Dagbok, 9. juni
Jeg satt på benken i hagen utenfor sykehjemmet og tørket tårene vekk med lommetørkleet mitt. I dag fylte jeg 70 år, men verken sønnen min eller datteren min hadde hverken kommet på besøk eller ringt for å gratulere meg. Riktignok kom romvenninnen min, Ragnhild Johansdatter, bort og sa gratulerer med dagen, og hun hadde til og med pakket inn en liten gave til meg. Pleieassistenten Maren overrasket også med et eple og noen vennlige ord. Sykehjemmet var jo pent og rent, men det var tydelig at de fleste som jobbet her egentlig bare betraktet oss beboere som «noe som måtte gjøres».
Alle visste hvorfor så mange av oss eldre havnet her. Vi ble levert hit fordi barna våre syntes vi var til bry; de visste ikke hvor de ellers skulle gjøre av oss. Sønnen min, som kjørte meg hit, sa det var for at jeg skulle få slappe av litt og «få den hjelpen jeg trengte», men innerst inne forstod jeg jo at det først og fremst var fordi jeg kom i veien hjemme for svigerdatteren min.
Leiligheten vi bodde i, var opprinnelig min. Sønnen min lurte meg til å skrive over skjøtet på ham, mot løfter om at «ingenting skulle bli annerledes». Jeg skulle få bo hjemme som før. Men straks papirene var signert, flyttet hele familien inn, og det gikk ikke lenge før kranglene startet. Svigerdatteren min var stadig misfornøyd enten hadde jeg laget feil mat, eller så hadde jeg ikke vasket ordentlig etter meg på badet. Først forsvarte sønnen min meg, men etter hvert begynte også han å heve stemmen.
Snart la jeg merke til hviskingen, alle samtalene som stilnet når jeg kom inn i rommet. Så, en morgen, tok sønnen min mot til seg og sa at «nå trengte jeg virkelig å hvile og få litt behandling». Jeg spurte ham rett ut, med tårer i øynene:
Skal du sette meg på gamlehjem nå, sønn?
Han ble rød, nølende, svarte:
Nei da, mamma, dette er bare et rekreasjonssted. Du skal bare være her en måned, så tar vi deg med hjem igjen.
Han hjalp meg raskt med innskrivingen og kjørte sin vei, og lovte å komme tilbake snart. Siden da så jeg ham én eneste gang: han kom med to epler, to appelsiner, spurte raskt hvordan det gikk, men hørte knapt etter før han forsvant igjen.
Nå har jeg bodd her i snart to år.
Da den første måneden gikk uten et spor fra ham, prøvde jeg å ringe hjem. En fremmed kvinne svarte. Det viste seg at sønnen min allerede hadde solgt leiligheten, og ingen visste hvor han hadde tatt veien. Jeg gråt i flere netter, men visste innerst inne at noen vei tilbake var det ikke. Vondt var det å tenke på, at jeg selv en gang hadde valgt sønnens beste foran datterens.
Jeg vokste opp på den lille gården i Telemark. Giftet meg ung med klassekameraten min, Per. Vi hadde et stort hus og noen dyr, levde enkelt, men aldri i nød. Så kom Per hjem en dag og fortalte stolt om en kamerat fra byen som hadde besøkt foreldrene sine og skrytt av alt det fine urbane livet kunne tilby gode jobber, bra lønn og bolig.
Per lot seg rive med, og jeg lot ham overtale meg. Vi solgte alt og flyttet. Raskt fikk vi leilighet og kjøpte inn enkel sofa og en gammel Opel. Men nettopp med den bilen, kom Per ut for en ulykke på E16, og døde på sykehuset to dager etter.
Jeg stod igjen alene med to små barn. For å holde oss i live, vasket jeg trapper på kveldstid. Jeg håpet barna ville vokse opp og ta vare på meg, men slik gikk det ikke.
Sønnen min rotet seg inn i trøbbel, og jeg måtte låne penger for å hjelpe ham. Det tok meg to år å betale tilbake. Så giftet datteren min Elise seg, og de fikk en sønn. De første månedene gikk greit, men så begynte gutten å bli syk. Elise måtte slutte i jobben for å følge ham til sykehus. Legene fant lenge ikke ut hva som feilte ham. Senere oppdaget de en sjelden lidelse som bare ett sykehus i Oslo kunne behandle. Ventelisten var uendelig.
Elise møtte enkemannen Olav der; de hadde begge barn med samme sykdom. Etter hvert flyttet de sammen. Fem år senere ble Olav alvorlig syk og trengte en dyr operasjon. Jeg hadde spart penger til sønnen min, som han skulle få til egen bolig. Men da Elise spurte meg, klarte jeg ikke gi det kjentes feil å bruke pengene på en fremmed. Sønnen min trengte dem jo like mye. Jeg sa nei. Elise gråt, og sa at jeg nå var død for henne, og at jeg aldri måtte komme tilbake om jeg fikk det tungt. Siden har vi ikke snakket sammen, i over 20 år.
Elises ektemann ble frisk, og de tok med barna og flyttet ut mot kysten. Hadde jeg kunnet snu tiden, ville jeg gjort mange valg annerledes. Men fortiden lar seg ikke endre.
Jeg reiste meg tungt fra benken, og gikk sakte inn mot sykehjemsinngangen. Plutselig hørte jeg noen rope:
Mamma!
Hjertet stoppet nesten. Jeg snudde meg sakte. Elise sto der. Føttene sviktet, jeg holdt på å falle, men hun løp frem og tok imot meg.
Endelig fant jeg deg Broren min ville ikke gi adressen, men da jeg truet med å gå til retten fordi han solgte leiligheten ulovlig, ble han plutselig mye roligere
Vi gikk inn og satte oss i vestibylen.
Tilgi meg, mamma, at jeg ikke har tatt kontakt på alle disse årene. Jeg var sint, men tida gikk, og så føltes det bare vanskelig å ta kontakt igjen. Forrige uke drømte jeg at du gikk alene og gråt i en skog. Da jeg våknet, var det som en stein i hjertet mitt. Jeg fortalte alt til mannen min, og han sa umiddelbart: Dra til henne, gjør opp. Da jeg kom til adressen, bodde det fremmede folk der. Jeg lette videre, fant til slutt brorens kontakt, og nå er jeg her. Du skal bli med hjem til oss! Vet du hvor fint vi har det? Stort hus, rett ved sjøen, og mannen min har sagt at så lenge du lever, skal du bo hos oss hvis du vil.
Jeg kastet meg gråtende i armene hennes. Men det var gledestårer denne gangen.
Ær din far og din mor, så skal du leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg.
I dag lærte jeg at kjærlighet og tilgivelse alltid har en vei tilbake, uansett hvor veien har gått.
