Anna hadde ligget i sengen i flere dager, uten krefter til å reise seg. Hun hadde ikke smerter, men alt var tungt, hodet snurret, og hun orket ikke engang forsøke å ta seg sammen.
Hvorfor egentlig? tenkte Anna. Alt jeg skulle ha gjort i dette livet, har jeg gjort: Oppdratt barna mine, fulgt foreldrene mine til graven. Nå har jeg ingen oppgaver igjen. Årene har flydd som en vind og tatt med seg alt.
Hun orket rett og slett ikke noe. Anna så seg rundt i rommet; i taket hang det allerede små tråder av spindelvev fra hjørnene. Blikket gled mot vinduet, hvor det en gang var et fint grønnsaksbed, nå var det bare ugress der. Det begynte å lysne, og Anna lukket øynene og sovnet.
I drømmen så hun moren sin. Det overrasket henne. Moren hadde bare kommet til henne en gang før, tre år tidligere, rett etter begravelsen. Moren så varsomt på henne, og strakte hendene ut for å klemme henne og stryke henne over håret, akkurat slik hun pleide i livet, men en usynlig vegg hindret henne.
Kjære datteren min, begynte moren, i morgen er din siste dag
Noe slet Anna ut av søvnen. Hun kastet seg opp, skjelvende av frykt.
Den siste? Allerede? Hvorfor så tidlig? ropte Anna ut i ingenting.
Hun forestilte seg mens hun lå der kroppen hennes uten liv, barna, slektningene, de kjente ville komme. Alt ville være forfallent, det ville ikke være noe mat, hagen et villniss. Anna sprang rundt i huset, forvirret over hva hun skulle begynne med.
På kjøkkenet satte hun fort i gang med å sette en gjærdeig: «Den hever til kvelden, hvis jeg lever så langt, baker jeg boller.»
Hun hentet en bøtte vann, grep en klut, og tørket støv i alle kriker og kroker. Hun ryddet alt som lå strødd, og vasket gulvet grundig.
Nå er det i hvert fall orden i huset! sukket Anna.
Nå var det på tide å ta hagen. Hun raste rundt, følte ikke sult eller trøtthet; tankene hamret: «Siste dag! Siste dag!»
Først da de siste ugressene var røsket opp, kjente Anna at beina skalv.
Må ta en liten pause Nei, tar det etterpå.
Hun husket gjærdeigen og løp inn på kjøkkenet.
Snart stod nybakte boller på bordet.
Når barna kommer i morgen, får de te og boller og kan minnes sin mor, hvisket Anna og kjente tårene presse på. La meg smake Å, de ble myke og gode!
Anna satte seg ved vinduet, og tenkte:
Det er sannelig godt å være i live.
Men nå måtte hun forberede seg på det siste.
Hun begynte å lete i skapene etter hva hun skulle ha på seg. Til slutt fant hun en ny kjole hun aldri hadde fått brukt.
Hun satte opp håret, la litt sminke, tok kjolen på seg og så i speilet. Et smil brøt uventet frem.
For en flott dame! Skulle nesten tro jeg skulle gifte meg, ikke begraves.
Men skjebnen kan man ikke krangle med Anna gikk mot sengen, la seg, klar til å dø. Men hun rakk ikke å sovne. Utenfor hørte hun bilen som bremset opp foran huset. Noen tutet.
Til naboene sikkert, tenkte Anna, det kom ofte folk til dem.
Men snart banket det på døren. En gang til.
Kan det være barna? Hun kikket ut, men nei, bilen så hun ikke hadde sett før.
For en smell av en bil! tenkte Anna, og gikk til døren. Hun åpnet. Utenfor stod en mann, velstelt og pent kledd. Anna kikket nøye på ham.
«Se på ham, pyntet som til bryllup!» slo det henne.
Er du Anna? spurte han.
Ja
Jeg kom for å finne deg. Beklager forsinkelsen
Er det noe du trenger? forsto ikke Anna.
Ja Mannen virket usikker på ordene.
Da har du nok kommet feil.
Nei, jeg er kommet til deg. Du får tilgi at det kom så uventet.
Litt vel sent for et besøk. Hva vil du?
Jeg vet det er sent. Sorry, det ble en lang tur og jeg rotet meg bort.
Han så forvirringen i hennes blikk og fortsatte:
Jeg heter Sverre. Og jeg ville gjerne bli kjent med deg.
«Egentlig hadde jeg helt andre planer for i dag» tenkte Anna.
Men hvordan kjenner du meg? spurte hun fremmedmannen.
Jeg la deg til som venn på Skype, men du er jo nesten aldri der. Til slutt fant jeg adressen, ikke spør hvordan jeg forklarer det senere. Og her er jeg.
«Hva skal jeg gjøre med deg nå?» tenkte Anna.
Sverre, du får unnskylde, men jeg har ikke møtt noen på lenge, og jeg har ikke behov for å forandre livet mitt. Det er best du reiser hjem igjen.
Du har nok rett, burde kanskje ringt først. Ha det bra, Anna.
Mannen gikk tilbake mot bilen, men snudde seg halvveis og rakte frem en eske fine sjokolader til henne.
Unnskyld meg.
Han snudde og gikk mot bilen.
Anna fikk dårlig samvittighet. Det stakk i hjertet for denne fremmede mannen. Han hadde kanskje ikke spist hele dagen.
Sverre, vent litt. Kom inn, så skal du i hvert fall få litt te.
Han spratt opp mot døren.
Gjerne, Anna.
De gikk inn.
Vask hendene, håndkleet henger der.
Anna helte opp te. Sette frem bollene.
Har du lyst på litt mat? spurte hun.
Veldig gjerne.
Spis så mye du vil.
Hun kjente plutselig at hun selv var veldig sulten. Det var jo nok mat.
Vel bekomme, ønsket de hverandre og lo.
Første gang på lenge, spiste Anna med glede. Det var så fredelig og godt med denne mannen. Sverre var hyggelig å prate med. Etter en time føltes det som om hun hadde kjent ham bestandig.
Anna, si bare fra om du trenger hjelp til noe, så ordner jeg det.
Anna så på ham, smilte for seg selv.
Hjelpe? Det hadde vært noe. Uthuset holder på å rase sammen og gjerdet er også skjevt
Sverre tenkte seg om.
Jeg skal hjelpe deg med alt, Anna. Ingen problem!
Han begynte å gjøre seg klar.
Takk for maten. Jeg ber deg ikke om å overnatte, det passer seg ikke. Ha det bra, Anna.
Ha det, Sverre. God tur!
Anna ryddet raskt av bordet, satte seg en stund, og krøp så til sengs eller egentlig, la seg til for å dø.
Søvnen kom raskt det var nok all strevet i løpet av dagen.
Jenta mi, hvorfor løp du avgårde i går, du rakk ikke høre ferdig? sa moren i drømmen. I dag var din siste dag i ensomhet. Vi vet du har hatt det vondt. Derfor sender vi deg en engel for å hjelpe deg. Jag ham ikke bort han skal passe på deg, og du, min kjære, må passe på ham.
Hvem skal jeg passe på, mamma? Deres engel hadde ikke så lyst likevel, han løp sin vei da han så all jobben.
Moren velsignet henne og forsvant i lyset.
Tidlig neste morgen vekket lyden av en bil Anna. Hun så ut en lastebil full av byggevarer svingte inn på tunet. Så kom enda én. Flere menn begynte å losse planker.
Hva i all verden? Jeg har ikke bestilt noe!
Hun tenkte å løpe ut og be dem dra sin vei, men så så hun Sverre, som pekte ut hvor de skulle losse.
Da de var ferdige, ble det rolig igjen. Anna gikk ut.
Så mye materialer! Her kan man jo bygge sitt eget hus!
Mot middag svingte en lastebil til inn. Den hadde stålplater og annet. Anna forsto: det skulle settes opp nytt gjerde akkurat som hos nabokona, som hun alltid hadde beundret.
Mennene gikk straks i gang. Sverre jobbet også, ikke bare dirigerte, men arbeidet selv.
Anna gikk ut.
Sverre, hvorfor gjør du alt dette? hun prøvde å protestere.
Ikke tenk på det, Anna. Gå inn og hold varmen, så tar vi oss av ting ute.
Anna visste ikke hvordan hun skulle reagere. Livet hadde lært henne å ikke stole på menn, selv om hun hadde vært gift to ganger. Til slutt hadde hun lært seg å klare seg alene. Ingen hadde stelt for henne. Og nå dette
Arbeidet gikk fort. På noen dager var et nytt gjerde reist, det gamle uthuset ble revet og nytt satt opp, nytt gulv i stua, og ovnen ble reparert. Men Anna kunne fortsatt ikke tro det.
Hva vil han egentlig? Skal jeg tilby ham penger?
Men hun hadde ikke mye. Kanskje nok til litt, resten kunne hun gi etter hvert.
Da Sverre, sliten men fornøyd, kom inn, sa Anna:
Sverre, jeg er så takknemlig, men jeg skjønner ikke, hvorfor gjør du alt dette?
Anna, ikke begynn med det
Anna rakte ham kontanter.
Vær så god, det er ikke mye, men jeg skal betale alt etter hvert.
Nei, Anna, det kan jeg ikke ta imot. Ikke nødvendig.
Jo, ta den. Arbeid må betales.
Sverre gikk ut, og snart hørte hun bilen som dro. Han kom ikke igjen dagen etter, ikke uka etter.
Anna visste ikke hva hun skulle gjøre. En sorg hadde festet seg i brystet hennes. Hun kunne ikke tenke på noe annet hun var blitt forelsket som en ungdomsjente.
Hvorfor såret jeg Sverre? Hvordan kan jeg være uten ham nå? tenkte hun, som om hun hadde kjent ham hele livet.
Rastløst gikk hun oppover bygdeveien, uten mål. Naboen, Ragnhild, stoppet henne; hun visste alltid alt.
Anna, jag ikke vekk en slik mann du ser jo alt han har hjulpet deg med! Det er ikke mange sånne.
Men han dro for lengst, svarte Anna trist.
Nei du, han overnatter helt sikkert på svingen nede bilen står der hver natt.
Virkelig? Hvor, sa du?
Ved svingen inn til bygda
Men Anna hørte ikke mer, hun løp, håpet å finne Sverre. Men det var ikke bil der, ikke noen.
Hun bare lo av meg, tenkte Anna, og gikk hjem igjen.
Om natten fikk hun ikke sove. Hun tok et ullpledd rundt seg og satte seg ut på trappa. Det var kjølig, hun pakket seg inn.
Hvorfor er jeg så elendig? sa hun høyt. Og så dum!
Hun klarte ikke holde tårene tilbake lenger, og gråt.
Med ett kom noen løpende, tok henne opp i armene og kysset henne på kinnene og munnen, våte av tårer.
Ikke gråt, Anna! det var Sverre.
Sverre, hvor har du vært? Hvorfor dro du?
Jeg dro aldri. Jeg klarte ikke forlate deg jeg elsker deg.
Og jeg elsker deg, mer enn selve livet.
Anna klamret seg til sin himmelsendte engel.
Takk, mamma, hvisket Anna, og gråt igjen, men nå av lykke.
