– Og så bananer til mormor Inger! Ikke glem det! Bare de små, sånne hun pleier å like! Sist gang kjøpte du jo noe helt annet! Ingrid, hvordan er det mulig? Er det virkelig så vanskelig å gjøre det man blir bedt om?
Ingrid Haugland, økonomisjef på et stort firma, tobarnsmor og egentlig ganske fornøyd ektefelle, sukket og nikket ut i tomme rommet, selv om hun var fullt klar over at moren hennes ikke kunne se det nå. Det holdt for Ingrid å vite at mamma likevel på merkelig vis skjønte akkurat hvordan hun reagerte på instruksjonene.
– Ikke nikk, gjør det! Jeg kjenner deg, Ingrid! Hodet ditt fyker hele tiden av gårde! Nå er det på tide å bli voksen!
Ingrid nikket ikke på nytt. Hun svarte bare: «Ja, mamma, jeg skal!» og la på.
Bli voksen, ja Som dere sier. Litt over førti og fortsatt ikke voksen nok.
Det var fortsatt en halvtime igjen av arbeidsdagen, og Ingrid prøvde å konsentrere seg om rapporten. Det gikk dårlig. Hun klarte ikke å la være å tenke på alt mulig, for det meste litt dystre ting. Og hun var da tross alt en snill jente. Det har mamma alltid sagt.
– Ingrid, du er så flink! Veldig, veldig god jente!
Det var søtt da Ingrid labbet rundt i barnehagen, alltid med fletter og sløyfer, og små rysjer på skjørtet. En liten solstråle.
Jada en real solstråle! For det som ble hentet i barnehagen, var langt fra noen liten prinsesse, men et kruttønne.
– Ingrid! Hva har du i håret?
– Et rede! Det sa Hilde. Hun mener jeg burde stå i ro på lekeplassen så fuglene kan lage unger der oppe. Det må vel være litt nyttig også, sånn frisyren min tross alt ser ut?
– Og hvor er sløyfene?
– Jeg husker ikke! En av dem tok Jonas. Han trengte et tau som anker. Mamma, vet du at han har skikkelig båt! Faren har laget den! Hilde viste oss i dag, satte den i balja og alt!
– Og det andre båndet?
– Borte vekk. Linda ba om å låne det. Mamma, hvorfor blåser vinden?
– Ingrid!
– Ja, mamma?
– Nå holder det med spørsmål! Jeg får vondt i hodet!
Ingrid tidde og gløttet på moren hele veien hjem. Kanskje hun hadde ordentlig vondt? Hva om mamma aldri ble helt igjen, og hodet hennes måtte kastes akkurat som de tomme eggeskallene mamma smeller i søpla når hun lager eggerøre?
Ingrid hadde alltid hatt livlig fantasi, og før de var halvveis hjemme, begynte hun å snufse, og endte gjerne opp med å hyle med hes stemme, og drev moren sin til vanvidd.
– Ingrid! Er det konsert nå, eller?!
Hun kunne aldri forklare hva som var galt. Ingrid syntes bare utrolig synd på mamma, det vonde hodet og det dårlige humøret. Av og til ville hun bare ule enda høyere, akkurat som Tassen, nabobikkja.
Tassen var en dum liten hund. Ulte hele tiden, men det var på sitt verste når eieren, lokale rørleggeren Per, gikk på fylla. Da kunne Tassen ule i flere døgn og drive alle naboer til vanvidd, og nesten hele barneflokken i oppgangen tigget foreldrene om å redde bikkja fra Per. Det hjalp sjelden, og Tassen ble der hun var. Bare én gang, under en av Pers runder, sluttet hun brått, midt i hylene, og alle skjønte at noe var galt.
Hele blokka fulgte Per på hans siste reise. Han var en god mann, alltid hjelpsom. Bare «svak», som mamma sa.
Etter det satte Tassen seg på trappa og rørte seg ikke, bare stirret etter folket som gikk bort med blomster. Hun ulte aldri mer. Ingrid, som den dagen ikke skulle i barnehagen fordi hun skulle til tannlegen, strøk henne over hodet, men Tassen bare satt, ikke en gang halen rørte seg. Mamma dro med seg Ingrid, og da de kom hjem fra tannlegen, satt Tassen der fortsatt urørlig, og Ingrid var skråsikker på at denne lille bikkja virkelig gråt, akkurat som mennesker.
– Mamma, hvorfor har ikke Tassen tårer?
Det var noe med det spørsmålet. Ingrid skjønte det ikke da, men mamma skvatt, så på Tassen, satte seg huksittende ved siden, og rakte ut hånden:
– Tassen søte, skal du bli med oss? Han kommer ikke tilbake
Ingrid visste ikke om hunden forsto, men mamma ventet ikke lenger. Hun løftet henne opp og befalte Ingrid:
– Kom! Vi må vaske henne litt.
Slik ble Tassen Ingrids hund. Hun levde lenge. Hvor gammel hun var da Per forsvant, visste ikke Ingrid, men i deres familie fikk Tassen 17 ekstra år. Ingrid rakk å bli voksen, gå ut av videregående, og gifte seg. Hun hørte aldri Tassen ule igjen. Hun spiste, lot seg vaske og gikk tur, men var tyst. Selv da hun forlot verden for å følge etter Per, sukket hun bare nesten som menneske og lukket øynene i Ingrids tårevåte hånd. Ingrid fikk aldri noen annen hund. Ikke selv om barna ba om det. Hun klarte det ikke. Tassen og hennes kloke øyne fulgte henne livet ut.
Ingrid var egentlig et lykkelig barn. Hun hadde alt hun kunne drømme om: mamma, pappa, to bestemødre, en fillete bamse og rykende ferske pannekaker med rømme i helgene. Bestemor Anna, farens mor, hadde en hytte. Dit dro Ingrid og mamma sjelden. Hvorfor, visste ikke Ingrid det var hemmelig. Det var gøy der for alle, unntatt mamma, men det oppdaget ikke Ingrid før senere.
Hun elsket å dra til sjøen med mormor Inger. Spesielt Inger, fordi hun brukte absolutt all sin tid på barnebarnet. I motsetning til bestemor Anna hadde mormor ingen tabuer, og svarte på alt Ingrid spurte om. Den slags førte ofte til små krangler mellom mor og mormor.
– Herregud, mamma! Må du virkelig? Ingrid er jo så liten, hun skjønner ikke halvparten, uansett!
– Du skjønte det meste. Ingrid ligner på deg.
Ingrid lo så tårene trillet, så moren bare ristet oppgitt på hodet. Hun var mest opptatt av at hun ikke skjønte halvparten av mormors forklaringer om hvordan barn blir til, men av en eller annen grunn var det likevel spennende nok til at hun gruet seg til å spørre mer neste gang spesielt om hvorfor voksne aldri forteller hele sannheten til barn.
Det var gode grunner til slike tanker.
De voksne prøvde selvsagt å hindre at Ingrid skjønte all kranglingen hjemme. Men i blant hørte hun likevel små diskusjoner bak den lukkede soveromsdøra, og av og til morens stille gråt. Hos bestemor Anna hendte det at hun så strengt på mamma, og Ingrid dro henne med på kjøkkenet for å bake Andre verdens beste kirsebærkake.
– Kom, mamma! Bestemor kan vise deg! Så kan du bake den hjemme, for du klarer det ikke så bra selv!
Mamma bare trakk hånden til seg og ristet på hodet.
– Nei.
De voksne forklarte aldri noe. De prøvde å holde maska. Det gikk ikke alltid. Ingrid skjønte først senere at det var mye hun ikke visste. Bare fordi folk er i familie betyr det ikke at de automatisk blir gode venner.
Da Ingrid fylte ti år, ble foreldrene skilt.
Under bursdagsselskapet for Ingrid og venninnene, smalt ytterdøra igjen. Mamma møtte blikket hennes og sa bare kort:
– Nå er det over.
Tassen skjønte det best av alle, gikk bort til moren og la seg inntil. Ingrid løp inn til venner og kake, og da hun kom tilbake for å hente mamma, sto hun og bikkja og stirret i hver sin retning og tenkte på hvert sitt. Spør Ingrid, rykket moren til og strammet seg opp:
– Selvsagt blir det kake! Gå til de andre!
Etter bursdagen fikk Ingrid utdelt en stor skje.
– Var kaken god? Ikke bry deg om dietter, Ingrid! Nå har vi litt å feire på vår vei også!
Hva mamma mente med det, skjønte hun aldri. Etter skilsmissen var pengene knappe. Barnebidraget fra faren holdt så vidt til å erstatte klær på poden, og store fester ble det sjelden. Bare jul og bursdag.
Mormor Inger passet aldri på å snakke i koder, men maste på at datteren måtte leve sitt liv.
– Nå må du finne deg noen! Unge Inga er snart voksen!
Men Ingrid så at mamma ikke likte slike samtaler. Hun svarte bestandig det samme:
– Jeg har fått nok.
Som ung voksen lurte Ingrid ofte på hvordan livet kunne vært om mamma ikke hadde satt strek om hun turte begynne forfra og prøvd seg på kjærligheten igjen; kanskje bror eller søster, kanskje mamma lo oftere og ikke hadde hodepine hele tiden.
I virkeligheten ble mamma bare strengere. For Ingrid kostet det en del selvbeherskelse å ikke bli frekk tilbake. Hun klarte det ikke alltid som tenåring, men hver gang var Tassen der bikkja stilte seg mellom dem, blottet tennene og fikk sint tenåring til å snu på hælen og springe på rommet eller til mormor.
Tassen kunne bite den som trengte det, og Ingrid fikk merke det én gang etter en voldsom diskusjon. Hunden bet henne i ankelen så hun skreik, slapp straks taket og gikk men Ingrid husket det. Hun skjønte hvor mye styrke det lå i den lille hunden.
Mye av morens atferd ble forklart av mormor Inger:
– Kjære lille venn, hva tror du, da? Alle blir sure uten kjærlighet.
– Vi elsker henne jo, mormor?
– Det er ikke nok, min Ingrid. En kvinne må få kjenne seg som kvinne. Ikke bare mamma eller datter. Bare en mann kan gi det. Du skjønner ikke ennå. Men jeg, jeg vet
Hun sukket, og Ingrid måtte le av tanken på at mormor hadde hatt kjæresterier, men det hadde hun visst. Etter at morfar døde da mormor bare var førti, var det ingen annen ordentlig mann. Blomster og restauranter, javisst, men våkne sammen, dag ut og inn? Nei. Hun hadde elsket bestefar.
– Ser du, mamma di var bare atten da hun traff faren din og bestemte seg for at uten ham kunne hun ikke leve. At han kanskje kjente det annerledes, brydde hun seg lite om. Noen sier hun var håpløst forelsket, men jeg så: hun elsket. Rart at han ikke så det samme, og så en annen kvinne
– Det er best jeg sier det som det er, Ingrid. Du trenger ikke hate din far for det. Folk må få leve som de vil. Ingen vits å bruke dagen på hat eller løgn. Han gikk, og du vet at han har det fint nå. Det er to deler i deg, Ingrid, en fra mor og en fra far. Du kan aldri bare kappe bort en.
– Mamma har aldri sagt noe stygt om pappa.
– Og det vil hun aldri gjøre, for hun er klok. Han er, og forblir, din pappa. Så hvorfor gjøre alt verre?
– Hun elsker ham fortsatt?
– Det tror jeg. Derfor er det som det er.
– Mormor, tror du jeg noen gang for alltid, med bare én?
– Hvem vet? Bare må himmelen sørge for at du får være like heldig.
Hun traff sin mann, Espen, akkurat som mormor hadde spådd, da hun løp inn på universitetet på sin første eksamen og smelte inn i en høy, klønete fyr. Ansiktet husker hun knapt. Han fikk aldri nummeret, men ventet etter første eksamen og møtte henne i gangen.
– Har du dårlig tid fortsatt?
De giftet seg tre år senere. Først bodde de hos Ingrids mor, men der skjønte de raskt at det ikke gikk i lengden.
Mamma var skeptisk til Espen. Så på ham og sa:
– Programmerer? Sitter bare stille og stapper i seg mat, snart blir han en liten elefant ved din side.
– Kjære mor, er det smøret du er redd for?
– Jeg syns mest synd på deg, for du kommer til å gråte!
Espen brukte flere år på å vinne henne over, men til slutt innrømmet hun at svigersønn var «renspikka gull».
Da hadde Ingrid og Espen flyttet for seg selv, i en liten toroms. Espen slet med oppstarten av sitt eget firma; Ingrid løp på visninger som eiendomsmegler. Barna ble passet på skift av mormor og oldemor. Ingrid sendte daglig en takk til himmelen for at begge var friske og rimelig oppegående.
Første gang de skjønte noe var feil, ventet Ingrid sitt andre barn.
– Ingrid, hvem tror du er her for å passe alt?! Jeg er ikke her bare for å lage middag til Espen! Alt er ferdig her, og nå drar jeg jeg har annet å gjøre! Planlegg bedre neste gang!
Ingrid ble forvirret. Hun hadde jo brukt akkurat den avtalte timen på rutinekontroll, og jordmoren lå bare i nabolaget. Men denne timen var i går nå var moren der, hadde laget middag og forstått alt feil. Da Ingrid forsøkte å få henne til å ta en helseundersøkelse, nektet hun:
– Det er ikke nødvendig! Jeg er frisk som en fisk! Tenk heller på oldemor, hun kunne trengt en sjekk.
Ingrid fikk gjennom faren en god spesialist som kom hjem.
– Jeg kan bare gi én beskjed det blir noen krevende år. Vi må undersøke mer, men jeg ser hva som venter.
Ingrid kjente frysninger. Ikke min mamma, tenkte hun. Hun er jo så ung! Hva skjer?
– Det finnes tusen grunner, men det endrer ingenting. Poenget er å minimere belastningen for henne.
– Er det mulig?
– Vi kan bremse utviklingen, støtte kroppen litt, få noen år ekstra. Ingen kur, men fremtiden kan jo endre seg.
Ingrid skjønte alt kom til å endres nå. Og hun likte det ikke, men hun visste at hun ikke hadde noe valg. Det finnes ingen nærere på denne jorden enn ens mor. Ja, hun hadde Espen, barna, mormor, far, men mamma hun var mamma. Det ble Ingrids oppgave å gjøre livet så rolig og stressfritt som mulig.
Ingrid mislikte sterkt å minnes årene hun brukte på å overtale mamma til å flytte inn hos dem. Espen hadde svidd av alle sparepengene og kjøpt en stor enebolig. De måtte ta opp lån for å klare det.
– Vi fikser dette. Det aller viktigste er at vi alle er samlet, og at du får ro.
Ingrid presset ansiktet mot skulderen hans, men i det stille visste hun at ro, nei, det fikk hun ikke lenger.
Det stemte.
Mamma glemte stadig hvor hun bodde og ville hjem til seg selv.
– Mamma, rommet ditt er rett borti gangen.
– Hvorfor skal jeg sove på et gjesterom? Jeg har jo mitt eget hus!
– Selvfølgelig, men jeg trenger deg her i morgen barna, du vet! Og oldemor er syk. Kan du bli? Vær så snill?
– Greit. Men ikke tro dette er fast! Jeg har fortsatt mitt å styre med!
– Ja, mamma, jeg skjønner.
– Herregud, likevel, hva fatter du av det, Ingrid? Aldri så gammel du blir
Uten mormor, som holdt oversikt på de verste dagene, hadde Ingrid gått på veggen for lengst.
– Mormor, husker hun ingenting?
– Joda, mye fra før. Du vil bli overraska, det hun husker, har jeg glemt for lengst. Vi hadde så lite tid sammen da hun var liten. Barnehage, skole, SFO Vi så dem et par timer daglig og så var det kveld. Jeg ble mor for alvor først med deg. Mammaen din hun er min dårlige samvittighet Kan jeg bare få igjen litt tid Kanskje skjer alt dette for at hun skal tilgi meg. Og pappaen din. Og livet. Når hun ser på meg og ikke kjenner meg, men smiler da vet jeg at hun ikke har vondt lenger. Da er hun lykkelig. Ung og sterk igjen. Og jeg er livredd, men samtidig takknemlig. For det er alt en mor ønsker, at barnet skal ha glede om bare et øyeblikk. Da er hun unge Inger igjen. Gud, hvordan bærer man alt dette, Ingrid?
– Jeg vet ikke, mormor jeg vet ikke
Ingrid så hvor hardt alt slo inn over mormor, hver gang hun fant mamma nede på gulvet foran stolen der mormor stilte seg og bare satt tvers over. Ingrid spurte stille:
– Skal jeg ta henne med?
– Nei, la dem sitte det varer ikke lenge
Mormor døde et år etter at Ingrid forstod livet aldri mer ble det samme.
– Ta vare på henne, Ingrid! Som ditt eget øyeeple! Jeg klarer ikke mer
Ingrid nikket, og lovte å skjule hvor redd hun var når hun og mormor ble alene.
– Nå får du tenke på henne som et barn. Du vet, alderdom er som barndom. Barn føler, lever i øyeblikket. Synes synd på henne, Ingrid, når du vil skrike. Men ikke så hun hører, okay? Etterpå tar du vare på henne. Akkurat sånn som du ønsker dine kjære hadde gjort mot deg. Lover du?
– Jeg lover.
Hvor mange ganger Ingrid har tenkt på den samtalen vet hun ikke. Det slår henne ofte.
Nå så hun på klokka, sukket, og lette i veska lommeboka, bilnøklene, paraply. Greit. Ut, hente eldste fra trening, kjøre innom barneskolen etter yngste, og så butikken. Og glem for all del ikke bananer de små. Akkurat sånne mormor likte.
For hun vet, når mamma får øye på dem, vil hun et lite øyeblikk tro at mormor lever, og verden er slik den alltid har vært. Da kan hun bare gå gjennom gangen, overse blikket fra hjemmehjelperen, åpne døra til stua og se den gamle stolen. Den passer egentlig ikke inn lenger, men blir stående så lenge noen kan huske den. Da klager moren igjen:
– Ingrid! Kunne du ikke vasket over trekket snart? Hvor mange ganger må jeg si det? Har du kjøpt bananer? Mormor kommer jo straks. Hun sa hun ville ha.
– Selvsagt, mamma! Sett deg. Jeg skal lage te til deg.
Og stolen vil være opptatt. Fortsatt finnes det litt tid til å legge kinnet mot mors hender, kjenne det strenge men alltid så varme blikket, og smile tilbake, når hun sier:
– Ingrid, hva har du i håret? Hvor er børsten din? Kom hit, jeg skal gre deg! Å, nå er det sent Du må snart sove. Hva vil du ha til frokost? Grøt eller pannekaker?
Jeg har lært at kjærlighet koster krefter, men den gir også styrke til å tåle det umulige. Jeg har lært at en mors hengivenhet er større enn alt, men at vi en dag alle må lære oss å slippe taket og likevel ikke glemme.
