Kjære dagbok,
I dag har svigermoren igjen kommet med sine utradisjonelle råd om datteren vår, Lena. «Alle unge jenter i dag drømmer om å flytte til Oslo for å ta en utdanning på universitetet, og du» sa hun med den samme bekymrede tonen som før. Jeg så hvordan Lena bare smilte svakt og ristet på hodet; hun vet jo at svigermoren er sta, og at man ikke kan argumentere med henne. Men er det egentlig nødvendig?
«Kari, du må si noe til henne!» ropte svigermoren, desperat etter å få gjennom sitt budskap. Jeg svarte: «Hva skal jeg si? At hun må dra bort fra hjemmet vårt mot sin vilje bare fordi du ønsker en prestisjetung diplombekreftelse? Det er hennes liv, ikke vårt, og jeg har ingen rett til å bestemme hvor hun studerer eller om hun i det hele tatt skal studere videre.»
«Hva mener du med «om hun i det hele tatt skal studere»?», spurte svigermoren, og jeg kunne ikke annet enn å svare med to korte ord. Hver enkelt har sin egen oppfatning av hva som betyr å «ha det bra i livet». Noen måler suksess i antall barn, andre i penger, og noen ser i det hele tatt ikke på materielle ting. For dem er lykken knyttet til å få barn gjerne flere.
Det er greit så lenge man ikke pålegger andre sin egen livsfilosofi og krever at de må bøye seg etter ens egne idealer. Når det skjer, blir situasjonen virkelig ubehagelig.
Svigermoren, Helga, er besatt av høyere utdanning. Hun vil at barnebarnet vårt, Anna, skal ha en «ekte» universitetsgrad, ikke bare en liten skolekveld på en privat skole. Med Kari har vi aldri hatt konflikter, for hun har allerede en bachelor fra Universitetet i Oslo, og det på en publiseringsfri plass. Ingen klager, ingen ekstra krav. Jeg merket allerede i begynnelsen at Helga har en viss besettelse med diplomer, men uten noen direkte konfrontasjon har hun hittil framstått som en eksentrisk, men godhjertet kvinne.
Mens noen syr kosedyr, andre vanner tomater i hagen, er Helga opptatt av verdien av høyere utdanning. Alt endret seg da våre døtre vokste opp. Den eldste, Ingrid, rullet bare med øynene når bestemor pratet om studier hun tok det som en tenåringsfase. Men stormen brøt løs da Ingrid etter niende klasse gikk på den regionale helseskolen, tok flere kurs og umiddelbart etter å ha fått sin «diplom» begynte å jobbe i skjønnhetsbransjen.
Det var da første alvorlige krangel mellom Kari og Helga begynte.
«Hva betyr det å ikke ønske utdanning? Et diplom er alltid nyttig det bekrefter kompetanse og viser intellektuell kapasitet», sa Helga.
«Ja, men hva har du egentlig gjort med ditt eget diplom? Er du en vareekspert?», svarte Kari spøkefullt, men med en underliggende irritasjon. «Du klarer ikke engang å velge gode sko, og du roper alltid på meg.»
«Petter, kjære, hvorfor roper hun så høyt? Har jeg sagt noe galt?», tenkte jeg, men innså snart at svigermoren hadde mistet kontrollen. Hun begynte å gråte, overbevist om at hun måtte «redde» barnebarnet sitt fra en dårlig fremtid.
Petter, vår sønn, stilte seg på vår side og forklarte med sin egen logikk: «Ingrid klarte nesten ikke helseskolen. Hun måtte ta eksamen tre ganger. Hva er poenget med et universitet for henne? Hvorfor tvinge henne inn i en tung byrde når hun knapt klarer seg på budsjettbasert utdanning? Vi har ikke en ubegrenset økonomi. Til og med når Lena starter på skole, og Borghild må gå på skole, har vi ikke råd til å betale for en dyr universitetsgrad for Ingrid. Hun tok bare kortet, jobbet i en salong og tjente bra nok. Det er nok for meg.»
Dette resonnerte hos Helga, og temaet ble satt på pause helt til Lena, som nettopp hadde fullført videregående, bestemte seg for å ta både fjernstudier og et studium ved den lokale høyskolen, kun et steinkast fra hjemmet vårt. Hun sa: «Hvorfor skal jeg reise til Oslo? Jeg har vært der noen få ganger, og jeg skjønte at jeg ikke vil leve der. Vi bor i en mindre by med alt vi trenger, og jeg vil heller jobbe hjemmefra, kanskje i en liten kystby i fremtiden.»
Helga ble rasende. «Kari, du må påvirke henne. Hvis du lar dette skje, vil ingen i familien bli intelligente.»
Ingrid, som alltid har vært sarkastisk, ropte: «Å, så jeg er en «topp» for deg, bestemor? Hvorfor kaller du meg en «topp» hver gang du må handle eller rydde? Hvorfor må jeg alltid betale deg for ting du får av meg?»
Kari så forvirret på henne. «Hva mener du med ting? Jeg kjøpte deg en vannkoker, en mikrobølgeovn småting. Jeg har ingen store penger, men du får pensjon fra deg. Jeg trodde jeg hjalp deg, men det virker som du ser meg som en byrde.»
Ingrid svarte kaldt: «Din høye utdanning er ubrukelig. Kanskje du burde gå og handle mat selv.»
Uten videre diskusjon krevde jeg at Helga forlot hjemmet vårt umiddelbart og aldri kom tilbake. Petter, som hørte hva svigermoren hadde sagt, støttet fullt ut min beslutning og avbrøt all kontakt med henne. Han mente at det er én ting å ha en fast idé, men en annen å krenke sine egne barnebarn.
Helga har prøvd å reparere forholdet flere ganger, men har nå gitt opp. Ingrid og Lena snakker ikke med henne, og heller ikke jeg. Petter og jeg møtes av og til med henne på en nøytral plass, men temaet om utdanning er aldri blitt tatt opp igjen.
Kanskje lærer hun av sine feil, og ved å miste to barnebarn kan hun fortsatt bevare forholdet til den tredje. Tiden vil vise.
Personlig har jeg lært at man aldri skal la andres urealistiske forventninger diktere barnas liv. Til syvende og sist må hver enkelt finne sin egen vei, og det gjelder også for meg som far og svigersønn.
En far som prøver å holde familien samlet, men som også vet når det er på tide å sette grenser.
