikter er våre også! Din mann må forstå det, kom inn Olav og er det så mye å be om? Hente inn mat, levere den på restauranten, passe på den yngste mens vi feirer.
Pappa, Andreas jobber sent, og han har et viktig møte i morgen, forsøkte Synnøve å protestere.
Møte? Er det viktigere enn familien? Har du glemt hvor hardt vi har slitt for å oppdra deg? Dine sykdommer, ditt uutholdelige vesen! ropte moren.
Mamma, du snakker om sykdommer som oppsto mens dere var opptatt med jobb og andre ting. Jeg husker ikke at dere egentlig oppdro meg, sa Synnøve bittert.
Takknemløs! Du vet ikke hva det vil si å være foreldre! Uten oss hadde du fortsatt bodd hos bestemor og gått sulten! skrek Marit du ville ha levd i fattigdom!
Mamma, jeg er takknemlig, men jeg er ikke forpliktet til å vie hele livet mitt til dere! Alt vi ber om er et lite rom for oss selv, sukket Synnøve.
Personlig rom? Dere er nettopp gift, og dere tenker på dere selv! Vi ga dere et sted å bo, vi oppfostret dere! insisterte faren og nå våger dere å nekte?
Mamma, du har ingen rett til vårt hjem, svarte Synnøve, og henviste til at leiligheten deres med Andreas var kjøpt på lån som de nå betaler sammen.
Hvis dere er så selvstendige, hvorfor klarer du fortsatt ikke å finne en anstendig jobb, og hvorfor er du i sånne skitne avtaler? Og viktigst hvorfor har du ennå ikke betalt oss for studiet ditt? slo Olav til med et knivskarp slag, vi har lært deg. Hvor er takknemligheten?
Synnøve vendte seg mot faren:
Pappa, kan du i det minste slutte å støtte dette rotet?
Synnøve, ikke begynn, sa Olav rolig men bestemt mamma har rett. Vi ber bare om litt. Andreas må vite sin plass. Ingenting vil skje med ham så lenge han hjelper oss. Vi er familien din.
Andreas er ikke en taxichauffør! kom Synnøve med en nesten hysterisk stemme.
Har du blitt helt frekk? Hvordan våger du å rope mot far din? trådte moren fram.
Andreas, som så lenge hadde stått stille, brøt endelig:
Nok er nok! Slutt å skrike på henne! Jeg giftet meg i din datter, jeg har tatt ansvar for henne! Jeg har ikke lovet dere å tjene som tjenere!
Hvem tror du du er til å gi oss ordre? brølte Olav du tok min datter, du ble tatt inn i familien, og av takknemlighet skal du hjelpe oss!
Jeg elsker Synnøve, og jeg vil at hun skal være lykkelig. Siden bryllupet har dere ikke latt oss få en eneste rolig stund, sa Andreas bestemt enten lever vi vårt eget liv, eller så får dere ingen kontakt med henne!
Synnøve så på mannen, så på foreldrene.
Synnøve, du kan ikke! Du vil forråde oss! knurret moren du er vår datter, vi har gjort så mye for deg
Jeg husker, mamma, svarte Synnøve lavt, knyttet nevene, jeg husker alt dere har gjort mot meg. Hvordan dere ydmyket meg, slo meg. Jeg husker at dere ønsket et annet barn. Jeg husker
Takknemløs! sang moren.
Nei, mamma. Jeg er bare en voksen kvinne med en egen familie. Andreas har rett: vi skal leve vårt eget liv. Dere kan slutte å ringe oss så lenge dere lærer å respektere våre valg.
De første dagene med den såkalte friheten var fulle av trusler, anrop og forsøk på utpressing, men Synnøve og Andreas holdt fast. Synnøve bestemte seg for å betale foreldrene tilbake for utdannelsen. De levde sparsomt, kutte på alt, for så raskt som mulig å bli kvitt gjelden.
Det vanskeligste var å takle sine egne brudd. Å kreve retten til et eget liv førte til år med psykologisk press, men Andreas var hennes støtte, hennes fjell.
Vi klarer dette, Synnøvelita. Vi klarer det!
De klarte det. Det tok dem ett år å betale ned hele gjelden til foreldrene de hadde krevd en regning på fem hundre tusen kroner, selv om studiene faktisk hadde kostet halvparten så mye. Etter at pengene var betalt, sluttet Synnøve å ha kontakt med dem. Foreldrene var ikke ivrige etter å gjenoppta forholdet de var fortsatt såre på sin «utåpne» datter.
