Torunn Nystad vandret i regnet og gråt. Tårene rant nedover det bløte ansiktet, blandet seg med dråpene fra himmelen.
Den eneste gleden er jo at det regner! Da ser ingen tårene mine, tenkte hun ironisk.
Og hun tenkte videre: Skyld min egen, det der! Kom på besøk uten å varsle, ingen hadde bedt meg. Helt uprovosert, som vanlig.
Så hun vandret videre, snufset, og så kom latteren, da hun husket en vits om svigersønnen som sa til svigermor: Hva, skal du ikke engang ha en kopp kaffe, mamma?
Nå var hun altså selv blitt denne “mammaen” i spøken.
Hun gråt og lo, lo og gråt et slags snodig regnvær-live-show.
Da hun omsider kom hjem, kastet hun den våte kåpa i gangen, krøp under et pledd og gråt denne gangen helt uhemmet. Ingen! Ingenting! Bare den gyldne guppyen i det runde akvariet kunne høre henne og den sier jo ikke stort.
Torunn Nystad var en interessant dame, og menn hadde alltid sirklet rundt henne. Men med faren til Niklas hennes sønn gikk det skjevt. Han drakk, først sånn “hyggedrikking”, sånn at det så å si hørte med. Så begynte mistanken å snike seg inn, han ble sjalu på alt og alle! På han som spurte om veien ute, på slakteren, på gamle Erling med stokken, på naboen.
En dag så han at Torunn smilte da hun hilste på naboen, og da sa det klikk.
Han slo henne. Reint profesjonelt, og i nyrene, mens Niklas så på.
Niklas beskrev alt i detalj for bestemor og bestefar. Mammaen til Torunn gråt og sa:
Er det for sånt jeg har oppdratt jenta mi? For at en alkis skal slå henne?
Faren tok på seg jakka og gikk ut uten et ord. Tok svigersønnen nå eksen og rullet ham ned fra fjerde etasje. Mens han fløy nedover trappa, rakk han til og med å brekke armen.
Faren ristet neven, truet: Hvis du viser deg hos datteren min igjen, da slår jeg deg i svime! Om jeg så må i fengsel, din dust, du får ikke ødelegge Torunn sitt liv!
Og mannen forsvant helt. Torunn giftet seg aldri igjen hun måtte jo oppdra Niklas. Hvem vet hvilken type man kunne risikere å få neste gang.
Det kom mange menn og ville sjekke Torunn opp, men hun orket ikke mer. Hun hadde fått nok av Niklas far.
Materiale var ikke noe problem, for Torunn var nemlig utdannet innen matfag jobbet som driftstekniker på et lite, men sjarmerende restaurant. Hun klaget ikke på livet.
Pengene sparte hun opp til leilighet, og da hun endelig hadde nok, skulle Niklas gifte seg. Jenta hans, med det klingende navnet Ingrid, var ei ordentlig flott en.
Så satt Torunn igjen i sin gamle blokkleilighet, ordnet bryllup for barna, ga dem den nye toromsleiligheten. Ja, de trengte det jo! Familieliv og alt der.
Nå sparte hun til ny bil for barna. Hvor lenge skal de kjøre rundt i den stakkars gamle Volvoen, liksom?
Hun hadde ikke tenkt å besøke sønnen i dag Torunn var ikke ei som trengte å prakke seg på familien. Men som tilfeldighetene ville, var hun i gata da høljregnet satte inn, og hun stod der uten paraply det hadde ikke hjulpet uansett, det regnet på skrått.
Så hun tuslet opp, tenkte hun og Ingrid kunne skravle litt damer imellom, ta en kopp te.
Men da Ingrid åpnet døren, stod hun der og stirret undrende på svigermor. Ikke et kom inn, bare kaldt fra dørstokken:
Torunn Nystad, er det noe spesielt du skulle?
Torunn ble paff, stammet, og begynte å forklare seg:
Det regner…
Regnet er over! Du bor jo bare rundt hjørnet, du klarer nok å gå, svarte Ingrid og la armene i kors mens hun så ut gjennom vinduet.
Ja, ja, sa Torunn underdanig. Våt og med tårene trillende gikk hun ut i regnet igjen.
Hun gråt og gråt. Så sovnet hun. I drømmen hennes vokste den gyldne guppyen fra akvariet seg plutselig enorm, og begynte å mime til henne. Men Torunn forsto alt:
Snørrunge! Her har ingen servert deg te i regnværet heller! Og du sparer opp til bil til barna? Skal du samle penger til dem hele livet? Skal du leve kun for dem? Se på deg selv du er jo både smart og vakker! Du har penger også! Og likevel skal alt på bil til Niklas og Ingrid? De setter jo ikke pris på det uansett. Dra på tur til Syden, du! Lev litt for deg selv.
Torunn våknet da det var blitt mørkt.
Guppyen svømte rundt, åpnet munnen. Men hun hadde mistet evnen til å forstå fiskespråk. Likevel skjønte hun det viktigste: Du må ikke ofre deg for utakknemlige folk. Og frekke folk sånne som ikke gir deg te, eller lar deg vente ut regnet.
Så Torunn Nystad tok pengene hun hadde spart til barna, og kjøpte seg chartertur til Kreta.
Reiste, koste seg. Kom hjem både brun og med ny gnist.
Sønnen og svigerdatteren merket ingenting. De dro jo bare innom når de trengte noe: penger, eller barnepass.
Og Torunn begynte å åpne opp for menn igjen, og fikk seg en kavaler en stilig, sjarmerende kar: direktøren på restauranten hun jobbet på.
Han hadde likt henne lenge, men det hadde aldri passet. Torunn var jo så opptatt med Niklas og Ingrid. Men nå klaffet det. Jobb sammen. Hjem sammen. Alt mye bedre!
En dag dukket Ingrid opp.
Hvorfor stikker du aldri innom oss, Torunn? Niklas har funnet en bil!
Torunn la armene i kors og sa:
Ingrid, er det noe du skulle?
Ingrid skulle til å si noe, men da kom den elegante mannen ut av stuen:
Skal vi ta en kopp te, Torunn?
Gjerne! sa Torunn med et lurt glis.
Inviter gjesten din, sa kavalern gjestfritt.
Nei, Ingrid skal gå, hun drikker jo ikke te! Ikke sant, Ingrid?
Torunn lukket døren bak svigerdatteren og blunket til fiskebollen.
Slik skal det gjøres!
Antonia Petrovna gikk gjennom regnet og gråt – tårene blandet seg med regndråpene på ansiktet hennes. Én trøst: regnet skjuler alle tårer, tenkte hun. Hun klandret seg selv: “Kommer alltid på feil tidspunkt, er aldri egentlig invitert.” Hun gikk og gråt, men lo også, for hun kom på den historien der svigersønnen spør sin svigermor: “Hva, mamma, tar du ikke engang en kopp te?” Nå var hun selv blitt som den svigermoren – både trist og lattermild samtidig. Da hun kom hjem, kastet hun av seg de våte klærne, pakket seg inn i et pledd og gråt uten skam – ingen hørte henne, bortsett fra gullfisken i akvariet sitt. Ingen! Antonia var en spennende kvinne og hadde alltid hatt suksess hos menn – men det klaffet aldri med faren til Nikita, hennes sønn. Han drakk, og til slutt begynte han å bli ekstremt sjalu – til og med på fremmede, naboen, butikkselgeren… Da hun smilte til naboen, mistet han fullstendig besinnelsen og slo henne – foran sønnen. Nikita fortalte alt til besteforeldrene, og Antonia sin mor gråt: “Er det slik jeg skulle oppdra min datter – at hun skulle bli slått av en drukkenbolt?” Faren sa ingenting, bare kastet svigersønnen ut av leiligheten – “Ser jeg deg med min datter igjen, så slår jeg deg ned!” Mannen forsvant, Antonia giftet seg aldri igjen – hun skulle jo oppdra et barn alene, hvem vet hvordan ektemann man får? Mange menn har prøvd, men hun turte ikke. Hun hadde god økonomi, fin jobb som kokk på en restaurant, og hun sparte til leilighet. Da hun endelig hadde nok penger, giftet Nikita seg med flotte Anastasia – og Antonia ga barna en ny leilighet og en flott bryllupsfest. Hun ble i sin gamle bolig, og nå sparer hun til bil for barna. Men denne kvelden hadde hun egentlig ikke tenkt å svippe innom, men regnet kom, og hun var rett ved. Uten paraply, med kraftig regn – hun tenkte å slappe av og ta en kopp te med Anastasia, sin svigerdatter. Men Anastasia, overrasket, slapp henne ikke inn – “Hva ville du, Antonia Petrovna?” “Det regner…” “Regnet er jo over! Du har ikke langt hjem.” Skuffet og gråtende gikk Antonia ut i regnet igjen – gråt til hun sovnet, og drømte om gullfisken fra akvariet. Plutselig vokste den, og snakket: “Du gråter? For en dum en! Ikke engang en kopp te får du, men du sparer til bil for dem? Lev litt for deg selv! Du er både smart og vakker – bruk pengene på deg selv, dra på ferie!” Antonia våknet, men forsto – man skal ikke ofre seg for utakknemlige. Og hun kjøpte seg en ferietur til sjøen – kom hjem solbrun og vakker. Ingen av barna merket at hun var borte, de kom bare når de trengte noe. Hun sluttet å flykte fra menn, og nå har hun en kjekk beundrer – selveste restaurantsjefen! Livet er blitt annerledes, lysere og bedre, og nylig kom Anastasia: “Antonia Petrovna, hvorfor kommer du ikke på besøk lenger, og Nikita har funnet ny bil!” “Hva ville du, Anastasia?” Men før svigerdatteren rakk å svare, kom sjefen ut: “Tone, blir det en kopp te?” “Ja, og inviter gjerne gjester!” “Nei, Anastasia går – hun drikker jo ikke te. Ikke sant, Anastasia?” Antonia Petrovna smelte døren igjen, lo og blunket til gullfisken: “Slik skal det være!”
