Ingrid og Marius har vokst opp sammen i en liten by på Østlandet og har vært i samme klasse hele barndommen. Etter videregående drar de begge til Universitetet i Oslo, og deretter reiser de sammen til hovedstaden for å finne arbeid. I Oslo leier de en liten leilighet, får seg jobber og bor sammen uten å være gift. Når Ingrid blir gravid, trekker Marius seg unna. Han har ingen planer om barn.
Ingrid blir svært oppskaket av situasjonen og bestemmer seg for å dra tilbake til hjembyen for å oppdra barnet der. Marius sin mor, som sitter i en høy stilling i kommunen, går ut med at Ingrid venter barn med en annen manndette barnet har ingenting å gjøre med deres familie, sier hun. Saken blir enda mer komplisert ettersom begge familiene bor i samme nabolag. Mange av vennene deres kjenner hele historien. Ingrid får en nydelig datter. Hun lar være å klage på Marius sin familie, men ønsker bare å få ro til å oppdra jenta si. Likevel fortsetter svigermoren å spre rykter om at barnet ikke tilhører familien.
Bare se på henne, sier hun til folk. Hun er blond, mens vi alle har mørkt hår. Nesetippen ligner ikke på noen av oss! Vi er alle vakre, og barnet er stygt. Nå prøver de seg inn på familien vår. Det er fæle folk!
Til slutt blir Ingrid så lei av ryktespredningen at hun foreslår en DNA-test, for å sette svigermoren på plass. Resultatet kommer raskt: Marius er barnefaren. Plutselig skifter tonen, og bestemoren vil møte barnebarnet sitt. Ingrid får mange fine og dyre ting til datteren sin. Ingrids mor, som lever på trygd, er takknemlig for hjelpen.
Etter en stund ber bestemoren om å få ta med barnebarnet på besøk. Ingrid synes datteren er for lita til å reise bort uten moren; hun er bare ett år. Bestemoren blir fornærmet.
Hun truer Ingrid med søksmål for å få samværsrett. Dessuten hevder hun at jenta ville hatt det mye bedre hos seg, hvor alle forhold er tilrettelagt for barnet. En domstol vil, mener hun, vektlegge at faren har leilighet, betaler barnebidrag (viser til dokumentasjon), mens moren er uten jobb og alene. Ingrid bør, ifølge henne, bare la datteren gå uten kamphun er ung og kan få flere barn senere. Alle i bygda vet hvem svigermoren er i rettsvesenet, så Ingrid har lite håp om hjelp. Likevel gir hun seg ikke. Saken havner i retten og pågår i flere år.
Barnet de i starten ikke ville vite av, blir plutselig familiens midtpunktikke bare elsket, men virkelig ønsket. Den innflytelsesrike familien hyrer inn vitner, følger etter Ingrid, dokumenterer alt, klager til myndigheter, tar bilder. Ingrid må til slutt dra bort og holde seg skjult. Men til slutt roer det seg. Marius gifter seg på nytt og får en sønn. Plutselig blir den nyfødte guttens skjebne viktigere, og Ingrids datter glemmes. Hun begynner på barneskolen, og Ingrid flytter tilbake til Oslo. Men hun må reise hjem ofte til moren og datteren. I Oslo møter hun en ny mann, og moren råder henne til å skape et nytt liv for seg selv. Moren lover å passe barnebarnet i mellomtiden. Ingrid lover å hente datteren når forholdene stabiliserer seg.
Ingrid gifter seg. Hun og mannen leier en leilighet, og hun er gravid igjen. Alt virker trygt. Men Ingrid henter ikke datteren tilbake. Hun har ikke et ekstra rom, og den nye ektemannen viser liten interesse for andres barn. Ingrid tenker datteren har det bedre hos mormor, der hun har venner og skole. Når hun føder, har hun ingen som kan passe jenta. Nå er i det minste moren ikke alene, og datteren blir tatt vare på. Men plutselig begynner moren å få helseproblemer: flere ganger må ambulansen hente henne til sykehuset. Barnebarnet må en stund bo hos naboparet, som er pensjonister. Nå bryr ikke lenger den innflytelsesrike farmoren seg om barnebarnet. Møter hun Ingrids mor på butikken, sier hun bare med et smil:
Du skulle ha lyttet til meg! Hadde jeg fått barnet i starten, ville alt vært annerledes! Da kunne hun gått på språkskole, lært tysk og fransk, spilt piano. Nå har du ikke klart noemoren har gitt henne bort. Hva vil det bli av henne? Jeg gir alt til barnebarnet mitt nå! Han skal få de beste skolene og aktivitetene!
Faren har aldri brydd seg om datteren. Så barnet som alle en gang kjempet om, viser seg i dag å ikke være viktig for noen. Ingen vet hva slags fremtid jenta vil få.
