Åtte år er ingenting
Telefonen ringte halv åtte om morgenen, akkurat da jeg sto ved komfyren og så vannet begynne å koke i en liten kjele. Komfyren var gammel, gassdrevet, med støpejernsrister som var dekket av et lag av andres fett som jeg ikke fikk vekk, uansett hvor mye jeg prøvde. Hver morgen minnet dette fettet meg på at leiligheten ikke var min, at andre folk hadde bodd her, med sine vaner, sine fiskekaker og liv.
Jeg sjekket skjermen. Ingrid sto det.
Jeg tok telefonen.
Du har ikke svart på meldinga hans igjen, sa datteren min uten noen form for hilsen.
God morgen, Ingrid.
Jeg er seriøs, mamma. Han sendte meg melding i går kveld. Mener at du ignorerer ham.
Vannet koke. Jeg skrudde av plata og slapp en billig tepose i kjelen. Enkel te, pakket i gråpapirsposer, femti i en eske ikke sånn løs Ceylon-te som jeg drakk da jeg og Marius bodde sammen, den som han bestilte fra en spesialbutikk på Frogner.
Da får han mene det, sa jeg.
Mamma, skjønner du egentlig hva du driver med? Du bor i et høl på Torshov, det er sikkert muggsopp og mus der, du bor alene, du fyller seksti snart
Jeg blir femtito.
Femti-to er nesten seksti. Og du forlot en god mann, en leilighet midt i sentrum, et normalt liv. For hva da?
Jeg så ut av vinduet. Novemberhimmelen var grå, det sto et bladløst ospetre der ute og jeg kunne skimte fasaden til naboblokken som var gul med avskallet puss. En trikk kjørte forbi nedenfor, skinnene var gamle og den skranglet såpass at jeg ikke fikk sove de to første nettene.
Etter hvert ble jeg vant til det.
Ingrid, jeg må gå. Kommer for sent på jobb.
Du bare styrer unna hver gang jeg vil snakke normalt!
Jeg vil også snakke. Men ikke nå, ikke på denne måten. Kan du komme over på lørdag? Jeg kan lage suppe.
Til deg i det hullet ditt kommer jeg ikke.
Hull. Nå hadde Ingrid også begynt å bruke det ordet. Sikkert fra tante Liv.
Greit, sa jeg rolig. Vi får ta det senere.
Mamma
Ingrid, jeg er glad i deg. Ha det.
Jeg la fra meg telefonen på kjøkkenbordet. Helt til jeg fant et gammelt norsk melkeglass i skuffen og helte teen over fra kjelen. Glass av den typen de hadde på skolen i åttiårene. Jeg kunne ikke huske sist jeg så slike glass. Jeg tok en slurk. Teen var varm, litt bitter og hadde en svak pappsmak fra posen.
Jeg drakk den stående mens jeg så ut på ospa.
Så kledde jeg på meg og gikk ut.
***
Oppgangen luktet rått og katt. Et sted i tredje etasje bodde det en katt jeg aldri hadde sett, men ofte hørte om natten. Ingen heis, bare fire trapper ned, forbi postkasser med løse dører og noen barneakjører som noen hadde glemt igjen der siden forrige vinter.
Ute var det så vidt fem plussgrader. Jeg trakk frakken tettere rundt meg og gikk mot t-banen. Etter et halvt år på Torshov var jeg fremdeles ikke helt stø på alle smauene. Sandaker, Bjølsen, Disen. Andre gater her enn i sentrum. Stille, bredere, og med flere trær. Folk gikk fort, uten å se hverandre i øynene, sånn som overalt i Oslo, men her var ikke det der kavet jeg aldri tåler i sentrum.
Jeg kjøpte kefir og et halvt brød i nærbutikken. Kassadamen, kanskje nitten år, med knallgrønn øyenskygge, så meg ikke i øynene. Jeg telte opp kronene, puttet matvarene i handlenettet og gikk.
Det var varmt og folksomt i T-banen. Jeg sto og holdt meg fast, og tenkte på prosjektet. I går hadde jeg og Stein avsluttet det første målingssettet, og i dag måtte vi til med det gamle kjellergulvet, som sannsynligvis sto på en blanding av flaks og et aldri så lite bygningsmirakel fra attenhundretallet.
Gården lå på Kampen. Ikke så stor, fra slutten av syttenhundretallet, hovedhus, to sidebygninger og et uthus som etter fem ombygginger til slutt nesten lot seg identifisere. Eiere kom og gikk, kommunen brukte det til lager under krigen, senere ble det stående tomt i over tjue år. Nå var det penger, det var folk som ville lage kulturhus, og vi var prosjektgruppa. Jeg var hovedarkitekt for restaureringa, Stein ansvarlig for det konstruktive.
Dette var ordentlig arbeid. Ikke som da jeg bodde med Marius og tok småoppdrag på kjøkkenutkast bare for å få dagene til å gå, men virkelig arbeid, stort, med historie.
***
Da jeg kom fram, sto Stein allerede og målte ut midten av den store salen med tommestokken. Han hadde på seg den faste grå jakka si, og så opp i taket.
God morgen, sa jeg.
Se her, svarte han og pekte mot hjørnet der pussen hadde falt av i en stor bit så mursteinen syntes. Jeg tror jeg skjønner hvorfor taket henger sånn. Oppe har bjelken sprukket hele veien. Det blir ikke restaurering, det blir nesten nybygg.
Sprukket eller splitta i årringene?
Kom og se.
Vi gikk opp trappa den vi akkurat hadde fått avstivet litt, men som fortsatt knirket så fort man tok et skritt. Jeg holdt meg i rekkverket og kjente lukta av gamle planker, tørr og litt søtlig, iblandet støv og noe jeg ikke hadde ord for. Tidens lukt. Lukt av andres liv som allerede var borte og liksom fortsatt henger fast i veggene.
Jeg har alltid likt den lukta.
Stein viste meg bjelken. Jeg gikk ned på kne, dro fram lommelykta og lyste langs sprekken.
Ikke årringer, sa jeg. Se hvordan det går. Det er fysisk skade. Her har noe tungt stått.
Sikkert en maskin.
Eller flere. Dette var jo lager.
Stein satte seg på huk ved siden av. Vi så begge på bjelken. Ute i det knuste vinduet raslet vinden.
Da må den byttes, sa han.
Ja. Men på gammelmåten. Jeg fant en tremålsbeskrivelse i et gammelt arkiv i går tipper det var norsk furu, skikkelig tørket.
Godt å finne sånn furu i dag?
Vet om et sagbruk i Hallingdal, brukte dem på restaureringen av Folkemuseet. Jeg kan ringe.
Stein nikket, reiste seg og børstet av knærne. Han var høy, litt framoverbøyd, og han hadde alltid den vanen at han lot hodet henge litt skrått, så han så tankefull ut. Men det var bare inntrykket. Han hørte alltid etter, svarte presist og avbrøt aldri. På fire måneder sammen hadde jeg lært meg å sette pris på akkurat det.
Vil du ha te? spurte han. Jeg har med i termos.
Gjerne.
Ute på gangen åpnet han sekken, fant fram termosen og to plastkopper. Helte opp.
Du er så … han sa det ikke ferdig, men så på meg.
Så hva?
Jeg vet ikke. Skikkelig fokusert i dag.
Jeg smilte.
Det betyr at jeg fikk telefon av enten datteren min eller søsteren min i morges.
Han spurte ikke mer. Bare rakte meg koppen.
Jeg tok imot. Teen var som den skulle, ikke fra pose engang.
***
Liv og jeg så hverandre på søndag. Søsteren min dukket opp uten forvarsel, ringte fra gata: «Slipp meg inn, jeg har med eplekake.» Jeg åpnet.
Liv er tre år eldre, bor på Løren med mannen sin Geir, jobber som regnskapsfører i et byggefirma og har en sånn fastert mening om livet at ingenting rikker henne. Hun steg rett inn, målte leiligheten med blikket og jeg visste straks fra barndommen av hva det uttrykket betød hos henne: en blanding av medlidenhet og skadefryd.
Herregud, sa hun. Er dette et bad eller et bøttekott?
Bad.
Flisene er knust.
Liv, du hadde med deg eplekake.
Ja, ja. Hun gikk ut på kjøkkenet og satte kaka på bordet, så rundt seg nok en gang. Kan du forklare meg, Gry? Forklare. Der bor du i en flott sentrumsleilighet, tre rom, parkett, høye tak, mann med orden. Slår han deg, eller?
Nei.
Snyter han på deg?
Vet ikke. Kanskje. Men det var ikke det som betød noe.
Hva da? Hvorfor stakk du? Du er gal på eldre dager, skjønner du det?
Jeg tok ut tallerkener.
Liv, kan vi kutte ut dette.
Kutte ut hva da? Jeg er søsteren din! Kan jeg snakke om det eller ikke? Ingrid ringer og gråter. Han ringer. Spør om jeg vet noe. Han er oppegående, altså.
Han er sikkert bra, for noen andre. Skjær opp kaka du.
Det er alltid sånn svaret ditt. «Skjær kake». Du vil aldri snakke.
Jeg har forklart deg dette flere ganger.
Du har ikke forklart. «Jeg hadde det vondt.» Vi har det alle vondt. Tror du Geir alltid er nem å bo med? Likevel stikker jeg ikke til noen kommunal leilighet sånn som deg.
Jeg bor her alene, det er ikke kommunal.
Alene, ja! Liv slo ut med armene. Femti-to år, alene i denne råtne blokka, tjener luselønn, og du later som om alt er topp?
Jeg så på henne. Hun satt der, stor, varm, i den faste beige genseren, og det sto oppriktige spørsmål i ansiktet hennes. Hun forsto faktisk ikke. Og det var umulig å bli irritert.
Liv, sa jeg lavt.
Du klarer deg ikke sånn, din tullhøne, sa Liv i fullt alvor.
Jeg lo bare og ristet på hodet: Klarer meg, jeg på min egen måte.
Hva sier du?
Ingenting, bare tuller. Jeg tok kniven og begynte å dele kaka. Eple, eller?
Med eple, ja. Liv så fortsatt skeptisk på meg. Gry, har du det bra, egentlig? Har du vært hos psykolog?
Ja.
Og hva sier psykologen?
At jeg tar riktige avgjørelser.
Ja, det sier de vel til alle, for de får betalt.
Vi drakk te og spiste kake. Liv snakket om Geir, at ryggen hadde låst seg igjen. Om naboene som hadde fått seg hund som bjeffer hele dagen. Jeg lyttet. Ute skumret det, himmelen bak ospa ble lilla.
Før hun dro, stoppet Liv i døra.
Du kunne i det minste ha sendt ham en melding, sa hun. Mannen er jo lei seg.
Kanskje jeg gjør det.
Jeg visste at jeg ikke kom til å gjøre det.
***
Marius og jeg levde sammen i åtte år. Ikke som ektefolk han likte ikke å bli låst til noen papirlapp i folkeregisteret, og det burde sagt meg mye, men jeg forsto for sent.
De første to årene var annerledes. Eller jeg trodde det. Han tok meg med på restauranter, vi gikk i teateret, dro til Italia og Praha. Han sa alltid at jeg var smart, at jeg hadde god smak. Så begynte noe å forandre seg, nesten usynlig, som en sprekk i gammel murpuss.
Det startet med småting. En gang kledde jeg meg i grønn kjole til firmafesten hans, syntes jeg var flott han så på meg i gangen og sa bare: «Er du sikker?» Ikke mer. Bare det. Jeg byttet til svart kjole.
Etterpå kom kommentarene om maten. Hvordan jeg snakket med vennene hans. At jeg brukte for mye tid på jobben med for lite igjen for innsatsen. Dette sa han med myk og veloverveid stemme, som om han gjorde meg en tjeneste ved å si det åpenbart logiske.
Gry, restaurering er ikke stedet for folk med ambisjoner. Det er blindveien for folk som ikke har noe å strekke seg etter.
Jeg har ambisjoner.
Tja. Han smilte. Du er flink. Men gjennomsnittlig flink. Det er ikke farlig. Ikke alle må bli best.
Jeg klarte ikke svare der og da. Jeg lot det være. Gikk på et annet rom og ble bare sittende og stirre på veggen, skjønte ikke hvorfor jeg ble så trist av noen som tilsynelatende var så snill med meg.
Han ropte aldri. Slo meg aldri. Han gjorde noe annet møysommelig fikk han meg til gradvis å tro at jeg ikke var noe uten ham. At jobben min ikke telte, at vennene mine var kjedelige, smaken min for simpel. At jeg sto i gjeld hos ham bare fordi han var sammen med meg.
Jeg sto og rørte fiskesuppa og lurte på om jeg hadde saltet for mye. Ringte venninner og lurte på om det var for ofte. Skulle på jobbintervju og lurte på om jeg så for selvsikker ut. Innerst inne gikk stemmen hans og pirket i de minste ting.
Og så var det denne kvelden.
Vi satt hos hans venner, Jon og Karianne, i en fin leilighet på Majorstuen. Praten gled inn på et nytt boligprosjekt jeg sa at fasaden var dårlig løst, at det var klassisk utbygger som kuttet kostnadene på arkitekten. Jeg snakket saklig.
Marius så bort på meg gjennom bordet, smilte den spesielle måten som jeg hadde blitt vant til.
Gry er jo ekspert, sa han til Jon. Men du vet, noen er praktikere, noen teoretikere. Gry gjør ikke store prosjekter lenger.
Det ble stille. Karianne så på meg, Jon løftet glasset.
Jeg smilte.
Spiste opp. Drakk vin. Holdt praten i gang. Bestilte taxi. Da vi kjørte hjem, var han blid, snakket om Jons nye jobb. Jeg så ut på natta i Oslo og tenkte bare én ting, så enkelt og klart: Jeg klarer ikke mer.
Ikke at «han er ond», ikke «jeg er ulykkelig». Bare: jeg klarer ikke mer som å gå på en vegg.
Det tok tre måneder å flytte. Letet etter leilighet, fant denne på Torshov. Flyttet tingene mine over på to turer med en leiebil. Da Marius var på jobbreise, la jeg nøklene hans på kjøkkenbordet sammen med en lapp hvor det sto kun: «Unnskyld.»
Etterpå klødde jeg meg i hodet for hvorfor jeg hadde skrevet det ordet. Jeg visste ikke.
***
November på Torshov var alltid spesiell. Parken like ved, og når jeg gikk hjem om kvelden etter jobb, tok jeg noen ganger en omvei gjennom den ikke rett hjem, men langs gamle trær. Løvblader lå bløte og mørke på bakken, stiene seiget, men det var rolig, og denne stillheten med lukten av rått løv og fuktig bark pustet jeg inn som om det var medisin.
Leiligheten var kald. På gamle varmeovner kom varmen når den ville og gikk når man trengte det mest. Vannkranen dryppet. Jeg ringte huseieren mange ganger, han lovte å sende rørlegger, men det ble aldri noe.
Jeg kjøpte en pakning på Byggmakker og skiftet den selv. Det tok tre kvarter, to knekte negler og hele stua full av banning da skiftenøkkelen glapp og slo i albuen. Men jeg stod oppreist til slutt, tørket av hendene og åpnet krana. Perfekt, ikke en dråpe.
Litt stolt følte jeg meg. Merkelig følelse. Men ekte.
Om kveldene satt jeg ved kjøkkenbordet og jobbet. Tegninger spredd utover, arbeidslampen min med grønt glass fra nittitallets Birkelunden, den som Marius aldri tålte og alltid gjemte vekk i boden nå var den fast på bordet.
Prosjektet på gården gikk sakte, som det pleier når det gjelder gamle bygg. Oppmåling først, så arkivsøk, skadeanalyse, deretter konsept. Jeg likte at det ikke gikk an å jukse. Et bygg står eller faller. Teglsteinen lever, eller er død. Historien finnes, eller så er den bare oppspinn.
I Oslo byarkiv fant jeg dokumenter om gården. På 1800-tallet tilhørte den en kjøpmann som het Sæther, siden overtok datteren. Etter krigen ble det lager. Datteren het Ragnhild. På et av bildene jeg fant i arkivet var det en kvinne på kanskje femti, rak i ryggen, blikket rett i kamera, som om hun visste mer enn fotografen.
Jeg så lenge på det bildet.
Så la jeg det bort og gikk tilbake til tegningene.
***
Stein spurte meg en gang hvordan jeg hadde endt opp som restaureringsarkitekt.
Vi satt i bilen hans, ventet på at motoren skulle bli varm før vi skulle til arkivet. Utenfor dalte årets første snø.
Jeg jobbet med nye bygg på nittitallet, sa jeg. Leiligheter, kontorer. Bra betalt, mye å gjøre. Så ble jeg med venninna mi en gang for å se på restaureringen av en liten kirke i Akershus. Da forsto jeg bare dette er riktig.
Bare det?
At jeg virkelig vil det. At det betyr mer.
Han nikket.
Ikke mange klarer å vite sånt, sa han.
Gjorde du det?
Ikke på lenge. Jeg gjorde det alle forventet. Så stoppet jeg.
Jeg så bort på ham. Han så ut frontruta, snøen la seg på vindusviskerne.
Og da?
Så det her. Han nikket i retning gården. Det passer meg.
Det var varmt i bilen. Lukten av skinn og kaffe.
Vi kjørte til arkivet.
***
Marius kom en onsdag.
Jeg ventet ham ikke. Han ringte på døra klokka åtte på kvelden, mens jeg satt og spiste gresk yoghurt rett fra boksen, tegningene spredt utover bordet. Dørklokka var som alle her, dyp og trillende.
Jeg trodde det var huseieren, eller en nabo.
Men der sto Marius, i kasjmirfrakk med en liten bukett blomster. Krysantemum. Jeg hatet krysantemum. Etter åtte år hadde han ikke husket det.
Hei, sa han.
Jeg ble stående å se på ham noen sekunder, uten svar.
Hvor fikk du adressen min?
Ingrid.
Selvsagt. Jeg noterte det mentalt til senere.
Hva vil du? spurte jeg.
Prate. Han smilte, den smilen. Slipper du meg inn?
Et øyeblikk nølte jeg, og så trådte jeg til side.
Han tok et overblikk, så på den trange gangen, de sprukne tapetene, knaggen min og støvlene ved døra.
Du bor faktisk her, sa han. Ikke som et spørsmål.
Jeg bor her.
Gry Han tok hånden min, men jeg trakk den til meg. Han ble ikke sint, bare flyttet buketten over i den andre hånden. Hør her. Jeg skjønner at du trengte tid. Men nå har det gått et halvt år. Det får holde.
Holde for hva?
Holde å være alene. Ta en pause eller hva du kaller det. Han gikk inn på kjøkkenet, så på tegningene. Jobber du?
Ja.
Hva med?
Restauering av Kampen gård.
Helt greit. Han sa det med den overbærende tonen. Det er sikkert fint for deg.
Egentlig viktig for oss alle. Gården er fra 1700-tallet.
Han la krysantemumene midt oppå tegningene. Jeg flyttet dem vekk.
Gry, skjønner du hva du gjør? Du bor her. En håndbevegelse. I dette.
Jeg vet hvor jeg bor.
Jeg vil ha deg hjem igjen.
Jeg så på ham. Han var fremdeles tiltrekkende, objektivt sett. Sekstifem, men så ut som om han var femti, velkledd, høy, frakken satt perfekt.
Hvorfor?
Det overrasket ham, det spørsmålet.
Hva mener du?
Du vil ha meg tilbake. Hvorfor?
Jeg Han stanset. Jeg savner deg.
Hva, helt konkret?
Gry, hva slags spørsmål er det?
Et helt vanlig spørsmål. Du sier du savner meg. Hva savner du?
Øynene hans hardnet, det uttrykket hadde jeg sett før en tålmodig irritasjon.
Du, som person. Vi var sammen i åtte år.
Jeg vet det.
Så, bare ferdig? Du pakker sammen og går?
Jeg gikk ikke plutselig. Jeg krysset armene. Var i gammel, slitt ullgenser og olabukse ikke sånn han var vant til å se meg. Jeg brukte åtte år på å forlate deg. Du så det bare ikke.
Jeg forstår ikke.
Jeg vet du ikke gjør.
Forklar.
Jeg har forklart.
Husker du den kvelden hos Jon og Karianne?
Hvilken kveld?
Da du kalte meg teoretiker. Sa at jeg ikke hadde gjort noe viktig på årevis, foran folk.
Han tenkte.
Det var en spøk. Jeg husker ikke, men jeg spøkte sikkert.
Kanskje. Jeg nikket. Men det var én av mange slike. Jeg husker dem alle.
Du er altfor følsom.
Mulig.
Det var ikke ment som kritikk.
Ok. Men det føltes sånn.
For en bagatell.
For åtte år med små bagateller.
Han tidde. Så seg rundt på kjøkkenet. Bestemte seg kanskje for at det ikke gikk. Så på det gamle melkeglasset ved ovnen. På lampen med grønt glass.
Og du har det virkelig bra her? spurte han, med et snev av ærlig undring.
Jeg kjente etter. Ikke for hans skyld, men min egen.
Litt forskjellig. Noen ganger tøft, noen ganger ensomt. Varmeovnene duger dårlig. Men jeg har det bedre her enn der.
Det er bare en illusjon.
Kanskje. Men det er min.
Han tok frakken, slengte den over skulderen. Så på meg én gang til, og noe i ham endret seg. Noe ekte.
Gry, jeg er ikke fremmed for deg.
Nei, sa jeg. Ikke fremmed. Men ikke min heller. Gå hjem, Marius.
Han ble stående et sekund. Så gikk han ut i gangen. Tok på seg skoene og åpnet døra.
Du vil angre, sa han.
Det var ikke truende. Mer som et sukk.
Kanskje, sa jeg.
Døra gikk igjen. Jeg ble stående i gangen og se på dørmatta og kikkehullet. Så gikk jeg tilbake til kjøkkenet, satte krysantemumene i et tomt syltetøyglass med vann. Blomster er blomster. Jeg klarte ikke kaste dem.
Jeg satte meg igjen med tegningene.
Ute dundret trikken forbi. To ganger, så stille.
Jeg oppdaget at lyden ikke plaget meg lenger.
***
Gjennomgangen med kunden var satt til andre uka i desember. Det var for å presentere hovedlinjene: hva som bevares, hva som bygges nytt, hvorfor. Jeg forberedte meg nøye. Stein på sin kant. Om kveldene ringtes vi og gikk gjennom detaljer, ble ofte uenige.
En kveld dro han opp noe om kjellergulvet, jeg var uenig. Vi diskuterte lenge, før vi skjønte vi egentlig begge hadde rett, bare fra ulikt ståsted: jeg tenkte på hvordan det skulle ta seg ut, han hvordan det skulle holde.
Du er sta, sa han etterpå, helt nøytralt.
På jobb er jeg det.
Det er bra.
Mer ble ikke sagt. Jeg la på og måtte smile.
***
Tre dager før gjennomgangen ringte Ingrid. Ikke på morgenen denne gangen, men om kvelden.
Mamma, sa hun med en annen stemme. Ikke sånn som før. Kan jeg komme?
Ja, selvfølgelig.
Hun kom med rødvin og et oppgitt, men besluttsomt blikk. Hun lignet meg da jeg var ung kinnbeina, hendene. Tretti to år, jobbet som designer, bodde sammen med kjæresten på Ensjø.
Vi satt på kjøkkenet. Jeg helte vin i to vanlige glass, siden jeg bare hadde et rødvinsglass, og det sparte jeg til gjester, men Ingrid likte å drikke fra et vanlig glass, sa hun.
Har han ringt etter at han var på besøk? spurte hun.
Nei. Sender meldinger innimellom.
Hva skriver han?
Litt forskjellig. Jeg svarer sjelden.
Ingrid rullet glasset mellom hendene.
Jeg ga ham adressen, mamma. Er du sint?
Nei.
Jeg trodde jeg vet egentlig ikke hvorfor. Kanskje at dere skulle prate ut.
Vi pratet.
Og?
Og det ble med det.
Hun tidde en stund. Så, uten å se på meg:
Jeg har vært på hans side hele veien. Skjønner du det?
Ja.
Jeg sa til meg selv at du at du bare rotet rundt og at du måtte tilbake til et ordentlig liv. Jeg syntes synd på ham egentlig, han så alltid så alene ut.
Han er flink til å se sånn ut.
Ja. Hun møtte blikket mitt. Nå skjønte jeg hvor god han var til det. Etter at han hadde vært hos deg, ringte han meg og sa … Han sa at du alltid har vært rar, litt for spesiell. At han tålte deg. At han i grunnen gjorde deg en tjeneste, åtte år.
Jeg nikket.
Det er sånn han pleier å si det, ja.
Mamma. For første gang på lenge så hun rett på meg, uten den murrende irritasjonen. Hadde du det vondt?
Ja.
Hvorfor sa du det aldri til meg?
Jeg tenkte etter.
Jeg klarte vel ikke sette ord på det selv engang. Når ingen slår deg, ingen skriker, det eneste som er galt er at du stadig føler deg liten … Datteren din ser bare den beste siden.
Ingrid reiste seg, gikk rundt bordet og klemte meg. Brått. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg klemte tilbake. Hun luktet pære, samme sjampoen som fra tenårene.
Du er ikke gal, sa hun inn mot skulderen. Tante Liv tar feil.
Jeg lo. Lavt.
Godt å høre.
Vi drakk opp vinen. Ingrid studerte tegningene, spurte om gården. Jeg viste henne bildet av Ragnhild Sæther. Hun sa: «Hun ligner på deg.» Jeg så på bildet. Kanskje.
Hun dro halv tolv. Lovte å komme neste lørdag.
Jeg vasket glassene, ryddet vekk tegningene. Stod en stund ved vinduet.
T-banen gikk ikke så sent, det var stille i bakgården, blålig fra gatelykta. I naboblokka lyste ett vindu, en silhuett beveget seg der inne.
Jeg tenkte at jeg burde ringe Stein om det der med kjellergulvet. Men det fikk vente til i morgen.
***
Gjennomgangen gikk i møterommet på kontoret vårt. Kunden tok med folk fra riksantikvaren, en rådgiver som stilte de riktige vanskelige spørsmålene. Jeg svarte. Stein hentet inn det tekniske. De spurte om leveringstid på bjelkene oppe, jeg svarte ærlig: får vi tak i rette treverket i tide, holder vi planen. Hvis ikke, må vi skyve tre uker. Rådgiveren ble alvorlig, men jeg la til: «Bedre at dere vet det nå enn at jeg må forklare dere utsettelsen i januar.»
Han nikket. Det virket som akkurat det gjorde inntrykk.
Etterpå sto jeg og Stein ute i gangen mens folk gikk forbi.
Jeg tror vi får gjennomslag, sa han.
Jeg tror det og.
Han så på meg. Det var fullt i gangen, folk med mapper overalt.
Skal vi ta en middag? foreslo han. Feire litt?
Jeg så på ham.
Ja, gjerne.
Vi gikk gjennom desemberkvelden på Torshov, gatelysene lyste på istappene, snøen hadde lagt seg over takene. Stein gikk som alltid litt med hodet ned, ved siden av meg. Vi snakket egentlig ikke om noe spesielt. Om treverket. At rådgiveren var nøye, men at det egentlig bare var bra. Om at det ble mørkt for tidlig i desember.
Kafeen var liten, rolig og med tunge gardiner, trebord. Vi bestilte varm mat og et glass rødvin hver, snakket lenge. Ikke bare om jobb. Om byen, hvordan alt forandrer seg, om bøker og slikt. Jeg glemte helt å sjekke klokka.
Da vi skulle gå, holdt han frakken min mens jeg tok den på en enkel og rolig gest. Jeg tenkte ikke mer over det, eller kanskje akkurat passe mye.
Ute sa han:
Jeg er glad vi jobber sammen.
Jeg svarte:
Jeg og.
Vi gikk hver til vårt t-banetog.
