13. juni
Jeg, Inger, har ligget i sengen flere dager nå, helt uten krefter til å stå opp. Jeg hadde ingen smerter, men det svimlet litt, og lysten til å gjøre noe var totalt borte.
Hvorfor skulle jeg vel det? tenkte jeg. Alt som skulle gjøres i dette livet, er gjort: Barna er voksne, jeg har tatt farvel med foreldrene mine. Nå sitter jeg bare igjen, uten mål eller mening. Årene gikk så fort.
Ingenting fristet lenger. Jeg så meg rundt på rommet. Her og der hang spindelvev ned fra taket. Jeg så ut gjennom vinduet, ut over den lille hagen min nå gjengrodd med ugress. Solen var i ferd med å stå opp, jeg lukket øynene og sovnet igjen.
I drømmen min så jeg plutselig moren min. Jeg ble helt forfjamsa jeg hadde bare drømt om henne én gang før, for tre år siden etter begravelsen. Hun så på meg med det milde ansiktet sitt, strakte ut armene som for å holde rundt meg, som hun alltid gjorde, men det var en usynlig vegg imellom oss.
Kjære barnet mitt, hvisket mamma, i morgen er din siste dag
Noe rev meg ut av drømmen, jeg reiste meg i senga, helt skjelven.
Siste dag? Er det alt? Skal det slutte nå, så tidlig? ropte jeg ut i rommet.
Jeg så for meg hvordan jeg skulle bli liggende her livløs og alene barna ville komme, slekt og naboer Huset fullt av rot, hagen ugjenkjennelig og tomt i kjøkkenet. Jeg gikk ut av senga, forvirret og spent, ante ikke hvor jeg skulle begynne.
På kjøkkenet slang jeg sammen en bolledeig: Den hever til kvelden, så får jeg bakt boller. Om jeg bare lever så lenge.
Jeg hentet bøtte og klut, tørket støv i alle kroker, ryddet alt som sto slengt rundt, begynte med gulvet.
Sånn, nå er det i orden! pustet jeg ut.
Hagen måtte også gjøres noe med. Jeg jobbet som en gal, kjente verken sult eller utmattelse. Bare én tanke surrer: Siste dag, siste dag!
Først da siste ugress var fjernet, kjente jeg hvor slitne beina mine var.
Jeg må hvile Nei, først skal jeg gjøre alt ferdig.
Jeg husket bolledeigen og løp inn. Etter hvert sto det ferdige boller på bordet.
Nå kan barna komme, da får de kaffe og nybakte boller, og minnes mamma si, sa jeg med grøtete stemme, og tok en smak. De ble saftige og gode!
Jeg satte meg ved vinduet og tenkte: Det er faktisk fint å være i live!
Men det er vel på tide å gjøre seg klar for den siste reisen.
Jeg lette frem klær, bestemte meg for den nye kjolen jeg aldri hadde fått brukt.
Jeg satte opp håret og sminket meg. Tok på meg kjolen, så i speilet og tenkte med et smil:
For en fin dame! Man burde jo vært gift bort, ikke gravlagt!
Men skjebnen får rå jeg la meg tilbake, klar for døden. Så rakk jeg det ikke det kom plutselig en bil utenfor huset. Et horn lød.
Det er nok til naboene, tenkte jeg, det kommer støtt og stadig besøk dit.
Så banket det på døra, først én gang, så igjen.
Kan det virkelig være barna alt? Jeg kikket ut nei, bilen var fremmed.
Du verden for en glitrende bil! tenkte jeg, har noen kjørt seg vill? Jeg ruslet bort til døra, åpnet.
Utenfor sto det en mann, velstelt og hyggelig å se på. Jeg lot blikket gli over ham.
Jasså, pyntet seg, som til bryllup! slo det meg.
Er det Inger? spurte han.
Ja
Jeg er her for å treffe deg. Beklager at jeg kom så sent
Ville du meg noe spesielt? undret jeg.
Ja, egentlig Men jeg er flau for å si det rett ut.
Du har nok kommet feil, svarte jeg.
Nei, nei, det er deg jeg skulle til. Beklager den brå ankomsten.
Det er ganske seint for besøk, sa jeg.
Jeg vet, det beklager jeg. Jeg kom langveisfra, og rotet meg bort på veien.
Han fortsatte, så jeg forsto at jeg fremdeles var forvirret.
Jeg heter Torstein. Jeg ville gjerne bli kjent med deg.
Jeg hadde jo helt andre planer for denne dagen tenkte jeg.
Men hvordan vet du om meg? spurte jeg.
Jeg la deg til på Skype, men du er sjelden innom, så jeg fikk sporet deg opp spør meg ikke hvordan, det kan jeg fortelle senere. Nå bestemte jeg meg for å reise.
Hva skulle jeg gjøre med denne mannen?
Torstein, jeg det er lenge siden jeg har villet bli kjent med noen. Du burde nok dra hjem igjen.
Du har sikkert rett. Jeg burde ringt først. Ha det, Inger.
Han gikk mot bilen, snudde halvveis og ga meg en eske sjokolade.
Beklager.
Så gikk han videre til bilen.
Jeg fikk en vond følelse i magen, synd på ham ble det tenk å ha kjørt langt og sikkert sulten etter veien.
Torstein, vent litt. Kom inn, jeg skal lage kaffe til deg.
Han smilte, kom rast mot døra.
Gjerne, Inger.
Han vasket hendene sine. Jeg satte på kaffen og la boller på fat.
Kanskje du er sulten? spurte jeg.
Hvis det er greit for deg.
Ja, bare forsyne deg.
Da kjente jeg etter og selv hvor sulten jeg var. Her hadde jeg virkelig laget mat i mengder.
Vel bekomme! sa vi begge og lo.
For første gang på lenge nøt jeg maten. Det var så fint og fredelig å ha ham der, selv som en fullstendig fremmed. Torstein var god å snakke med. Etter en times tid følte jeg at jeg hadde kjent ham bestandig.
Inger, har du bruk for noe hjelp, så er jeg her, sa han lavmælt.
Jeg så på klærne hans og smilte.
Hjelp, sier du? Ja, selvsagt, uthuset er skeivt og gjerdet holder på å ramle ned
Torstein tenkte seg om.
Inger, jeg hjelper deg. Jeg fikser det.
Han begynte å gjøre seg klar for å gå.
Takk for alt, det var nydelig mat. Jeg ber ikke om å få overnatte, det skjønner jeg selv. Ha det godt, Inger.
Ha det, Torstein, og god tur hjem!
Jeg vasket opp, satte meg en stund, før jeg gikk for å legge meg. Eller kanskje for å dø.
Søvnen kom raskt kroppen min var sliten.
Hvorfor stakk du fra meg i går, jenta mi? rørte mammas stemme meg i drømmen. I dag var bare din siste ensomme dag. Vi har sett hvor tøft det har vært for deg, så vi sendte deg en engel. Ta imot ham. Han vil passe på deg, og du må passe på ham.
Hvem, mamma? Engelen Deres løp avgårde, bange for alt arbeidet.
Mor smilte mildt og forsvant i lyset.
Neste morgen, grytidlig, ble jeg vekket av bilstøy. Jeg så ut og oppdaget en lastebil fylt med materialer som stoppet utenfor mitt hus, og enda en. Mannskapet begynte å losse planker.
Hva er nå dette? Jeg har ikke bestilt noe!
Ville ut og rope at de fikk reise, da jeg så Torstein vise folk hvor ting skulle lagres.
Da arbeidet var over, dro de fleste avgårde.
Jeg gikk ut.
Her kan man jo bygge nytt hus! utbrøt jeg.
Senere kom enda en bil med metallplater og mer til
Det er jo til gjerde, skjønte jeg. Nabokona fikk også en slik leveranse jeg hadde alltid beundret det flotte, nye gjerdet hennes.
Mennene begynte straks å jobbe. Blant dem var Torstein, som ikke bare ledet, men selv tok i.
Jeg gikk ut.
Torstein, hvorfor gjør du alt dette? prøvde jeg, men han stoppet meg.
Ikke bekymre deg, Inger. Gå inn, det er kaldt i dag.
Jeg var helt forvirret. Ingen menn hadde noensinne brydd seg om meg slik, selv om jeg var gift to ganger. Jeg hadde alltid ordnet alt selv.
Arbeidet gikk fremover. Noen dager senere var nytt gjerde ferdig, uthuset retta opp, gulvet skiftet, ovnen reparert. Likevel trodde jeg nesten ikke at det var sant og mistenkte Torstein litt.
Hva ville han egentlig ha? Skulle jeg tilby ham penger?
Men jeg hadde jo ikke slike penger.
Jeg gir det jeg har, resten får jeg heller finne ut.
Sliten og fornøyd kom Torstein inn. Jeg takket ham, og sa jeg skjønte ikke hvorfor han gjenre det.
Inger, ikke snakk sånt.
Jeg rakte ham noen penger.
Ta imot, det er ikke mye, men det jeg har.
Nei, Inger. Hvorfor det? Ikke noe nødvendig.
Vær så god, man skal ha betalt for arbeid.
Torstein forlot huset. Noen minutter senere hørte jeg bilen starte.
Jeg løp ut. Men han var borte. Han dukket ikke opp neste dag, ikke dagen etter, ikke uka etter
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. En sterk, uutholdelig kjærlighet dukket opp i meg. Plutselig var jeg forelsket som en tenåringsjente.
Hvorfor kastet jeg ut Torstein? Hvordan skal jeg leve uten ham? tenkte jeg, og følte at jeg hadde kjent ham hele livet.
Jeg gikk tankeløst langs veien, uten mål, til naboen min hun som visste alt om alle ropte meg inn.
Inger, jag ikke ham! Se alt han har gjort for deg! Han er en skikkelig mann!
Han er borte for lenge siden, svarte jeg dystert.
Pøh, hvem lurer du? Bilen hans står på svingen i bygda hver kveld
Hvor, sier du? spurte jeg.
Ved veien inn til bygda
Jeg hørte ikke mer. Løp av sted for kanskje å finne Torstein, men ingen bil, ingen Torstein.
Hun bare lo av meg, sukket jeg, og gikk hjem.
Om natta fikk jeg ikke sove. Til slutt tok jeg på meg pledd og satte meg på trappa. Det var kjølig, jeg pakket meg inn.
Hvorfor er jeg så ulykkelig, hvorfor er jeg så dum! gråt jeg høyt.
Tårene strømmet.
Plutselig var det noen som løftet meg opp, klemte og kysset meg på kinn og lepper, våte av tårer.
Inger, ikke gråt! ba Torstein meg.
Hvor var du, Torstein? Hvorfor dro du?
Jeg dro jo ikke, klarte ikke, for jeg er glad i deg.
Jeg er glad i deg også, mer enn livet.
Jeg klamret meg til engelen min, han som var sendt til meg.
Takk, mamma! hvisket jeg og gråt men nå av pur glede.
Livet har lært meg at man aldri skal gi opp ikke mennesker, ikke kjærligheten.
