Antonina Petrovna gikk under regnet og gråt bittert. Tårene rant nedover ansiktet hennes og blandet …

Anne Marit Johansen gikk gjennom regnet og gråt stille. Tårene rant nedover kinnene hennes og blandet seg med regndråpene.
«Eneste trøsten det regner! Da ser ingen at jeg gråter,» tenkte hun.
Hun tenkte også: «Det er min egen skyld! Jeg kom ubeleilig på besøk. En uinvitert gjest.»
Hun gikk og gråt så lo hun plutselig, da hun husket vitsen der svigersønnen sier til svigermoren:
«Skal du ikke engang ha en kopp te, mamma?»
Nå følte hun seg akkurat som denne svigermoren fra vitsen selv.
Hun gråt og lo om hverandre.
Da hun omsider kom hjem, kastet hun av seg de våte klærne og krøp under et pledd. Da lot hun tårene renne fritt. Ingen og ingenting rundt henne! Bare gullfiskebollen på bordet den lille gullfisken var eneste vitne til hennes utmattede hikst.
Anne Marit var en kvinne mange hadde lagt merke til. Hun hadde alltid vært populær blant menn. Men med faren til sønnen, Niklas, gikk det slett ikke. Han drakk for mye. I starten gikk det an å leve med, han sovnet bare etterpå. Men etter hvert ble han sjalu. På alle og enhver! På den fremmede som spurte om veien, på slakteren i butikken, på gamle mannen med stokk, på naboen.
En dag la han merke til hvordan Anne Marit smilte da hun hilste på naboen, og da gikk det helt galt.
Hun ble slått. Lenge, hardt og med målrettet raseri. Foran øynene til Niklas, barnet deres.
Niklas beskrev etterpå alt for mormor og morfar i fargerike detaljer. Moren til Anne Marit gråt:
«Var det derfor jeg oppdro en datter, for at en drukkenbolt skulle slå henne?»
Faren sa ikke et ord, han tok bare på seg jakka, gikk til svigersønnen og kastet ham ut fra fjerde etasje. Den uheldige mannen rakk til og med å brekke armen.
Faren truet også, mens han hevet knyttneven:
«Hvis jeg ser deg nær min datter igjen, banker jeg deg sønder og sammen. Havner jeg i fengsel, så får det være men du skal aldri mer ødelegge livet hennes!»
Mannen forsvant for alltid. Og Anne Marit giftet seg aldri igjen. Hun skulle jo oppdra et barn, og hvem vet hvilken mann hun kunne få neste gang?
Mange menn har forsøkt å komme nær henne. Men for Anne Marit holdt det lenge med faren til Niklas.
Hun hadde ingen økonomiske bekymringer. Hun var utdannet kostholdsveileder og jobbet på en koselig, liten restaurant. Hun klaget aldri over livet.
Hun sparte jevnt til leilighet, og nettopp da hun hadde nok oppspart, skulle Niklas gifte seg. Den utvalgte var en fin jente, med det klingende navnet Silje.
Så Anne Marit ble boende i sin lille blokkleilighet fra 60-tallet, sørget for bryllupet og ga de unge den nye toroms leiligheten hun hadde spart til. Slik måtte det jo være det var de som var familie, de trengte det mer.
Nå sparte hun til ny bil for Niklas og Silje.
De kan ikke kjøre rundt i den gamle Opelen bestandig.
Egentlig hadde hun ikke tenkt å besøke sønnen den dagen, hun var ikke typen til å trenge seg på barna. Men tilfeldigvis befant hun seg i nærheten da styrtregnet kom. Hun hadde ikke engang paraply, og det høljet så mye at det ikke hadde hjulpet likevel.
Så hun bestemte seg for å ringe på og vente på været. Kanskje sludre litt med Silje over en kopp te en liten, kvinnelig prat.
Silje åpnet døren, så overrasket ut og spurte kjølig i gangen:
«Ville du noe, Anne Marit?»
Anne Marit ble forvirret og prøvde å forklare seg:
«Du skjønner, det regner sånn…»
«Regnet er over nå. Du har vel ikke så langt hjem,» sa Silje, og kikket ut av vinduet med armene i kors.
«Nei, det stemmer,» svarte Anne Marit underdanig og gikk gråtende ut igjen.
Hun gråt og gråt. Til slutt sovnet hun. I drømmen vokste plutselig gullfisken i akvariet og begynte å bevege leppene som om den snakket. Men Anne Marit forsto alt. Fisken sa:
«Gråter du? Så dum du er! Ikke engang en kopp te fikk du, selv i øsende regn! Samler du penger til bilen deres? Skal du alltid sette deg selv til side for dem? De verdsetter deg ikke. Dra og opplev noe for din egen skyld! Du er jo både klok og flott lev for deg selv litt, og ikke alltid for andre.»
Anne Marit våknet. Det var mørkt i stuen.
Gullfisken svømte rundt, og munnen dens åpnet og lukket seg uanfektet. Men Anne Marit skjønte plutselig livets viktigste innsikt: Du skal ikke ofre deg selv for dem som ikke viser takknemlighet spesielt ikke for de som ikke engang byr deg på en kopp te eller lar deg komme inn fra regnet.
Anne Marit Johansen tok pengene hun hadde spart til bilen. Og hun bestilte en feriereise til sørlandet. Hun dro, koste seg, kom hjem solbrun og glad.
Sønnen og svigerdatteren merket knapt at hun hadde vært borte. De ringte kun hvis de trengte penger eller barnevakt.
Anne Marit sluttet også å lukke hjertet for menn, og begynte å treffe en spennende, elegant mann direktøren for restauranten hun jobbet på. Han hadde lenge vært interessert, men alt hadde vært så vanskelig før livet hennes hadde alltid vært Niklas og Silje. Nå fikk de endelig en sjanse. Sammen til og fra jobb, og et nytt syn på livet.
En dag kom Silje innom.
«Hvorfor kommer du ikke innom eller ringer oss mer, Anne Marit? Niklas har sett på ny bil!»
Anne Marit la armene i kors og spurte rolig:
«Ville du noe, Silje?»
Silje åpnet munnen for å si noe, men den sjarmerende mannen stakk hodet ut av stua:
«Marit, vi skulle vel ha litt te?»
«Ja, gjerne!» smilte Anne Marit.
«Da inviterer vi gjesten inn også!» sa mannen vennlig.
«Nei, Silje skal sikkert videre, og te drikker hun ikke ikke sant, Silje?»
Anne Marit lukket døren lystig, blunket til gullfisken og lo.
Man skal ikke glemme seg selv, selv om hjertet banker for andre. Noen ganger er det klokest å tørre å leve for seg selv.