Du, jeg må fortelle deg noe som skjedde forrige uke. Det var onsdag, vi satt rundt frokostbordet da Trond plutselig spurte om han kunne låne bankkortet mitt. Stemmen hans var akkurat passe bekymra, men ikke stressa.
Siri, det haster litt med et jobbkjøp, firmaets kort mitt er sperra, bare for et par dager, kan du hjelpe meg ut av knipa?
Jeg tørka hendene i kjøkkenhåndkleet, fant frem kortet mitt fra lommeboka og rakte det til ham. Trond grep det litt fortere enn han pleide, som om han var redd jeg skulle angre meg, og kysset meg lett på hodet.
Tusen takk, kjære, du redder meg alltid.
Etter tjue år som gift visste jeg at det var best å ikke stille for mange spørsmål. Jeg stolte på ham. Eller, jeg lot som jeg gjorde.
Fredagskvelden sto jeg og strøk sengetøy da jeg hørte Trond prate i telefonen i stua. Døra sto litt på gløtt. Han lød så mye gladere enn når han snakket med meg.
Slapp av, mamma, jeg har full kontroll. Restauranten er bestilt, bord til seks, menyen er super, drinker, sprudlende vin, du kommer til å elske det! Nei, Siri vet ikke noe; hvorfor skulle hun det? Jeg bare sa vi skulle holde bursdag hjemme, bare oss.
Jeg sto med strykejernet i været, helt stille.
Hun er så naiv, kona mi. Skikkelig bygdejente, mamma, du husker jo hun er fra et lite sted. Tjue år i byen hjelper liksom ikke, det er fortsatt bonde i henne. Ja da, jeg bruker selvfølgelig kortet hennes.
Mitt er sperra. Men vi skal slå på stortromma på «Diamantbrygga»! Dit kommer hun aldri til å gå uansett. La henne sitte hjemme og se på TV.
Jeg slo av strykejernet. Gikk ut på kjøkkenet, helte meg et glass vann og drakk det i ett drag. Hendene rista ikke, men inni var det bare tomt og kaldt, som om noe i meg var revet ut.
Naiv kone… Bygdejente… Hennes kort…
Jeg satt fra meg glasset under springen og kikket ut av vinduet. Det begynte å bli mørkt ute. Kanskje han har rett kanskje jeg ER så enkel og godtroende som ei mus. Men du vet, selv mus kan bite når de presses opp i et hjørne.
Neste morgen, lørdags morgen, sperret jeg kortet mitt. Sa til banken at jeg hadde mistet det og var redd for at noen skulle bruke det.
Etterpå satte jeg meg på bussen til den andre siden av byen til rekkehusene der jeg vokste opp.
Vegar åpnet døra i tøfler og så nesten sjokkert ut.
Siri? Det er jo årevis siden! Kom inn, ikke bli stående!
Vi satte oss på kjøkkenet hans med en kopp te. Jeg fortalte alt, uten å pynte på det. Han hørte på uten å avbryte.
Jeg skjønner, sa han. Du husker da du hjalp oss, Siri? Da faren min sto uten jobb og du kom med en sekk poteter og sa det var overskudd hos dere?
Vi skjønte jo at det var din siste potet. Nå er det min tur. Feiringen deres er mandag kveld, ikke sant?
Bordet er booka til ni. Jeg ringer deg når de har bestilt og skal betale. Jeg snakker med en av servitørene.
Mandag kveld jeg tok på meg den mørkerøde kjolen jeg sydde for tre år siden, som aldri har vært brukt har aldri vært noen anledning. Sminka meg, satte opp håret. Så meg i speilet. Ingen mus i kveld…
Tlf ringte halv elleve. Det var Vegar.
Du må komme nå. De har nettopp spurt om regningen. Trond er klar til å betale med kortet ditt.
Det tok meg tjue minutter med taxi. Restauranten glitret av glass og gull. Vegar ventet på meg i lobbyen, nikket mot salen.
Bord tre ved vinduet.
Jeg gikk rolig innover. Det var fullt av folk, latter, glassklirring. Så så jeg dem.
Trond ved enden av bordet, ved siden av satt hans mor, Bjørg, i brun dress, søsteren Lene med mannen sin. Bordet var fullt med tomme desserttallerkener og glass.
Servitøren kom med regningen på et lite fat. Trond kastet ikke engang et blikk på summen, bare dro opp kortet mitt og la det på fatet med et selvsikkert smil, som om det var hans egne penger.
For et nydelig sted, sa han høyt, med blikket stolt mot mora si. Ser du, mamma, sa jeg ikke jeg skulle gi deg en skikkelig fest? Ikke noe billig opplegg, dette er ordentlig.
Bjørg trakk på smilebåndet og rettet på luggen.
Du er flink, gutten min. Endelig noen som vet hvordan det skal gjøres, ikke sånn som visse andre som bare sitter og syr på maskin og holder seg usynlig i kroken.
Lene smålo. Trond smilte fornøyd.
Du vet hvordan jeg er, mamma. Bare det beste for deg! Godt jeg kan gi deg slikt.
Servitøren tok kortet, prøvde én gang. Prøvde så én gang til. Så rynket han pannen og kom bort til bordet.
Beklager, kortet er sperret.
Trond ble helt hvit i ansiktet.
Sperret? Det går jo ikke. Prøv igjen.
Jeg har prøvd tre ganger. Det virker ikke, kortet er ugyldig.
Da gikk jeg helt bort til bordet. Bjørg så meg først, og trakk seg tilbake som om hun hadde sett et spøkelse.
Siri? Trond reiste seg brått. Hva gjør du her?
Jeg så veldig rolig på ham.
Jeg kom for å bli med på festen. Den du ordnet på min regning. Uten meg.
Det ble helt stille rundt bordet, og jeg kunne høre klirringen fra glassene på nabobordet.
Siri, hør, dette er et misforstått, begynte Trond, strakk hånden ut, men jeg trakk meg unna.
Nei, dette er ikke noen misforståelse, Trond. Dette er løgn. Jeg hørte hele samtalen din med mora di på fredag. Hvert eneste ord.
Om at jeg var fra landet. At jeg var naiv, som ei rotte i kjelleren. At jeg bare ville sitte hjemme og se TV, mens dere slår ut håret.
Lene stirret ned i tallerkenen, Bjørg krøllet nervøst en serviett.
Du har sniklyttet? utbrøt Trond. Følger du etter meg nå?
Jeg sto og strøk klær, Trond. Du sa det så høyt at hele blokka kunne høre. Skrøt til mor di om hvor flink du var som lurte kona di. Det er ikke sniking, Trond. Det er du som ikke gadd å skjule deg. Du trodde mus bare løper vekk.
Trond prøvde å skjerpe seg.
Greit, jeg innrømmer det. Men kan vi ta resten hjemme? La oss ikke lage en scene.
Nei, vi tar det her. Kortet mitt sperret jeg lørdag. Jeg sa til banken at det var mistet, for du tok det uten lov og tenkte bruke penger jeg ikke visste om. Så nå, kjære ektemann, får du betale selv. Med kontanter.
Vegar kom bort til bordet, med armene i kors.
Om det blir problemer med oppgjøret, må jeg faktisk kontakte politiet. Regningen må gjøres opp her.
Ansiktet til Trond gikk fra blekt til iltert rødt.
Siri, skjønner du hva du gjør? Du gjør meg til latter!
Jeg? Jeg smilte litt. Du gjorde deg selv til latter, Trond. Da du bestemte deg for at kona fra landet ikke engang fortjener sannheten.
Bjørg reiste seg, pekende finger mot meg.
Hvordan våger du å snakke sånn til ham! Du er ingenting uten Trond!
Jeg så lenge på henne, før jeg svarte stille:
Kanskje. Men nå trenger jeg ikke late som mer. Det er mye bedre enn å være en naiv kone.
De neste tjue minuttene så jeg dem leite gjennom vesker, tømme lommebøker, snu hvert eneste øre. Servitøren sto urørlig og ventet. Andre gjester fulgte nysgjerrig med.
Jeg sto bare der og så på fasaden rakne, så all stasen forsvinne. Da de hadde fått nok, tok jeg fram et konvolutt og la det foran Trond.
Skilsmissepapirene. Les dem hjemme.
Jeg snudde meg og gikk ut i resepsjonen med rak rygg og faste skritt. Vegar lukket opp døra og hvisket:
Hold fast, Siri.
Ute blåste det kald vind og jeg kjente en merkelig varme spre seg i brystet. Frihet.
Tre måneder senere var skilsmissen i boks. Trond ringte og ba om unnskyldning, men jeg tok ikke telefonen. Etter å ha solgt leiligheten, fikk jeg halvparten av pengene.
Et år senere ringte han igjen.
Siri, jeg skjønte ikke hva jeg hadde. Mora mi bor her og kjefter hele dagen, jeg har mistet jobben. Kan vi ikke prøve igjen?
Nei, Trond.
Og jeg la på. Tenker ikke på ham lenger.
Noen ganger minnes jeg den kvelden på restauranten. Hvordan jeg gikk gjennom lokalet, sa det jeg ville si til Trond og la konvolutten på bordet. Det var aldri slutten det var begynnelsen.
For litt siden traff jeg Lene på butikken. Hun snudde ryggen til. Jeg lot være å si noe. Vi lever i forskjellige verdener nå.
I går var Vegar innom igjen.
Så, Siri angrer du?
Jeg så ut av vinduet. Våren var på vei, sola skinte. Livet var tilbake.
Ikke et sekund, Vegar.
Han nikket bare.
Det er riktig.
Man skal angre på det man ikke gjorde. Ikke det man faktisk gjorde.
