Fremmede vegger
Vet du hva jeg går og tenker på? sa jeg til mannen min, mens jeg for femte gang gned den samme middagstallerkenen med kjøkkenhåndkleet. At vi ikke engang har igjen en eneste teskje som er vår egen. Alt er på deres rom. Og nå legger jeg meg i min egen leilighet og lurer på om vi kanskje bråker for mye når vi ser på TV i vår egen stue, sånn at vi ikke er til bry for dem.
Han sto stille og så ut vinduet mot den mørke bakgården. Så trakk han pusten dypt og sukkende, helt ned fra magen.
Gjester, sa han, lavmælt, uten å se på meg. Vi, som er eierne, har blitt gjester. På vårt eget kjøkken.
Som på bestilling hørtes dempet fnising fra niesen fra det ene rommet. Deretter den dype stemmen til kjæresten hennes. De satt og så på film. I vår tidligere stue.
Slik satt vi der, jeg med tallerkenen i fanget, Jørgen ved vinduet, og det eneste som kvernet i hodet mitt var: hvordan havnet vi her? Hvordan kunne vi komme dit at vi i vår egen leilighet prøver å trekke ned i doen uten å bråke, så vi ikke forstyrrer dem? Alt startet jo så velment. Helt uskyldig, rett og slett familievennlig og med beste hensikt, som man sier.
Det ringte fra søsteren min, Live, helt på slutten av august for halvannet år siden. Jeg sto med hodet over sylteagurker og svettet over kjelen, røde kinn og hår klisset mot panna. Telefonen ringte, jeg tørket hendene på forkleet og svarte.
Heia, Anne, stemmen til Live var lav, nesten på kanten til flau. Jeg ble med én gang på vakt hun pleide ikke ringe på måfå. Hun har nok å styre med, bor i Stavanger, lever sitt liv. Vi prates to-tre ganger i året, ikke mer. Det er litt spesielt. Husker du Malin, eldstejenta mi?
Klart jeg gjør, svarte jeg. Hva har skjedd?
Nei altså, det er ikke noe galt. Tvert imot, alt går kjempebra. Hun har fått studieplass, på universitetet hos dere i Bergen. Kom inn på budsjett, flinke jenta mi. Men sånn det er nå, får hun ikke studenthybel med en gang kanskje ikke før til jul, hvis hun er heldig. Så, jeg tenkte bare… Dere er jo bare to, og har en treroms, kanskje hun kunne være folkeregistrert hos dere i Bergen midlertidig? Det er kun for papirene, må vite, så hun får levert nødvendige dokumenter til studiestedet. Hun skal selvsagt finne noe å leie, vi har ordnet alt. Dette er bare en formalitet.
Jeg holdt mobilen i hånda og tankene raste. På den ene siden, niesen min! Flinke Malin, Live har alltid skrytt av hvor flink hun er. På den andre siden: folkeregistrering er ikke noe man tuller med. Jørgen har alltid sagt: ikke registrer noen, familie eller ikke du får dem aldri ut igjen. Men likevel det er jo bare midlertidig, student, snill jente. Og det er Live. Søsteren min, selv om vi ikke er de tetteste.
Live, er du helt sikker på at hun skal bo et annet sted? spurte jeg forsiktig. Det hadde vært litt slitsomt for oss hvis vi plutselig hadde noen boende her hele tiden, skjønner du…
Herregud, Anne! Live lo litt oppgitt. Malin er atten år! Hun vil jo bo med venninnene sine, er allerede i gang med å avtale rom i kollektiv. Dette er bare for papirene, du vet hvordan universitet og byråkratiet er. Alt skal dokumenteres, stempel skal de ha, folkeregistrering ved studiestedet, så alvorlig som bare det. Alt bare en formalitet.
Jeg mumlet at jeg måtte snakke med Jørgen. Da jeg forklarte det for ham den kvelden, rynket han umiddelbart på brynene.
Ikke gjør det, Anne, sa han tørt. Folkeregistrering er ikke for moro skyld. Du får aldri noen ut igjen etterpå. Jeg har sett for mange av de sakene på jobben min.
Men det er jo niesen min, Liven sin Malin. Bare til hun får det ordnet. Hun skal jo ikke bo her.
Ja, ja, først er det papirer, og så kommer det: kan jeg overnatte én natt, må ha med litt ting, kanskje ta med venninner. Så baller det på seg. Jeg sier nei.
Men samvittigheten gnagde, så jeg ringte Live neste dag. Malin ringte meg etter noen dager. Ydmyk, pent og korrekt, nesten så høflig at det var rørende.
Hei tante Anne, det er Malin, nesten hvisket hun i røret. Mamma sa kanskje du kunne hjelpe meg med folkeregistrering? Jeg skjønner det er stress, men det er virkelig viktig for meg. Jeg har funnet et kollektiv med venninner, men det trengs for å få studiestedet i orden. Jeg vil ikke være til brydderi. Kan jeg kanskje komme innom og prate om det?
Hva skal man si, da? Hvordan takker man nei til en snill, pen niese som nesten bukker i telefonen? Jørgen bare rynket på nesa.
Gjør som du vil, sa han Men ikke kom og klag etterpå.
Malin kom første uka i september. Høy, tynn, i olabukser og hvit skjorte, flettet hår, så søt at jeg nesten fikk dårlig samvittighet for å ha vært skeptisk. Hun hadde med gaver fra moren: et glass norsk honning, hjemmelaget syltetøy, et par poser twist. Hjertet smeltet.
Vi satt med te, hun fortalte om universitetet og at hun drømte om å jobbe som journalist. Øynene lyste. Hun viste bilder av kollektivet hun allerede hadde flyttet inn i sammen med to andre jenter i Åsane. Lite, men de hadde plass.
Jeg trenger bare adressen og en registrering for papirer, gjentok hun. Lover at jeg aldri kommer og forstyrrer. Kanskje jeg kommer innom helt unntaksvis. Men sjelden.
Da Jørgen kom hjem fra jobb, hilste hun pent, brukte navnet hans med “Herr” først, som et ekko fra Sogn. Han nikket og gikk til middagen, og hun pakket tingene med det samme, så hun ikke skulle være til bry.
Tusen takk, sa hun. Jeg ordner papirene og ringer.
Etter tre dager gikk vi til servicesenteret. Malin hadde med alle papirer, søknader, jeg signerte som eier. Jørgen sukket og signerte også, til slutt. Så gikk alt i orden. Malin fikk folkeregistrering i ett år. Etter et par uker ringte hun igjen og takket sikkert ti ganger. Jeg tenkte: det var det. Snill tante, snill niese. Saken ut av verden.
Men skjebnen har alltid egne planer.
Først så vi ikke snurten av henne. Gikk måneder, et par telefoner, et julekort. Live ringte og takket smilende, sa Malin var dyktig og trivdes. Jeg slappet av, trodde alt hadde ordnet seg.
Så var det november. Malin ringte: hun måtte få bo hos oss noen dager. Konflikt i kollektivet, én jente festet hele natta og trakk venner med seg. Malin måtte lese til eksamen, trengte ro. Hva skulle jeg si? Stakkars studine, jeg kunne jo ikke si nei.
Kom, du kan bo på sovesofaen i stua, sa jeg.
Hun kom om kvelden med den digre sekken. Jørgen sa ikke et pip. Malin lånte stua, beklaget hundre ganger, ville bare bli en uke, til ting roet seg. Hun var stillferdig, gjorde seg usynlig. Stod tidlig opp, leste til langt på kveld. Vi skrudde lyden på TV’en ned til mumling, så vi ikke bråkte for henne. Jørgen trakk seg tilbake til soverommet, sa han måtte sove. Jeg begynte å bruke mer og mer tid på kjøkkenet, så jeg ikke skulle forstyrre henne.
En uke ble to. Malin forklarte at det var eksamenstid, umulig å flytte nå midt i alt. Vi sukket og fant oss i det. Etter nyttår ble hun igjen. Nå hadde hun fått deltidsjobb i lokalavisa. Pengene ville hun spare, forklarte hun, til sommerjobb og studietur til Oslo. Hun kunne betale extra for strøm og vann, handlet maten selv.
Da jeg fortalte det til Jørgen, eksploderte han.
Anne! Dette er akkurat det jeg sa! Hun bare benytter seg av oss! Først papirene… nå lever hun her og betaler et par tusen i måneden for å lette samvittigheten! Er det ikke nok?
Jeg svarte ikke. Jeg visste han hadde rett, men orket ikke krangle. Malin var jo bare hyggelig. Og Live? Orket ikke ta noen konflikt med henne heller.
Utover våren hadde Malin fylt halve skapet i gangen, lagt boksene sine på boden og spredd ting i kjøleskapet alt ordentlig, og hun handlet selv. Men likevel: følelsen av at vi ikke lenger eide vårt eget rom krøp inn under huden.
Jørgen og jeg snakket knapt sammen om annet enn været og handlelister. Han dro tidlig på jobb og kom sent hjem, gikk rett på soverommet. Hatet å møte Malin. Hun forsøkte virkelig å være usynlig. Men fremmedfølelsen var der vi tasset rundt på tå, som besøkende i eget hus.
En kveld stod hun på kjøkkenet og kokte te på sin egen vannkoker. Drakk av sin spesialkopp, satt teposer med smak av mango. Alt var “hennes”.
Malin, spurte jeg, har du tenkt å finne deg et annet sted? Har det ordnet seg med de gamle kollektiv-jentene?
Hun så opp, litt flau.
Tante Anne, jeg snakker ikke med dem lenger. Men jeg leter, lover. Men enten er det for dyrt, eller for langt borte fra universitetet. Det er så praktisk her, alt er nært. Men jeg skal prøve å være mer aktiv, hvis dere vil jeg skal flytte.
Hva skulle jeg svare? Fortelle rett ut: Ja, vi vil det? Klarte ikke. Det føltes feil.
Ja, let gjerne, mumlet jeg. Du trenger jo eget rom og ditt privatliv. Her er det ikke så komfortabelt.
Det går bra, tante Anne. Jeg forstyrrer jo ikke, sa hun og forsvant inn i stua med tekoppen.
Vi brukte bare kjøkkenet om kvelden, og stua var blitt hennes territorium. TV’en sto nesten urørt, vi snakket lavmælt, i tilfelle vi forstyrret henne. I vår egen leilighet.
Jørgen sa lavt en kveld på soverommet:
Når folkeregistreringen hennes går ut i august, så fornyer du den ikke. Ikke en dag til.
Jeg lover, svarte jeg.
Men jeg visste like godt som ham at det ikke kom til å bli så enkelt. Vi måtte ta den samtalen. Jeg gruet meg. Tenk om hun ble fornærmet? Tenk om Live ble fly forbanna. Det var familie, tross alt. Og familie skal man hjelpe.
Vår og eksamenstid gikk, Malin fortsatte med deltidsjobb i avisa. Innimellom kom hun seint hjem, trøtt og oppslukt i skriving til langt på natt. Vi lå våkne på soverommet og irriterte oss over lydene fra tastaturet i stua.
I mai kom det Skuddet som ødela alt.
Malin kom hjem med en ung, høy fyr i skinnjakke Henrik. Student, “jobber med IT”, hadde hun fortalt. Han var også søt og liksom pen i kanten.
Tante Anne, kan Henrik sitte inne på rommet mitt noen timer? Vi skal jobbe med et prosjekt sammen. Lover det ikke er forstyrrende.
Hvem orker si nei til to så hyggelige ungdommer? Jeg nikket. Jørgen var ikke hjemme. De lo, pratet og så på PC’en. Jeg satt på kjøkkenet og følte på oppgittheten. Nå var det ikke bare henne, men kjæresten også. I stua, på vår sofa, med våre ting.
Da Jørgen kom hjem og jeg fortalte det, ble han ilter. Gikk rett på soverommet uten å si mer.
Etter en liten stund kom de ut og vinket farvel til Henrik. Malin kom inn på kjøkkenet og sa, Beklager hvis vi var til bry. Vi trengte bare å samarbeide. Det skjer ikke igjen.
Men skaden var skjedd. Neste gang hun spurte om lov sa jeg nei. Det endret ingenting Henrik kom stadig oftere, og etterhvert spiste han også middag med oss iblant. Jeg følte meg mer og mer som en tilfeldig leieboer i eget hjem.
I august gikk Malins registrering ut. Hun spurte pent om å få den forlenget et år til elllers kunne hun risikere å bli kastet ut fra universitetet, sa hun. Jeg orket ikke krangle med Live, og fornyet den, mens Jørgen nektet å signere.
Fra da av var det liksom over. Malin bodde der, og det var ingen vei ut. Høsten gikk, vinteren kom. Henrik ble stadig mer en del av hverdagen. Han spiste middag, satt i sofaen, så på TV sammen med henne. Jørgen kom enda senere hjem, og jeg begynte å tro på ekte at vi kanskje burde flytte selv.
En vintermorgen satte Malin seg ned ved kjøkkenbordet og sa: Henrik får ikke fortsette å bo i studentbolig, og han har ikke råd til egen leilighet. Kan han bo hos oss i stua? Det blir bare midlertidig. Han kan betale for seg.
Tårene nesten spratt på meg, men jeg svarte med sammenbitte tenner at vi ikke kan bo fire stykker her, at det ikke gikk i min og Jørgens verden.
Da så hun iskaldt på meg. Jeg har folkeregistrering her. Jeg har rett til å være her, og kan faktisk registrere kjæresten min også, ifølge loven. Om ikke vilkårene forandres via domstolen, så blir jeg her til registreringen går ut.
Der mistet jeg alt mot. Jeg ringte Live og forklarte alt. Hun svarte bare: Da får du ta det via kommunen eller domstolen. Jeg kan ikke gjøre annet enn å be henne om å flytte. Men hun er voksen nå, hun klarer seg selv.
Vi sendte inn søknad om å få fjernet Malin fra folkeregistreringen, men fikk til svar at dette tar mange måneder og kanskje må opp i tingretten. Henrik ble kastet ut av politiet etter en uke men bare etter at vi dokumenterte at han bodde her fast og ikke bare var på besøk.
Samtidig sluttet Live og snakke med meg på telefon, og resten av slekta sendte meg snerpete blikk på familiemiddager. Rykter gikk om at jeg hadde kastet ut min egen niese.
Malin bodde videre. Vi satt på kjøkkenet og pakket oss sammen om kveldene, mens Malin og etter hvert Henrik igjen okkuperte stua, hang opp flatskjerm, la sine pledd i sofaen og stilte inn kanalene etter eget ønske. Jørgen og jeg fant oss i alt, med en blanding av bitterhet og oppgitthet.
Kanskje vi bare skal selge? sa jeg til Jørgen en kveld da Malin og hans Henrik lo av et eller annet Netflix-program i stua.
Vi gir jo alt ifra oss, svarte han tørt. Vi kjøpte denne leiligheten, bodde her i tjue år. Nå er alt i ferd med å bare forsvinne.
Men vi har ikke noe liv her lenger, innrømmet jeg, med et lite smil. Vi er jo bare gjester.
Stillheten bredte seg ut på kjøkkenet. Ute i bakgården lekte barn, et sted bjeffet en hund. Livet gikk videre, for alle andre enn oss.
Husker du, hvisket Jørgen en kveld, da vi satt her og lurte på om vi skulle si ja eller nei til folkeregistreringa? For ett og et halvt år siden.
Jeg husker det, svarte jeg og kjente klumpen i halsen.
Skulle ha hørt på meg, konkluderte han, uten å anklage.
Ja, svarte jeg stille.
Malin gikk forbi oss, nikket overfladisk god kveld og forsvant på badet. Henrik kom inn, sa ingenting, tok seg et glass juice, satte glasset i maskinen og forsvant.
Det var i det øyeblikket at jeg forsto at jeg ikke engang orket å bli sint lenger. Det var ingenting igjen. Tomhet, bare tomhet, i det som en gang var vårt hjem.
I morgen ringer jeg en megler, sa Jørgen sakte. Vi selger og kjøper noe lite som er vårt. Helt vårt. Uten slekt eller snille niese-regler.
Greit, svarte jeg, tom inni meg.
Og mens vi tuslet inn på soverommet, gikk forbi døra til Malins og Henriks rike, hørtes latter og lyder fra vår gamle stue nå deres hovedkvarter.
På soverommet la Jørgen seg, og jeg satte meg med en bok jeg ikke klarte å lese et eneste ord i.
Hvordan havnet vi her egentlig? sa han i mørket. Vi ville bare hjelpe. Gjøre noe godt.
Vi var for godtroende, svarte jeg. Trodde på takknemlighet og at familie alltid gir som de får.
Vi er naive, svarte han og lo lavt, nesten oppgitt.
Så slo vi av lyset. Ute blåste vinden, en vinduskarm smalt i oppgangen. Vår sto på trappene, men vi merket bare vinter. Kald og lang vinter.
Jeg lukket øynene og prøvde å sove, men tankene raste, og omsider, da jeg sovnet, drømte jeg om leiligheten slik den var før. Lys, åpen, full av latter og vår egen stemning. Vår. Bare vår.
Men det var bare en drøm. Realiteten var en helt annen.
