Åtte år har jeg vært hjemmeværende. Ikke fordi det var min store drøm, men fordi livet er en rampete laks som svømmer dit det selv vil. Jeg har to barn, en mann som jobber så mye at han knapt rekker å blunke, og et hjem som aldri har vært så rotete som nå. Hver dag står jeg opp klokken 05:30, lenge før noen andre har kommet seg ut av dvalen. Da er jeg allerede i gang med å smøre matpakker og koke havregrøt.
Klokken sju har jeg vasket opp, feid stua, reiet senger og gjort klar halve middagen. Når mannen min skal ut døra, sier han: «Slapp av hjemme.» Som om «avslapping» betyr spa og sjokolade. Idet jeg lukker døren bak ham, starter dagens andre skift: klesvask, gulvvask, vask av bad, leker overalt, handling, hente ungene på skolen.
Når barna kommer hjem, er det ikke snakk om pause. Lekser, ettermiddagsmat, diskusjoner, roping og selvfølgelig nye skitne klær på fem sekunder. Samtidig som jeg jonglerer livet som hushjelp, kommer min kjære hjem sliten og synker ned foran mobilen. Ber jeg ham om hjelp, får jeg bare høre: «Jeg jobber hele dagen.» En gang svarte jeg: «Det gjør jeg også,» og da ble han fornærmet. Mente jeg overdrev og at jeg ikke har peiling på hva ekte slitenhet er.
En dag sa jeg at jeg ville ut i arbeidslivet igjen. Jeg vil tjene egne kroner, få litt frisk luft og kjenne at jeg duger til noe mer enn å fjerne flekker. Da kom det kjapt: «Hvem skal ta seg av ungene da?» «Hvorfor giftet jeg meg med deg?» og «Det er egoistisk!» Svigermor stakk også innom med sine visdomsord og sa at en god kone holder seg hjemme.
Plutselig følte jeg meg som norsk vinter usynlig for alle andre. Ingen spør hvordan jeg har det. Ingen sier takk. Er maten for salt klager folk. Er huset rotete min skyld. Har barna dårlige karakterer alt mitt ansvar. Alt ramler på meg.
En dag knakk jeg under presset. Jeg stod og vasket opp klokka ti om kvelden, med ryggen full av knuter, og hørte mannen min si i telefonen: «Kona mi jobber ikke, hun er bare hjemme.» Slapp tallerkenen ned i vasken og gråt stille der og da.
Nå er jeg bare tom. Sliten av arbeid uten lønn, uten pauser, uten noen som ser meg. Lei av livet som føles avstengt bak fire vegger. Lei av å være «bare hjemmeværende».
Og jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre om jeg skal bite det i meg, om jeg skal kreve min plass, eller om jeg skal søke jobb, selv om det kanskje blir drama i ekteskapet.
Hva tenker dere, er hjemmeværende egentlig en luksus, eller er det bare en tung bør ingen gidder å innrømme finnes?
