Og når jeg blir stor, skal jeg bli en fe!
Ingrid, hvorfor akkurat en fe, da?
Fordi jeg vil det!
Ingrid hoppet ned fra morens fang, hvor hun nettopp hadde tatt imot gratulasjoner på femårsdagen sin, og strøk ut det tyllskjørtet hun hadde fått til selskapet.
Mamma, feene er både kloke og vakre! Og de kan få til alt! Det skal jeg også klare!
Selvfølgelig skal du det! Marianne bøyde seg for å klemme datteren, men Ingrid trakk seg unna og løp litt bortover stuegulvet.
Hva med kaken?
Den kommer snart! Gå og lek med de andre barna så lenge, jeg roper når alt er klart.
Greit, mamma!
Marianne så på de smale korketrekkerkrøllene som vippet over datterens skuldre, og smilte: Så målrettet hun er! Og smart også! Hvem andre på fem år kan si så klart hva de ønsker? Tenk det, «jeg kan alt»!
Hovedsaken er å ikke bryte ned troen hennes! sa Julie, Mariannes beste venninne, og nikket. Noen voksne begynner straks å si at barna må være mer realistiske og så videre Men man burde bare tro på dem, så får de det til. Da Karina mi kom til ballettskolen for første gang…
Ja, Karina di er virkelig noe for seg selv! Kan dere hjelpe meg litt nå? Det er på tide å kutte kake. Marianne snudde seg elegant på hælene mot kjøkkenet.
Huset var fylt av barnestemmer. Gulvet dekket av fargerikt konfetti og ballongrester. En bustete bukett tulipaner lå henslengt i et hjørne de bestilte mor, Astrid, for å gratulere barnebarnet. Nå bodde Astrid sammen med dem, men før hadde hun sjelden vært på besøk, og likte best å passe Ingrid hjemme hos seg selv.
Jeg føler meg utilpass her hos dere, Marianne. Jeg er redd jeg skal knuse noe. Det er for flott for meg.
Mamma! Slutt, da Marianne stønnet. Ja, vi har det pent, men det er ikke mer enn vi har råd til. Erling jobber dagen lang, det gjør jeg også. Vi kan unne oss dette.
Jeg slapper mer av hjemme hos meg selv.
Som du vil, mamma. Hovedsaken er at Ingrid har det bra.
Astrid hadde vært med barnebarnet siden fødselen.
Jeg har ikke tid, mamma sa Marianne en morgen mens hun la fort på mascaraen før hun måtte avgårde. Hvis jeg stopper, kan jeg bare vinke farvel til alt vi har fått til de siste fem årene. Det er et kappløp, alt sammen. Og det handler ikke bare om mine penger, men også om menneskene som jobber med meg. Viktigst er likevel framtiden til Ingrid.
Men trenger hun ikke sin mamma hos seg mens hun ennå er liten?
Mamma, ikke begynn. Jeg vet best! Hvem andre enn meg sørger for barnet mitt? Hvem skal sørge for henne?
Hva med Erling?
Herregud, mamma! Jo da, selvfølgelig. Men menn En dag er de her neste dag drar de. Hva da?
Hvor får du disse tankene fra, jenta mi? sukket Astrid. Har han noen?
Vet ikke. Hadde jeg tid til å tenke over det? Kanskje. Men jeg har vært helt oppslukt etter graviditet og fødsel. Jeg må ta igjen det tapte. Du hjelper meg med det, ikke sant?
Selvsagt, Astrid så ned i barnevogna, hvor Ingrid sov. Så lita Du var større.
Og hva så? Liten eller stor vokser gjør hun uansett.
Ingrid var svak og ofte syk, forkjølelser kom og gikk. Astrid ringte nå legen rolig, ikke som første gangen, mens Marianne var alltid opptatt.
Mamma, hun har jo ikke førti i feber. Dere må bare ta det rolig! Jeg har møte, må legge på.
Ingrid klamret seg til bestemorens hals, snufset og pakket seg inn mot Astrids skulder.
Så, så, lille venn. Nå skal jeg lage solbærsaft til deg og lese eventyr. Vil du ha om en fe også?
Ja!
Den fargerike eventyrboken hadde faren, Erling, kjøpt i London.
Men den er jo på engelsk! bladde Astrid.
Hva er problemet? Hun kan godt bli vant til et andre språk. Du har jo vært lærer i årevis! Du klarer en barnebok.
Jeg gjør det nok, men jeg må nok starte opp med engelsken litt før planlagt, skjønner jeg.
Livet med Ingrid fylte igjen Astrids hverdag. Og hun var glad for det. Endelig hadde livet hennes fått mening, fått noe å leve for igjen.
De siste ti årene, etter at Marianne giftet seg og flyttet ut, hadde gått som i tåke for Astrid. Kontakten med datteren hadde blitt sjeldnere, for Marianne hadde aldri tid. Etter å ha fått kjeft fordi hun maste om å møtes, sluttet Astrid å insistere. Hun savnet de gamle dagene, da Marianne etter skolen satt på kjøkkenet, krøllet seg sammen med tekoppen sin og fortalte om dagen. Hele Astrids liv var sammenfattet i datteren.
Astrid fikk Marianne tidlig. Hun var bare nitten. Et raskt ekteskap med en medstudent førte ikke til lykke; de gikk hver til sitt året etter. Marianne ble det eneste minnet fra det følelseskaoset Astrid aldri fikk oppleve igjen. Da Marianne var to, ble Astrids egen mor syk, og de neste tolv årene ble et slit. Sengeliggende mor, lite barn ingen tid til annet. Astrid orket ikke se seg selv i speilet. Hun hadde aldri vært pen, knapt nok søt, men var det noe i ansiktet hennes som folk ikke glemte.
Det som bare var antydet hos henne, ble til skjønnhet hos Marianne. Astrid holdt smilet skjult. Du verden, for en jente! Nå gjaldt det bare å sørge for at skjønnheten ikke ble kastet bort. Hun sendte henne på dans, musikk, og lærte henne språk. Da Marianne var ferdig med videregående, kunne Astrid med hånden på hjertet si at hun hadde gjort sitt ytterste.
Bare én ting uroet henne Marianne var beinhard når det gjaldt egne interesser. Hun tålte ikke ufine ord, og visste å svare. Eget ønske kom alltid først, selv om familien måtte spare.
Mamma, jeg MÅ ha de skoene. Skjønner du? Jeg kan ikke møte opp på intervju i de gamle. Utseende teller!
Pengene Astrid hadde lagt av til ferie, gikk til nyeste antrekk. Hva gjorde det, så lenge Marianne hadde det bra?
Bryllupet med Erling var kulminasjonen. Astrid tørket tårer og så på sin vakre datter gå gjennom festsalen på byens fineste restaurant. Erling var ikke hennes favoritt, men hun trøstet seg med det datteren hadde sagt:
Dette ekteskapet handler ikke bare om følelser. Vi har en avtale partnerskap fra dag én. Barna gir nye betingelser. Moderne, mamma. Verden forandrer seg.
Jeg vet ikke, jeg. Håper du blir lykkelig.
Etter bryllupet var samtalene om det temaet over. Marianne ble opptatt med firmaet hun drev sammen med Erling, og forsøkte å fikse helsen for å oppfylle avtalen med barn.
Så kom Ingrid overraskelsen.
Trodde på alle disse moderne undersøkelsene. Tre ganger! Marianne brettet et blått teppe, helt sikker på at det skulle bli gutt. Tre ganger skulle det være gutt! Og? Ligner hun på en gutt?
Men, jenta mi, er det så ille med ei jente?
Nei, selvfølgelig ikke! Men det var ikke det jeg forventet. Jeg er bare skuffet. Og så er det tiden
Gutten kommer nok. Bare vent.
Like mye som før løp Marianne til leger mellom møter, men ingenting hjalp. Etter flere klinikker ga hun opp.
Jeg skjønner ikke hva mer jeg kan gjøre, mamma. Jeg har prøvd alt.
Kanskje det er på tide å bruke tid på barnet du har, da?
Mamma
Ingrid er her. Hun er fantastisk. Hvem har sagt at fedre bare elsker sønner? Kanskje du og Erling burde endre avtalen?
Marianne tenkte. Moren hadde jo rett.
Da må Ingrid være hjemme.
Marianne
Det er ikke noe å diskutere. Hun har vært hos deg for mye.
Men hun er så vant til meg!
Hvem har sagt at det er slutt? Marianne nikket ned mot datterens tegnesaker. Hun er flink til å tegne. Må få henne inn på Kunstskolen.
Hun har gått til læreren i ett år Astrid var på gråten.
Mamma, ikke gjør noe stort ut av det. Du fortsetter å ha henne. Ingen fremmed barnevakt her. Kanskje du heller flytter hit? Stort hus, plass til alle.
Nei Astrid ristet på hodet. Det er ikke lurt. Men jeg vil fortsette med Ingrid så mye som før.
Livets omveltninger gjorde sitt. Ingrid fikk feber straks det ble påpekt at hun skulle bli hjemme. Astrid måtte flytte inn.
Her har du alt du trenger, og Ingrid er rett ved, sa Marianne.
Astrid så seg rundt i rommet hun hadde bodd i i en uke, og nikket motvillig.
Ja, Ingrid er her
Nå var barnebarnet det viktigste. Ellers lot hun som hun ikke merket det dårlige forholdet mellom Marianne og Erling. Ingrid, alltid litt bustete og vill, løp rundt i de store rommene.
Bestemor, det er mye større plass her enn hos deg! Kan jeg få hund nå?
Jeg vet ikke, kjære. Det må du spørre mamma og pappa om.
Hvorfor? Er ikke dette litt ditt hus også?
Nei, jenta mi. Dette huset er mammas og pappas. Jeg har mitt.
Så du kan ikke engang si nei?
Kommer an på hva det er Men hund, det kan bare mamma og pappa bestemme.
Aha.
Ingrid satte seg tankefullt på gulvet, og Astrid kjente igjen uttrykket akkurat som moren før. Som regel betydde det at Ingrid snart fikk det slik hun ville.
Jeg skal snakke med pappa! Ingrid reiste seg.
Det gjorde hun samme kveld. Igjen overrasket hun Erling. Han traff datteren sjelden, og nå stod hun foran skrivebordet.
Glad i meg, pappa?
Erling ble forlegen. Kontakt med datteren var alltid kort.
Klart det. Alle foreldre elsker barna sine.
Men jeg vil at du skal elske akkurat meg.
Hva ønsker du deg? Ny leke?
Nei! Jeg vil ha hund!
Robot?
Hennes øyenbryn fór opp til den bustete luggen:
Hvorfor det? Nei, en levende hund!
Erling sukket, tok av seg brillene og gned seg i pannen:
Stor?
Trenger ikke det. Bare snill.
Finn en du liker, så får du den.
Marianne var ikke enig. Om kvelden diskuterte hun og Erling bak lukkede dører, uvitende om at Ingrid satt utenfor og lyttet.
Det er ikke leketøy! En hund krever ansvar.
Din mor, hushjelpen alle kan hjelpe. Hvor et barn er, kan også en hund være.
Hva med vetrinær, utstillinger?
Start egen klinikk om du vil. Eller bare ta en gatehund og glem det der. Jeg ser knapt datteren vår, dette kan hun få.
Det er ikke ingenting, men en lærdom: Å få alt man ønsker.
Er det så galt for mitt barn? Hvorfor ikke la henne få det hun vil?
Marianne ble stille. Ingrid reiste seg. Hunden skulle hun få. Det var sikkert.
Noen dager senere fikk Ingrid en liten pomeranian-valp. To måneder etter, bare uken etter bursdagen til Ingrid, flyttet hun og Astrid tilbake til leiligheten til bestemor. Marianne, stille og innesluttet, drakk morgenkaffen i taushet, unngikk å snakke med mor og datter.
Bestemor, hva er galt med henne?
Det kan jeg ikke si nå. Senere forklarer hun. Astrid strøk over både barnebarn og valp.
Hvorfor skal vi bo hos deg? Bare for to dager?
Nei, dette blir lenge
Astrid forsto heller ikke. Etter den store festen til Ingrid, kom Marianne inn til henne og hentet kofferten.
Pakk, mamma. Vi drar. Og pakk klærne til Ingrid. Jeg har ikke tid.
Forfjamset gjorde Astrid som hun fikk beskjed om.
Senere på kvelden satte hun fram favortittkoppen til datteren.
Ikke spør, mamma. Vi skal skilles.
Astrid gispet og så mot døren. Men Ingrid satt med tegnefilm inne på rommet.
Han har en annen. Og en sønn…
Marianne la hodet mot knærne, men plutselig lo hun:
Jeg trodde du gråt…
Får ikke den gleden! Sånn er det, mamma…
Erling forsvant, men oppførte seg greit. Etter et halvt år bodde Marianne i nabohuset med større leilighet. Livet fant tilbake til hverdagen, dog på smalere sti.
Ingrid vokste og viste både store evner og bestemt vilje. Det var hennes ønsker som gjaldt. Marianne ga opp og etterkom nesten alt, men sa sjelden nei.
Marianne, sånn kan man ikke gjøre.
Hva vil du, mamma? Hun klarer seg fordi hun setter seg selv først. Det må man nå til dags.
Jeg er ikke enig. Jeg frykter for henne.
Jeg ikke. Tenk om jeg hadde satt meg selv først da hadde jeg kanskje fortsatt vært med Erling. Jeg tenkte på ham. Dumt…
Dumt er å overse barnet sitt! utbrøt Astrid. Hun har flere behov enn bare ønsker. Hun trenger en mor!
Hun har deg.
Heldigvis! Men det hadde vært fint om hun hadde deg også!
Og hvorfor det? Hun lytter uansett bare på deg.
Fordi jeg sier også nei!
Jeg vil hun skal tro hun kan få det hun ønsker. Jeg vil ikke være den som sier nei. Bedre venn enn vaktbikkje, ikke sant?
Astrid ga opp å diskutere. Hva var poenget? Ingrid gikk sin egen vei og hadde støtte.
Marianne brydde seg lite, var oppslukt av jobb. Av og til tok hun med Ingrid på shopping.
Du skal ikke være dårligere enn andre. Utseendet har du ikke arvet mye av, men med riktige klær og sminke er du alltid fin. Lær deg det.
Der lyttet Ingrid. Marianne hadde teft for mote. Slik ble Mariannes klesskap Ingrids skattkammer.
Dette og dette, kanskje det også. Ikke resten for voksent. Marianne sorterte klær. Alt til sin tid.
Jentene på skolen var misunnelige på Ingrids sminke.
Hud og hår er viktig. Ikke tull med det. Marianne kastet venninnens billige mascara. Hva er dette?
Fikk i gave.
Takke kan du, men kast det. Du må ta vare på deg selv, Ingrid.
Astrid så alt, men hadde sluttet å argumentere. Hun forsøkte bare å mykne Ingrid litt, men det gikk dårlig. Ingrid kom inn på samme fakultet som både mor og bestemor før henne. Nå var hun sjelden hjemme, opptatt av studentlivet. Astrid fikk vite om det siste blant de siste.
Skal du gifte deg? Med hvem? Astrid skalv så koppen glapp i gulvet.
Lars Martin Ingrid sang og satte seg opp på sofaen. Eller bare Lars. Min Lars!
Hvem er han da, Ingrid?
Lærer. Ikke min, altså. Bare underviser ved universitetet.
Men
Han er ikke gammel, bestemoren min. Ganske kjekk, faktisk!
Astrid fikk vite av Marianne senere at Lars var gift.
Oi at du sier det så rolig?
Hvorfor skal jeg bry meg? Hans kone får takle det. Jeg tenker på Ingrid!
Å ta en far fra familie er feil!
Han er da ikke et tre i bakken! Marianne viftet bort bekymringene. Tenk på Ingrids lykke!
Men kommer hun til å få det? Astrid kastet glasset i veggen.
Bryllupet ble tamt. Lars foreldre kom ikke, Erling sendte leilighet som gave. Marianne møblerte, spurte ikke. Ingrid hadde altfor mye annet å tenke på.
Se, mamma! Kjolen er nydelig! Jeg vil ha den! Ingrid danset foran speilet.
Den heter «Feen».
Brudesalongdamen tok ut sløret, viste det til Marianne, som skjønte hvem som valgte.
Bare et tegn, Ingrid! Husker du, du ville bli fe som barn?
Ja! Og nå blir jeg det! Livet mitt skal bli et eventyr!
Alt blir som du vil svarte Marianne stille, klemte hardt de tynne blondene i sløret.
Astrid klarte nesten ikke være i bryllupslokalet, og dro hjem.
Ikke så bra i dag vil ikke ødelegge festen.
Hun kysset barnebarnet, gikk til bilen, men snudde seg. Ingrid sto der med duene, klar til å slippe dem fri. Plutselig syntes Astrid at barnebarnet lignet den skremte fuglen i hendene sine desperat etter å slippe fri.
Hva kan jeg gjøre, Gud? Hva kan vel jeg hvisket Astrid, men tok seg sammen. Gi meg styrke. Jeg kommer til å trenge det.
Ekteskapet røk mindre enn et år senere, nesten straks datteren var født. Ny partner for Lars var en av Ingrids medstudenter. Ingrid traff paret tilfeldig i skolebygget. Hun gikk stille tilbake, smalt igjen døren hardt nok til å riste vinduene.
Hva skjedde? spurte en vaktmester.
Måtte bare lufte ut. Ingrid gløttet mot rommet. Der var det visst en kakerlakk…
Så tok hun kontakt med faren.
Nå stikker du halen mellom beina? Marianne så surt på datteren. Har du ikke prøvd å ordne opp?
Hvorfor, mamma? Ingrid pakket sammen datterens klær.
Fordi det er ditt! Fordi det er rett!
Rett? Hva er «rett», mamma? Kanskje det var rett at den andre kvinnen ville ha en far til sitt barn? Jeg var en fe og tok ham fra dem Nå gjør en annen det samme med meg Sånn er «rett»
Nå snakker du tull, Ingrid! Du oppfører deg barnslig.
Nei, mamma. Jeg er ikke et barn lenger, det er det som er trist. Feen har blitt voksen… og vingene bærer ikke lenger.
Marianne sa mer, men Ingrid hørte ikke. Hun måtte finne ut av livet sitt.
Astrid pakket, tørket tårer og så til oldebarnet.
Sånn, kjære venn, sa hun trøstende, Mammaen din er sterk. Vi klarer oss.
Marianne fulgte ikke dem. Astrid ga henne nøklene til leiligheten sin.
Det viktigste er å ta vare på deg selv.
Noen år senere gikk en ung mor på stien i slottsparken. En liten jente, så lik henne at det ikke var tvil, løp i forveien, tok hånden hennes og fortalte ivrig.
Se, hva vi lagde i barnehagen i dag! Jenta dro opp en tryllestav med en bulkete stjerne i sølvfolie. Å nei! Den er krøllete…
Hva er det, Nora?
Det er tryllestaven! Som feen! Men… bøyd.
Spiller ingen rolle. Ingrid brettet stjernen ut og viftet litt. Ser du? Den virker fortsatt!
Hvordan vet du det? Hva ønsket du deg?
At alt skal bli bra, og alle være friske.
Det funker ikke, mumlet Nora og så ned. Bestemor er jo på sykehus.
Nei da, hun er hjemme nå.
Virkelig? Nora hoppet på stien.
Ja, så når vi kommer hjem, vil hun møte oss.
Gi den til meg nå, vær så snill! Nå er det min tur! hun grabbet staven og hvisket et ønske.
Hva ønsket du deg?
Det sier jeg ikke!
Urettferdig! Ingrid lo og la en løs krøll tilbake under luen til datteren.
Ok, bare én, ikke de andre. Jeg ønsket at vi alltid skal være sammen… hvisket Nora, og Ingrid gikk ned på kne foran henne.
Nora… tenker du på bestemor?
Hun nikket.
Jeg kan ikke love det, vennen min. Jeg er ingen ekte fe. Bare litt. Vi kan være sammen så mye vi kan og så skal vi huske å elske hverandre selv om vi ikke er på samme sted. Når du er i barnehagen og jeg på jobb, så tenker vi på hverandre uansett, ikke sant?
Nora nikket og løftet staven igjen.
Da ønsker jeg på nytt, er det greit?
Alt du vil!
Jeg vil at bestemor skal bli helt frisk, og vi skal være sammen lenge, lenge. Er det greit, mamma?
Ingrid reiste seg, børstet av skjørtet og nikket alvorlig.
Ja, det er det aller beste ønsket. Nå går vi hjem og viser bestemor tryllestaven din. Kanskje hun har et ønske også. Hun er tross alt den ekte feen.
Er hun det?
Ja visst. Verdens beste.
