Det finnes mange rørende historier om gjensyn etter mange år. Dette er en av dem. Da jeg, Ingrid, var fire år gammel, reiste pappa fra oss. Moren min oppdro meg alene, men mangelen på en hel familie preget meg sterkt. Fra tidlig alder forsøkte jeg å hjelpe mamma med alt, og jeg fant meg en deltidsjobb, for det var ingen andre som forsørget oss.
På grunn av dette hadde jeg nesten ingen venner, gikk sjelden ut, og vokste opp ganske innesluttet. Først da mamma gikk av med pensjon, fikk jeg endelig litt mer tid til meg selv. Det var da jeg møtte Even. Etter en stund ble jeg kjent med foreldrene hans. Så fridde Even til meg. Vi planla et stort bryllup, det som jeg hadde drømt om siden jeg var liten jente.
Da vi skulle lage gjestelisten, begynte jeg å tenke på pappa. Men jeg hadde verken adressen eller telefonnummeret hans. Even foreslo at jeg skulle gi invitasjonen til onkelen min, pappas bror. Han visste sikkert hvor pappa bodde, og kunne sende den videre.
På grunn av en forveksling som bare kan beskrives som komisk, endte jeg opp med å komme for sent til folkeregisteret. Ute silte regnet ned. Jeg slengte kåpen over kjolen og løp ut. Plutselig så jeg en bil hvor pappa sto ved siden av. Uten å nøle gikk jeg inn i bilen. Jeg gråt hele turen. Jeg hadde lengtet så lenge etter denne stunden Det var så mye vi måtte prate om.
