Ble igjen alene
Utenfor vinduet begynner det allerede å mørkne, men mamma er fortsatt ikke hjemme. Jeg, Synnøve, ruller med hjulene på rullestolen min bort til bordet, tar telefonen og slår mammas nummer.
«Abonnenten er ikke tilgjengelig eller utenfor dekning», sier en fremmed stemme.
Forvirret stirrer jeg på telefonen. Jeg kommer på at det er lite penger igjen på kontantkortet, så jeg slår den bare av.
Mamma gikk ut for å handle, men har ikke kommet tilbake. Slik har det aldri vært før. Hun pleier aldri å være borte lenge, spesielt fordi jeg har vært ufør siden barndommen og ikke kan gå. Jeg sitter i rullestol, og utenom mamma har jeg ingen andre slektninger.
Jeg er allerede sju år, og jeg er ikke lenger redd for å være alene hjemme, men mamma pleier alltid å si hvor hun går og når hun kommer tilbake. Jeg forstår ikke hva som har skjedd:
«I dag gikk hun til den store butikken litt lenger bort fordi det er billigere der. Vi pleier å handle der sammen. Selv om den visstnok er langt unna, bruker vi bare en time fram og tilbake.» Jeg kikker på klokka. «Nå har det gått fire timer. Jeg er sulten.»
Jeg styrer rullestolen inn på kjøkkenet, koker vann til te, finner en kjøttkake i kjøleskapet, spiser og drikker teen.
Mamma er fremdeles ikke hjemme. Jeg greier ikke vente lenger og prøver igjen å ringe:
«Abonnenten er ikke tilgjengelig eller utenfor dekning», sier svareren igjen.
Jeg flytter meg over til senga mi, legger telefonen under puta. Jeg slår heller ikke av lyset; det er så skummelt uten mamma. Jeg blir liggende våken lenge, men etter hvert sovner jeg.
***
Jeg våkner når solen titter gjennom gardinen. Mammas seng er strøken.
Mamma! roper jeg ut mot gangen.
Stillhet. Jeg griper etter telefonen og prøver å ringe, men den metalliske stemmen svarer igjen.
Nå blir jeg redd. Tårene strømmer.
***
Kristoffer var på vei hjem fra bakeriet. Hver morgen kjøper han ferske wienerbrød der. Han og mammaen hans har hatt denne rutinen i alle år hun lager frokost, han handler bakverk.
Kristoffer er trettifem, men fremdeles ugift. Kvinner har aldri lagt merke til ham: tynn, syk siden barndommen. Han trenger dyr behandling, og moren har oppdratt ham alene. Senest for noen år siden fikk han vite at han aldri kan få barn. Med det å aldri gifte seg, har han forsonet seg.
I grøftekanten får han øye på en gammel og knekt telefon. Alt slikt er både hobby og jobb for ham; han er programmerer og teknologiblogger. Han har selvfølgelig de beste dingsene, men tar automatisk opp denne ødelagte. Det ser ut som om en bil har kjørt over den og slengt den til side.
«Kanskje noe alvorlig har skjedd?» Tenker han og putter telefonen i lomma. «Jeg får sjekke hjemme.»
***
Etter frokosten tar han ut SIM-kortet fra den ødelagte telefonen og setter det i sin egen. Nummerlisten inneholder stort sett sykehus, NAV og lignende men øverst står det «datter».
Kristoffer tenker seg litt om og ringer:
Mamma! lød det glad fra et barnestemme.
Nei, det er ikke mamma, sier Kristoffer litt forfjamsa.
Hvor er mamma?
Jeg vet ikke. Jeg fant en ødelagt telefon, satt inn SIM-kortet og ringte på dette nummeret.
Mamma har forsvunnet, gråter stemmen. Hun dro til butikken i går, og har ikke kommet hjem.
Har du ikke far eller bestemor?
Nei, jeg har bare mamma.
Hva heter du?
Synnøve.
Jeg heter onkel Kristoffer. Synnøve, kan du gå ut og spørre naboene om hjelp?
Jeg kan ikke gå. Jeg er født sånn, sier hun stille. Jeg har rullestol. I naboleiligheten bor det ingen.
Vet du adressen din, Synnøve?
Ja. Skogbrynet 7, leilighet 18.
Da kommer jeg nå, så skal vi finne mammaen din.
Han legger på.
Mor, Ingrid, titter inn til sønnen:
Hva har skjedd, Kristoffer?
Mor, jeg fant en ødelagt telefon. Det var et barn som svarte hun er alene, og hun sitter i rullestol. Jeg har adressen. Jeg drar og ser til henne.
Jeg blir med, svarer Ingrid og begynner å kle på seg.
Ingrid har selv oppdratt en syk sønn alene og vet alt om hvor vondt det er. Nå er hun pensjonist; sønnen har det godt økonomisk.
De ringer taxi og drar for å hjelpe barnet.
***
De ringer på døra.
Hvem er det? spør en liten, trist stemme.
Synnøve, det er meg, Kristoffer!
Kom inn!
Døra til leiligheten står allerede på gløtt.
En tynn jente i rullestol ser spørrende på dem:
Kan dere finne mammaen min?
Hva heter mammaen din?
Ingrid.
Og etternavn?
Solheim.
Vent! Ingrid retter seg mot den lille. Synnøve, er du sulten?
Ja. Jeg spiste siste kjøttkaken i går.
Kristoffer, gå i butikken og kjøp det vi pleier!
Han løper av sted.
***
Når han kommer tilbake, har Ingrid allerede laget mat. De spiser sammen. Etterpå setter Kristoffer seg ved PC-en og leser lokalnyhetene:
«Kvinne påkjørt i Skogveien alvorlig skadet, kjørt til sykehus.»
Han ringer akutten, og får til slutt svar:
Ja, vi fikk inn en kvinne fra Skogveien i går. Hun er alvorlig skadet, fortsatt bevisstløs.
Hva heter hun?
Hun hadde verken ID eller mobil på seg. Er du pårørende?
Eh jeg vet ikke ennå.
Kom gjerne innom.
Han legger på og går til Synnøve:
Har du bilde av mammaen din?
Ja, vent, her, i albumet!
Så fin hun er!
Kristoffer tar et bilde med mobilen.
Jeg drar for å finne henne.
***
Hun åpner øynene. Hvitt tak. Bevisstheten siger sakte inn. Et glimt av en bil og et brak.
Hun prøver å røre på seg, men kroppen verker. En sykepleier spør forsiktig:
Har du våknet?
Blikket til Ingrid blir plutselig fullt av angst:
Hvor lenge har jeg vært her?
To døgn.
Datteren min er alene hjemme
Ingrid, ro deg ned! Det var en ung mann her i går. Han sa at han fant telefonen din ødelagt, og ga deg denne mobilen.
Kan jeg ringe…?
Selvsagt, svarer hun og trykker på «datter» og holder telefonen til øret hennes.
Mamma!
Synnøve, har du det bra?
Ja! Bestemor Ingrid og onkel Kristoffer er hos meg.
Hvem er onkel Kristoffer?
Ikke bli urolig! sier legen streng fra døråpningen. Ellers tar jeg telefonen. La meg undersøke deg.
Jeg ringer deg, vennen min, sier Ingrid og legger på.
Legen instruerer sykepleieren, og hun setter i gang en drypp.
Når legen har gått ut, trygler Ingrid:
Kan jeg få snakke litt til med Synnøve?
Doktoren sier du må ta det med ro.
Men etter en stund lar hun likevel Ingrid ringe igjen.
Datteren min…
Ingrid, dette er Ingrid Solheim, presenterer en ukjent damestemme seg. Min sønn fant telefonen din og sporet opp datteren din. Jeg er pensjonist og passer på Synnøve til du blir frisk. Ikke vær redd! Nå overleverer jeg til Synnøve.
Mamma, du må bli frisk!
Synnøve, vær snill mot bestemor!
Legg på nå, sier sykepleieren mildt bestemt.
***
Dagen etter blir Ingrid flyttet til en felles stue, og på besøkstiden om kvelden kommer Kristoffer:
Hei, Ingrid, jeg heter Kristoffer, sier han. Håper det går greit at jeg kommer sånn.
Bare hyggelig.
Han setter igjen en stor pose mat:
Mamma har pakket til deg.
Jeg kjenner dere jo nesten ikke …
Jeg fant den ødelagte mobilen din, snakket med Synnøve og visste hvem jeg lette etter da jeg kom på sykehuset.
Hvordan har hun det?
Vent litt…
Han tar frem mobilen og tryller litt med den.
Se her!
Ansiktet til Synnøve lyser opp på skjermen.
Mamma! Gjør det vondt?
Nei, vennen min. Og du?
Bestemor Ingrid er her.
De prater lenge. Etterpå sier Ingrid stille:
Jeg skylder dere alt.
Du trenger ikke takke. Og du kan si du til meg.
Tusen takk, Kristoffer!
Nå viser jeg deg hvordan telefonen funker.
***
To uker senere kommer en jurist og gir Ingrid en erstatning på 200 000 kroner i kontanter fra bilføreren. Dagen etter blir hun skrevet ut. Kristoffer henter henne hjem.
Mamma! roper datteren og smiler fra øre til øre.
Det er nesten som om Synnøve skal reise seg fra rullestolen. Ingrid setter seg ned, omfavner datteren og gråter av glede.
Hun går bort til eldre Ingrid:
Ingrid, tusen takk for alt!
Ikke tenk på det. Synnøve er blitt som et barnebarn for meg!
Skadevolderen har gitt meg erstatning, sier hun og tar fram pengene. Kan jeg takke deg med dette?
Sett dem bort! sier den gamle bestemt. Du skal bruke dem til Synnøves operasjon. Kristoffer har allerede vært i kontakt med Rikshospitalet.
Mamma! stråler Synnøve. Onkel Kristoffer sier at jeg skal til sykehuset og få hjelp så beina mine kan gå.
***
Ingrid og Synnøve tilbringer to uker på sykehuset. Stålstifter blir satt inn. Tre måneder senere blir det ny innlegging. Etter ett år og en tredje operasjon lover legene at Synnøve vil kunne gå.
Men foreløpig sitter hun i rullestol. Spilene gjør det ukomfortabelt.
Så rammer livet igjen: Ingrid, den eldre, får hjerteinfarkt og må legges inn på sykehus.
Lille Ingrid tilbringer tre netter ved sykesenga hennes, og er bare hjemme for å sove og lage mat. Kristoffer sover over hos Synnøve.
På fjerde dagen åpner Ingrid øynene. Hun ser lenge på den yngre Ingrid, og sier:
Kjære deg, kanskje snipp snapp snute for meg snart. Du skal gifte deg med Kristoffer. Han er en god mann. Sammen kan dere hjelpe Synnøve på beina.
Ingrid, mener du han vil ha meg?
Det vet jeg. Han vil det, smiler Ingrid såvidt.
***
En eldre kvinne holder hånden til en jente med skolesekk og blomster i hånden. Hvis det ikke hadde vært for den slanke, høye figuren, kunne man tro det var hennes første skoledag.
Men faktisk skal hun begynne i fjerde klasse; de tre første årene har hun hatt hjemmeundervisning. Hun har fått bare fire og fem i alle fag. Og nå går hun til skolen på egne bein.
Bestemor, jeg er litt redd.
Å, Synnøve, du er ti nå! Se, der kommer jo mamma og pappa også!
Hvorfor er du så stille, kjære? spør Ingrid.
Hun gruer seg, sier Ingrid.
Ta hånden min! sier Kristoffer og smiler.
Med deg, pappa, er jeg ikke redd, gliser Synnøve.
Sammen går de, småprater og ler, mot skolen etter dem følger mamma og bestemor, like glade.
