Og bananer til bestemor Ragna! Ikke glem det! Bare de små, slik hun liker! Sist gang kjøpte du noe helt rart! Ingrid! Hvordan går det egentlig an? Er det virkelig så vanskelig å gjøre det du blir bedt om?
Ingrid Johansdatter Evensen, økonomisjef i et større firma, tobarnsmor og tilfreds, om enn litt sliten ektefelle, trakk pusten tungt og nikket ut i tomme luften. Selv om hun visste at moren ikke så henne, var det uansett unødvendig Ingrid var helt trygg på at moren på et eller annet vis alltid forsto nøyaktig hvordan hun reagerte på slike kommandoer.
Ikke bare nikk, men gjør det! Jeg kjenner deg, det suser bare oppe i toppen! Ingrid! Du er nødt til å bli voksen nå!
Et nytt nikk orket ikke Ingrid, hun svarte bare: «Ja da, mamma! Det går fint!» før hun la på røret.
Bli voksen, liksom Javel. Som om litt over førti år her på jorden ikke var nok til det.
Det var fortsatt en halvtime igjen av arbeidsdagen, men Ingrid klarte ikke lenger å konsentrere seg om budsjettregnskapet foran seg. Hodet hennes fyltes med mørke tanker. For det meste tunge tanker. Og hun, hun som i alle år hadde fått høre at hun var en god jente ifølge mamma altså.
Ingrid er så flink! En snill og ordentlig jente!
Det var jo søtt, da Ingrid løp i barnehagen, med hvite silkebånd i håret og snurreskjørt. Hun var virkelig et lite under trodde mamma. Men det var vel mer «trollunge» enn under, for mora hentet henne oftere enn ikke sammenkrøllet, bustete og med båndene forduftet.
Ingrid! Hva har du i håret?
Et fuglerede! Det sa tante Unni. Hun ba meg stå helt stille i sandkassa, så kanskje fuglene ville komme og lage barn i reiret. Da fikk i alle fall sveisen min en slags funksjon, tenkte jeg!
Og hvor er silkebåndene?
Aner ikke. Ett havnet hos Erik, han skulle bruke det som tau for ankeret. Mamma, vet du at Erik har en ekte båt? Pappaen hans lagde den! Vi fylte balja med vann i barnehagen og så på at båten fløt. Det var så fint!
Og det andre båndet?
Vet ikke. Ellen spurte om det og så var det borte. Mamma, hvorfor blåser det alltid her?
Ingrid!
Hva da?!
Kan du ikke holde opp med de dumme spørsmålene! Jeg får vondt i hodet!
Da tiet Ingrid, og veien hjemfra barnehagen brukte hun mest på å kaste skrå blikk mot mamma. Kanskje hun var ordentlig syk? Kanskje hodet hennes kom til å brekke helt opp og ende som de knuste eggeskallene mamma kastet når hun stekte egg?
Fantasi hadde Ingrid alltid nok av, og før de var halvveis hjemme, hikket hun hikstende og begynte å gråte, mørkt og skingrende, helt til mamma ble rasende.
Ingrid! Nå er det nok spetakkel!
Ingrid klarte aldri å forklare hvorfor det var sånn, hun bare syns det var SÅ synd på mamma, på hodet hennes og det ødelagte humøret, at hun ville ule enda høyere, akkurat som nabobikkja, Tussi.
Tussi var en nokså enkel sjel av en elghund. Hun ulte for alt og ingenting, men det gikk riktig ille når eieren, rørlegger Tor, forsvant på fylla. Da stanset aldri Tussi. Noen dager i strekk. Halve blokka på Romsås sverget på at det drev en skygge av sorg gjennom Tussis melankoliske stemme. De voksne ringte hjemmetjenesten, barna tryglet om at noen skulle ta henne, men Tussi ble værende. Hun stilnet bare én gang, midt i et hyl som bar over hustaket, og alle naboene forstod det på et vis nå var det noe forferdelig som hadde hendt.
Tor ble fulgt ut av hele oppgangen. Han var et godt menneske som aldri sa nei til å hjelpe. «Men svak,» sa mamma alltid. I dagene etter satte Tussi seg i inngangsdøra, orørlig og musestille, mens naboene la blomster langs veien. Da Ingrid ga henne en klapp den morgenen hun slapp barnehagen, rørte Tussi ikke et øre, selv om hun pleide å svare på minste klapp. Moren dro Ingrid videre, men da de kom hjem fra tannlegen, satt Tussi fremdeles urørlig, med de stive, iskalde labbene, og Ingrid var sikker hun sverget, slik Erik hadde lært, og laget et kryss på magen med fingrene at den lille hunden gråt.
Mamma, hvorfor renner det ikke tårer når hun gråter?
Hva som lå i det spørsmålet, visste Ingrid ikke. Men mamma skvatt til, satte seg på huk og strøk Tussi over pelsen:
Tussi Lilla venn Bli med oss hjem. Han kommer ikke tilbake
Om hunden skjønte det? Det visste ikke Ingrid. Moren, som ikke orket vente på svar, løftet hunden opp, og bød Ingrid følge.
Slik, bare sånn, ble Tussi Ingrids hund. Hvor gammel hun var da hun mistet eieren visste ingen, men i Ingrids familie ble hun boende sytten år til. Ingrid rakk å ta artium, til og med gifte seg, og hørte aldri et ul igjen. Tussi spiste trofast, lot seg vaske, fulgte Ingrid og foreldrene på tur, men stemmen var tapt for alltid, selv da hun la seg til å dø, utmattet, med snuten mot Ingrids tårevåte hånd. Ingrid fikk aldri hund etterpå, heller ikke da barna maste. Hun orket ikke, for hun hadde aldri glømt de kloke, nesten menneskelige øynene til Tussi.
Alt i alt var Ingrid heldig som barn. Hun hadde alt hun trengte for å være glad mamma, pappa, to bestemødre, en litt tyntjafset påskekanin og pannekaker med hjemmelagd rømme i helgene. Bestemor Oda, farens mor, hadde hytte utenfor Drøbak, men dit dro Ingrid og mamma sjelden hvorfor var et mysterium alle vokste voksne hvisket om, og Ingrid spurte aldri, for det var visst en hemmelighet. Det var gøy på hytta for alle, bortsett fra mamma, men det skjønte Ingrid ikke ennå.
De beste sommerne var på sjøen med bestemor Ragna. Ragna var Ingrids hjerte, for hun svarte alltid på alt, koste, tullet og spurte aldri om Ingrid var for liten til morens store irritasjon.
Herregud, mamma! Må du? Ingrid er jo liten fortsatt! Hun skjønner ingenting uansett!
Da du var liten, skjønte du det meste, vennen. Ingrid har arvet det av deg!
Ingrid slo latteren i bordet når mamma ble sint over bestemorens sjokkerende ærlighet. Halvparten forstod hun ikke, men hun likte spørsmålene, og tenkte at hun skulle spørre bestemor hvorfor voksne aldri fortalte barna sannheten.
Og det var gode grunner til å lure på det.
De voksne prøvde å skjerme Ingrid, men innestengte krangler sivet ut bak lukkede dører, etterfulgt av mammas stille gråt. Bestemor Oda presset leppene sammen når de kom på hytta, og så forbi mammas blikk. Ingrid forstod intet, trakk mamma med på kjøkkenet for å lære mammas kakekunster.
Kom, mamma! Bestemor kan lære deg å lage ordentlig kake! Da blir det like godt hjemme!
Mamma trakk unna og svarte skarpt: Nei!
Ingen voksne forklarte, men etter hvert skjønte Ingrid blir man slekt, blir man ikke alltid familie.
Da Ingrid fylte ti, skilte foreldrene seg.
Bursdagen var i full sving, og plutselig smalt døra i gangen. På Ingrids spørsmål om hva som skjedde, svarte mamma bare:
Nå er det slutt
Tussi, alltid klokere enn folket, klemte seg inntil mammas bein, som om hun ville trøste. En venninne ropte på Ingrid, og hun løp videre det var jo snart kake. Men da hun kom ut for å hente mamma, sto kvinnen og hunden der, sammen, tause, stirrende rett frem.
Kommer snart, Ingrid! ropte mamma med det samme. Med falsk smil og den kaken hun hadde strevd med hele natta.
Da alle hadde gått, satte Ingrid seg inntil mamma, som la en skje i hånden hennes:
Kaken ble god? Ja, ikke sant? Nå gir vi blaffen i dietter, Ingrid! Engang får vi vel vår fest også!
Hvilken fest mamma mente, skjønte Ingrid aldri. For fars bidrag underholdsbidragene rakk knapt til en ekstra genser til tenåringsdatteren, og fester ble det bare til jul og fødselsdager. Mammas egen feiret hun ikke lenger.
Bestemor Ragna sa rett ut at datteren måtte finne lykken på ny, men Ingrid så det plaget mamma. Svaret kom alltid tørt:
Nok for min del.
Etter hvert tenkte Ingrid ofte på hvordan alt kunne vært, om mamma ga seg selv mulighet til å le igjen, elske igjen, bli glad igjen.
Mamma hadde glemt hva latter var. Hun ble strengere, og Ingrid måtte anstrenge seg for ikke å gape tilbake. Hele ungdomstida, så lenge mamma startet, var Tussi på plass, viste tennene lydløst, og Ingrid, som visste hvor vondt de bet, dro til bestemor eller lukket seg inne.
Tussi beit bare en gang i all tid da tok hun Ingrid forsiktig i ankelen, og Ingrid hylte, men Tussi slapp rolig og gikk. Dirrende blåmerker forsvant fort, men Ingrid glemte aldri hvordan det er å møte et dyr og en mor som virkelig vet hva hun trenger.
Bestemor forklarte mammas forandring da:
Hva vil du ha av henne? Alle blir bitre uten kjærlighet!
Men vi elsker henne jo?
Åh, jada, barn og foreldre er bra. Men ei kvinne må få være kvinne. Det får vi ikke uten en som elsker oss. Du skjønner det siden, barnet mitt. Da bestefar døde, da var jeg bare førti. Altfor tidlig. Jeg har hatt noveller etter ham, men det er ikke det samme som å våkne med noen. Tro meg, Ingrid, du skjønner når du selv gifter deg. Og lik deg og mamma det skjer nok før du tror!
Bestemor, jeg er bare seksten!
Javel, og mamma var nitt, da hun traff din far. Hun elsket virkelig. Ikke bare forelska, men elsket på ordentlig. Selv om hans familie aldri godtok henne, holdt hun ut. Men én ting tilga hun aldri.
Hva da?
Utroskapen. Jeg sier det til deg, for du burde vite hvorfor hun ble slik. Å få sjela rensket, kuttet, det skader. Dette forteller jeg ikke for å gjøre deg sint på faren din. Han valgte sin vei. Og du, du skal være glad på hans vegne, uansett hvor merkelig det høres. Du er av begge, og kan ikke skjære vekk noen del av deg selv.
Mamma har aldri sagt noe stygt om pappa.
Hun er en klok kvinne, Ingrid. Hun vet at han alltid vil være pappaen din, og du vil alltid være jenta hans.
Tror du hun fortsatt elsker ham?
Jeg tror det. Det er derfor hun ikke orker å begynne på nytt.
Tror du jeg også kan sånn elske for alltid?
Jeg vet ikke, jenta mi. Men jeg håper fra bunnen av hjertet at du møter én som fortjener det.
Så traff Ingrid sin Oskar, akkurat som bestemor forutsa i gangen på universitetet, stormende mot første eksamen, kolliderte hun rett inn i en høy, klumsete gutt. Ansiktet så hun ikke, men armene hans tok henne imot og stemmen var spøkefull og varm:
Du for, så fort, frøken gi meg nummeret ditt før du løper enda lenger, vær så snill!
Hun ga ham selvsagt ikke nummeret, men at han ventet utenfor auditoriet etter eksamen, overrasket henne ikke.
De giftet seg etter tre år. Bodde først hos moren, men Ingrid skjønte raskt at det ikke gikk i lengden.
Moren likte ikke Oskar i det hele tatt.
Hva slags yrke er egentlig «utvikler»? Han bare taster på en PC, spiser hele dagen, du blir jo gift med en liten elefant.
Overdriv da ikke, mamma. Syns du synd på brødskiva hans?
Jeg syns synd på deg. Du kommer til å gråte
Oskar brukte mange år på å bli godtatt, men til slutt var han mammas «gullgutt». Da bodde Ingrid og Oskar allerede i egen leilighet, Oskar strevet med å bygge opp firmaet sitt og Ingrid sprang rundt som eiendomsmegler. Barna ble passet av bestemor eller oldemor, og Ingrid takket himmelen for at begge fremdeles var friske.
De første faresignalene dukket opp da Ingrid ventet barn nummer to.
Ingrid, hvor ble du av? Du var borte en time jeg har masse å gjøre! Grønnsakssuppa til svigersønnen koker! Nå drar jeg. Neste gang planlegger du bedre!
Ingrid forstod ingenting. Det var i går hun hadde vært borte til legen, ikke i dag. Mamma hadde glidd forbi tid og rom, forvirret, og det skremte Ingrid på ordentlig.
Hun prøvde å overtale mamma til utredning, men fikk bare avslag.
Slutt nå, jeg er frisk som en fisk! Det er bestemor Oda du skulle bekymret deg for, hun trenger leger!
Ingrid fant til slutt, gjennom faren, en god geriater som kom på hjemmebesøk.
Det blir ikke lettere, Ingrid. En grundig utredning må til. Men du må forberede deg på vanskelige tider.
Ingrid fikk isvann i blodet. Ikke mamma! Hun var jo fortsatt så ung!
Kan du ikke gjøre noe?
Vi kan bremse sykdommen, støtte opp i det vi kan. Minimere stress. Kanskje i fremtiden finner vi noe mer.
Fra den dagen forandret alt seg. Ingrid visste, innerst inne, at ingenting var som før, og at lot hun mamma få all verdens ro, gjensto det viktigste at alt bitte lille som kunne hjelpe, måtte hun gjøre selv.
Ingrid hater å tenke på hvordan de fikk mamma med seg til huset. Oskar stod på, hytta hun fant var kjøpt etter mye lån og stress.
Vi klarer det, så lenge du får ro, sa han og la armen rundt henne.
Ro fikk hun ikke. Mamma glemte om hun bodde hos datteren.
Mamma, rommet ditt er borti gangen.
Hva? Jeg har da mitt eget hjem!
Ja da. Men jeg trenger deg i morgen, guttene må passes. Kan du ikke bare bli, vær så snill?
Javel da. Men ikke tro det skal fortsette!
Så klart, mamma. Jeg skjønner.
Tror du virkelig du forstår, jenta mi? Du er bare et barn!
Uten farmor Oda hadde Ingrid gått fra vettet. Hun var der, stelte med mamma og bar både sin egen og morens sorg.
Farmor, husker hun virkelig ingenting?
Jo, vennen min, hun husker mye, men for det meste det gamle. Hun husker ting jeg har glemt for lengst. Noen ganger tenker jeg, at jeg en gang skulle ha gitt henne mer av min tid da hun var liten. Den største feilen var å tro at alt ordnet seg så lenge man stelte og styrte. Nå, med deg, forstår jeg man lærer å være mor på nytt når man blir bestemor. Nå vil jeg bare håpe, at hun kan tilgi meg. Seg selv. Livet. Og at du, vennen min, får det bedre med dine barn. Det er min bønn til Gud.
Ingrid så hvor sårt farmor led under å miste sin eneste datter. Ofte, når hun fant mamma sittende inntil farmors stol, spurte hun stille: Skal jeg ta henne med?
Nei, la henne sitte litt. Det varer ikke lenge.
Farmor gikk bort bare et år etter at Ingrid endelig godtok at livet aldri kunne bli som før.
Ta vare på henne, Ingrid. Opp ofre alt om så trengs. Jeg orker ikke mer.
Ingrid nikket, bet seg i leppa og tenkte bare at farmor ikke skulle merke hvor redd hun egentlig var nå.
Ikke tenk på henne som mor lenger. I alderdom blir vi små barn igjen. Da lever vi uten logikk, bare på impuls. Prøv å være moren hennes, Ingrid. Når du må skrike, gjør det men ikke la henne høre det. Og så, når du har rast fra deg, gjør som jeg har sagt vær god mot henne. Som du vil dine barn skal være mot deg. Kan du love meg det?
Jeg lover det, farmor
Hvor mange ganger ville hun vende tilbake til disse ordene? Hun visste ikke men også nå.
Hun så på klokken, pustet dypt, og puttet vesken klar: Lommebok, bilnøkkel, paraply. Det var tid. Hente eldstemann på trening, så den lille på skolen, og deretter til butikken. For små, søte bananer.
Fordi mamma, når hun fikk se bananene, ville tenke at farmor ennå levde. At hun bare skulle gå noen få skritt i gangen, uten å bry seg om blikket fra hjemmehjelpen, åpne døra til stua og se stolen, den gamle lenestolen som ikke passet inn, men som ville stå der så lenge noen husket. Og si:
Ingrid! Skal du aldri vaske det trekket? Hvor mange ganger skal jeg si det? Har du husket bananer? Farmor kommer snart. Hun ba om det.
Ja da, mamma! Sett deg ned. Jeg lager te til deg.
Og stolen ville fylles. Og enda fantes det tid til å hvile kinnet i mors hender, få et strengt, men så ømt blikk, og smile av spørsmålet:
Ingrid, hva har du i håret? Har du ingen børste? Kom hit, la meg børste deg! Kjære tid, så sent det er blitt Nå må du sove! Hva vil du ha til frokost i morgen? Semulegrøt eller pannekaker?
