Ble igjen alene
Utenfor vinduet var det begynt å bli mørkt, men mamma hadde ennå ikke kommet hjem. Ingrid, som satt i rullestolen sin, trillet bort til bordet, tok opp telefonen og tastet inn nummeret til mamma.
«Abonnenten er utilgjengelig eller utenfor dekning», lød en fremmed stemme på linjen.
Jenta så forundret på telefonen, minnet seg selv på at hun hadde lite penger igjen på kontantkortet, og slo den av.
Mamma hadde gått til butikken, men kom ikke tilbake. Slik hadde det aldri vært før; hun pleide aldri å være lenge borte, fordi datteren, som hadde vært funksjonshemmet siden hun var liten, ikke kunne gå. Hun beveget seg rundt med rullestol, og unntatt mamma hadde hun ingen andre slektninger.
Ingrid var syv år, og var ikke redd for å være alene hjemme, men mamma pleide alltid å si hvor hun gikk og når hun kom tilbake. Jenta forsto ikke hva som hadde skjedd:
«I dag dro hun til den store matbutikken, der det er billigere. Vi pleide å handle der sammen. Selv om de sier det er et stykke dit, tar det egentlig bare en time tur-retur», så hun på klokka. «Nå har det gått fire timer. Jeg er sulten.»
Hun styrte rullestolen inn på kjøkkenet. Kokte opp vann i kjelen, fant en karbonade fra kjøleskapet, spiste og drakk te.
Men mamma kom fortsatt ikke. Hun klarte ikke vente mer, tok opp telefonen igjen og prøvde å ringe:
«Abonnenten er utilgjengelig eller utenfor dekning», lød svarstemmen igjen.
Hun dro seg bort til sengen, la telefonen under puten. Hun lot lyset stå på det var skumlere uten mamma.
Hun lå lenge våken, men til slutt sovnet hun.
***
Hun våknet idet morgensola lyste inn vinduet. Mamma sin seng var nøye redd opp.
Mamma! ropte hun mot yttergangen.
Det var helt stille. Hun tok telefonen, ringte. Samme metalliske stemme svarte.
Frykten grep henne, og hun begynte å gråte.
***
Kristoffer var på vei hjem fra kaféen. Hver morgen solgte de ferskt bakverk der. Han og mammaen hans hadde en fast tradisjon: hun laget frokost, og han hentet rundstykker.
Kristoffer var tretti år, men fortsatt ugift. Kvinner brydde seg ikke noe særlig om ham han var ikke pen, tynn og så alltid litt syk ut. Helt siden han var barn hadde sykdom fulgt ham. Han trengte dyr behandling, men mammaen hans hadde oppdratt ham alene. Den siste diagnosen fikk han som voksen han kunne ikke få egne barn. At han sannsynligvis aldri ville gifte seg, hadde han forsonet seg med.
Han fikk øye på en ødelagt, gammel mobil i gresset. Telefoner og datamaskiner var både hobby og arbeid for ham, han var programmerer og blogger. Selv eide han flere dyre telefoner, men profesjonell nysgjerrighet gjorde at han tok opp denne. Den var knust, som om en bil hadde kjørt over den.
«Kanskje det har skjedd noe?» tenkte han og puttet den i lomma. «Jeg ser hva jeg får til hjemme.»
***
Etter frokost tok han ut SIM-kortet fra mobilen han hadde funnet, og satte det i en av sine egne. Nummerne på kortet tilhørte stort sett sykehuset, NAV og lignende steder, men øverst stod det «datter».
Etter litt betenkningstid ringte han det nummeret:
Mamma! ropte en glad barnestemme.
Jeg er ikke mamma, svarte Kristoffer forvirret.
Hvor er mamma?
Det vet jeg ikke. Jeg fant en ødelagt mobil, satte inn SIM-kortet og ringte.
Mammaen min er borte, hulket stemmen. Hun gikk til butikken i går og kom ikke tilbake.
Har du ikke pappa eller bestemor?
Nei, jeg har bare mamma.
Hva heter du? forsto Kristoffer at her måtte noen hjelpe.
Ingrid.
Jeg heter onkel Kristoffer. Ingrid, gå ut i gangen og si fra til naboene at du er alene.
Jeg kan ikke beina mine virker ikke. Og det bor ingen i naboleilighetene.
Vent, kan du ikke gå? Kristoffer ble enda mer forvirret.
Jeg ble sånn født. Mamma sier, hvis vi sparer opp penger, kan jeg få operasjon.
Hvordan beveger du deg rundt?
Jeg har rullestol.
Ingrid, vet du adressen din? Kristoffer begynte å handle.
Ja. Kirkeveien sju, leilighet atten.
Jeg kommer med en gang. Vi skal finne mammaen din.
Han la på.
Mor, Ruth, kom inn til ham:
Kristoffer, hva skjer?
Mamma, jeg fant en ødelagt mobil. Jeg satte inn SIM-kortet i min egen. Det er en liten jente der, hun er alene hjemme og hun er funksjonshemmet. Hun har ingen andre slektninger. Jeg fikk adressen. Jeg drar snart av sted for å hjelpe.
Vi drar sammen, bestemte Ruth, og begynte å kle på seg.
Hun hadde selv oppdratt en syk gutt alene, og forsto godt hvordan det var å være enslig mor til et sykt barn. Nå var hun pensjonist, og sønnen tjente godt.
De ringte etter taxi og dro for å hjelpe barnet.
***
De ringte på via dørtelefonen.
Hvem er det? spurte en trist barnestemme.
Ingrid, det er Kristoffer.
Kom inn!
De gikk opp til leiligheten. Døren sto litt åpen.
Der satt en tynn jente i rullestol med triste, store øyne:
Kan dere finne mammaen min?
Hva heter mammaen din? spurte Kristoffer med en gang.
Siv.
Og etternavnet?
Rønning.
Vent litt, Kristoffer, avbrøt moren hans og spurte Ingrid: Ingrid, er du sulten?
Ja. Det var ei karbonade i kjøleskapet, men den spiste jeg i går.
Kristoffer, spring til butikken vi pleier å bruke. Kjøp det samme som vi pleier.
Skjønner! svarte han, og løp ut døra.
***
Da han kom tilbake, hadde moren allerede kokt noe på kjøkkenet, pakket ut varene og dekket bordet.
Da de var ferdige med å spise, satt Kristoffer seg for å finne ut av hva som hadde skjedd med Sivs mamma. Han åpnet nyhetssiden til lokalavisa og så gjennom hendelser fra gårsdagen.
«Ja vel På Parkveien ble en kvinne påkjørt av en Lada. Hun ble sendt til sykehus i alvorlig tilstand.»
Han tok fram mobilen og ringte sykehuset. Noen svarte på tredje forsøk:
Ja, i går fikk vi inn en kvinne fra Parkveien. Tilstanden er alvorlig. Hun har ikke våknet ennå.
Hvilket navn?
Papirer og mobil hadde hun ikke på seg. Er du pårørende?
Vel… Jeg vet ikke helt…
Kom på besøk til sykehuset…
Jeg vet hvor det er. Jeg kommer nå.
Han la på og gikk bort til Ingrid:
Har du et bilde av mammaen din?
Ja, sa hun, trillet bort til kommoden og tok frem et album. Dette tok vi sammen rett før.
Mammaen din er veldig pen, sa Kristoffer.
Han tok et bilde av bildet med mobilen, smilte til Ingrid:
Jeg drar og finner mammaen din.
***
Hun åpnet øynene og så et hvitt tak over seg. Bevisstheten kom tilbake i glimt. Bildet av en bil som kom farende…
Hun prøvde å røre på seg en skarp smerte gjennom kroppen. En sykepleier kom bort og spurte stille:
Du er våken?
Lidenskapen i Sivs blikk skiftet til angst:
Hvor lenge har jeg ligget her?
I et par døgn.
Datteren min er alene hjemme…
Siv, ro deg ned, beroliget sykepleieren og la hånden på brystet hennes. Det var en ung mann her i går. Han la igjen nummeret sitt og sa at han hadde funnet mobilen din.
Kan jeg ringe…
Selvfølgelig! Hun trykket på «datter» og holdt telefonen mot øret hennes, og straks hørte hun:
Mamma!
Ingrid, vennen min, hvordan har du det?
Det går fint! Besta Ruth er her og onkel Kristoffer kommer innom.
Hvem er onkel Kristoffer?
Ikke bli urolig, Siv! avbrøt legen. Ellers må du legge bort telefonen. La meg undersøke deg!
Ingrid, jeg ringer igjen senere! ropte Siv og la på.
Legen undersøkte henne og ba sykepleieren sette en drypp med en gang.
Da legen hadde gått, tok sykepleieren telefonen og la den i lomma.
Kan jeg få snakke litt mer med Ingrid? ba Siv lavt.
Legen sa du skal holde deg i ro, men… Sykepleieren tok den opp igjen og tastet nummeret.
Ingrid…
Siv, jeg heter Ruth, svarte en fremmed kvinne. Hør på meg. Min sønn fant den ødelagte mobilen din, fikk kontakt med datteren din og deg. Jeg er pensjonist og passer på Ingrid så lenge du er syk, så ikke vær urolig. Nå gir jeg telefonen til Ingrid.
Ikke vær lei deg, mamma. Bli fort frisk! hørte hun datterens stemme.
Vær snill med bestemor! holdt Siv fast i telefonen som om det var et livstegn.
Nå må du legge på! sa sykepleieren bestemt.
***
Neste dag ble Siv flyttet til en felles sal, og om kvelden, i besøkstiden, kom en sykepleier:
Rønning, du har besøk.
Siv ble overrasket da en tynn, beskjeden ung mann kom inn:
Hei, Siv! Jeg heter Kristoffer, sa han og smilte. Jeg kommer for å besøke deg. Håper det er greit jeg sier du til deg?
Ja, svarte hun.
Mamma har pakket med litt til deg, sa han og satte en stor pose ved sengen.
Kristoffer, jeg vet ikke engang hvem du er, sa Siv svakt.
Jeg fant tilfeldigvis den ødelagte mobilen din, SIM-kortet var helt. Jeg ringte Ingrid, og så fant jeg deg.
Hvordan har Ingrid det?
Vent litt.
Han tok telefonen, tastet og la den i hånden hennes.
Siv så på skjermen Ingrid smilte.
Mamma! ropte jenta. Har du fortsatt vondt?
Nei, kjære, det går mye bedre med meg. Og du?
Besta Ruth kommer og lager mat med meg.
Siv og Ingrid snakket lenge. Kristoffer ventet tålmodig. Da samtalen var ferdig, bøyde Siv hodet:
Nå står jeg i gjeld til dere.
Slapp av, Siv! smilte han. Og kall meg bare Kristoffer du også.
Takk, Kristoffer!
Jeg kan vise deg alt om denne mobilen nå.
***
To uker etter skjedde det noe godt: Den skyldige i ulykken dukket opp på sykehuset med advokaten sin og betalte to hundre tusen kroner.
Dagen etter ble Siv skrevet ut. Kristoffer hentet henne hjem.
Mamma! ropte en overlykkelig Ingrid da hun så henne.
Hun holdt nesten på å sprette ut av rullestolen. Siv satte seg ned sammen med henne, klemte datteren og gråt av glede.
Så gikk hun bort til Ruth:
Tusen takk, Ruth.
Det er ingenting, Siv! Ingrid har blitt som et barnebarn for meg.
Ruth, mannen som kjørte på meg ga meg oppreisning, svarte hun og tok opp pengene fra vesken. Ta dem du har gjort så mye.
Nei, Siv! svarte den eldre kvinnen strengt. Vi klarer oss fint, men du må behandle Ingrid. Kristoffer har allerede snakket med en klinikk.
Mamma! ropte datteren glad. Onkel Kristoffer sa vi skal til sykehus. Kanskje beina mine kan bli bra!
***
To uker bodde Siv og Ingrid på klinikk. Der fikk Ingrid satt inn metallpinner i beina. Etter tre måneder måtte de tilbake. Så enda en operasjon etter et år, og enda en gang et år etter der igjen. Etter tre år, med operasjoner og rehabilitering, lovte legene at Ingrid kanskje kunne gå.
Men enn så lenge, måtte jenta fortsette i rullestolen. I tillegg gjorde metallpinnene det ubehagelig.
Men det så ut til at livet ville teste motet til de fire. Ruth fikk hjerteproblemer og ble lagt inn på sykehus.
Tre netter satt Siv ved hennes seng, før hun skyndte seg hjem for å lage mat og sove litt. Om natta var Kristoffer hos Ingrid.
Fjerde dag våknet Ruth ordentlig. Hun så lenge på Siv, og sa lavt:
Kjære deg, det spørs ikke om jeg har så lenge igjen. Gift deg med Kristoffer. Han er til å stole på. Sammen kan dere hjelpe Ingrid på beina.
Ruth, hvorfor skulle han ville det?
Jo da det vil han, smilte kvinnen. Det er jeg sikker på.
***
En eldre kvinne holdt hånden til en jente med sekk og blomsterbukett. Hadde ikke jenta vært så høy, kunne man trodd hun var på vei til første skoledag.
Men det var første gang hun skulle på skolen, tross alt i fjerde klasse. Først hadde hun fått hjemmeundervisning. Nå, etter tre år med slit, sto hun på egne bein, klar for klassetrinnet.
Besta, jeg er litt redd.
Kjære Ingrid du er ti år! Se, der kommer også pappaen og mammaen din!
Vennen min, er du ikke glad? spurte Siv.
Hun er nervøs for første dagen, svarte Ruth.
Gi meg hånda! sa Kristoffer og rakte mot Ingrid. Vi går sammen!
Sammen med deg pappa, er jeg ikke redd, smilte Ingrid.
Og så gikk de mot skolen, glade og lykkelige, sammen med mamma og bestemor. Noen ganger er det slikt samhold og godhet som gir livet nytt håp for i fellesskapet kan selv den vanskeligste hverdag bli til en ny begynnelse.
