Alt startet med at mammaens nabo ringte meg.
Hei, Ragnhild.
God dag, Ingrid Johansen, svarte jeg forbauset.
Hvordan har dere det? Hvordan går det med ungene? fortsatte hun.
Alt er bra, takk, svarte jeg, men ble straks litt urolig.
Det hendte ikke ofte at naboen ringte bare for å slå av en prat. Magefølelsen min var riktig.
Ragnhild, har du vært innom moren din i det siste?
En bølge av dårlig samvittighet skylte over meg. Jeg sukket tungt. Vi hadde jo bodd hver for oss i mange år. Etter at sønnen min begynte på skolen, var det som om jeg hadde havnet i evig hamsterhjul.
Morgener med frokostlaging, sende ungene av gårde til skolen, jobbe hele dagen, så løpe i butikken, hjem og begynne på middagen. Etter det skulle familien mates, oppvasken vaskes og lekser sjekkes. Kveldene satt jeg igjen tom for krefter og skulle jeg da finne tid til å besøke noen? Og i helgene var det jo alt det andre: vaske leiligheten, vaske klær, stryke, prøve å slappe av Det ble ikke ofte vi tok turen til mamma, dessverre.
Det er en stund siden, Ingrid Johansen, innrømmet jeg. Jeg har hatt planer om å komme, men tiden strekker ikke til. Jeg tenkte å stikke innom på lørdag
Har du merket noe rart med moren din i det siste? spurte naboen forsiktig.
Hva mener du? spurte jeg nervøst.
Noe rart med oppførselen hennes? Kanskje hun har vært litt annerledes?
Nei, svarte jeg og kjente kulden bre seg inni meg, ingenting sånt. Hva er det du sikter til?
Å, Ragnhild, jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal si det nølte Ingrid Johansen. Kanskje det ikke er min sak, egentlig
Hva er det som har skjedd!? nærmest ropte jeg inn i røret. Jeg så for meg det verste.
Moren din har fått seg kjæreste på gamle dager, slapp naboen ut.
Hæ? Er du sikker? Hun er godt over sytti hva slags kjæresteri er det igjen nå?
Ikke si det, jenta mi, svarte Ingrid Johansen fornærmet. Jeg har sett det med egne øyne!
En elsker?!
Nei, moren din fortalte selv! Hun sa alt til meg i går da vi møttes på gaten.
“Unnskyld, Inger, jeg har så dårlig tid, må kjøpe litt fisk. Tror du torsk eller sei er best?” Jeg ble paff. “Marie, du liker jo ikke fisk.” Og hun svarte: “Nei, men det gjør Einar! Han slafser i seg fisk så det knaser mellom tennene.” Og hun strålte av glede. Skjønner du nå?
Kanskje det bare er en venn, forsøkte jeg, men tenkte febrilsk på om jeg kjente noen Einar blant mammas venner. Jeg kom ikke på noen.
Slutt å tulle! Det er selvfølgelig kjæreste, slo Ingrid Johansen fast.
Ikke nok med det, hun fant ham på gaten! Nå bor denne Einar hjemme hos henne. Kan du tenke deg? Hva om han er hjemløs, tidligere straffet, dranker eller en eller annen tulling? Du vet selv hvor mye rart som finnes for tiden.
Normale karer ligger da ikke og slenger på gatene!
Jeg ble målløs og rystet langt inn i sjela. Ingrid Johansen fortsatte i ett kjør:
Ja, ja! Marie sa sånn til meg, rett ut: “Jeg går langs gaten, så ligger han der, våt og miserabel, bare øynene hans glitrer. Men så reiste han seg, rank og stolt. En ordentlig kar.”
“Jeg tok ham med hjem, vasket og stelte ham, og han ble så flott.” Du burde virkelig sjekke dette ut snarest, Ragnhild.
Takk for beskjed, var alt jeg klarte å si før jeg la på.
Hodet bruste av forvirrede tanker, hendene skalv. Jeg så for meg at min aldrende mor drasset på en skitten, våt alkoholiker fra gaten. Grøss… Jeg ventet utålmodig på at mannen min, Lars, skulle komme hjem så vi kunne ha familieråd.
Mamma har fått seg kjæreste, sa jeg rett ut.
Han heter Einar, og fortalte alt jeg hadde hørt fra Ingrid Johansen.
Lars sperret opp øynene, prøvde å ta det inn, og så:
Du vet hvor mye den gamle skravla kan finne på å si! Har du ringt mamma?
Nei, innrømmet jeg flaut.
Da gjør vi det nå. Antakelig er det bare overdrevet.
Med ett håp ringte jeg mamma og satte på høyttaler.
Hei, lød mammas stemme i andre enden.
Hei mamma, er du hjemme alene?
Nei, svarte hun lattermildt. Jeg er sammen med Einar.
Hjertet spratt i brystet. Så det var sant
Hvor har du funnet ham? spurte jeg stammende.
Å, det er en lang historie, begynte mamma helt uten sjenanse. Jeg fant ham ute på gaten, våt og fortapt. Jeg klarte bare ikke gå forbi. Nå er jeg ikke ensom lenger. Det er fint å ha en mann i huset igjen, på et vis.
Han finner på så mye rart, du skulle sett ham, fniste hun.
Jeg sank sammen på stolen. Kanskje hadde hun faktisk mistet grepet?
Mamma, dette går ikke. Du kan ikke bare ta med deg hvem som helst hjem. Du må si ham at han må dra!
Ragnhild, skam deg! Vi har ansvar for dem vi tar til oss. Dessuten kommer dere nesten aldri på besøk det blir ensomt. Nå har jeg fått livsgnisten tilbake.
Einar blir! sa hun bestemt, og la på.
Lars reiste seg bestemt:
Dette må vi sjekke ut! Kle deg, vi drar til moren din!
Jeg fløy rundt i leiligheten, nervøs og rotete. Lars var ikke mindre stresset.
Moren din er altfor godhjerta og naiv! Hvem som helst kan lure henne. Tenk om den Einar er svindler, eller bare vil ha leiligheten hennes? Jeg skal ta en prat med denne Einar!
En halvtime senere parkerte vi utenfor mammas blokk. Lars åpnet bagasjerommet, tok ut en jernstang og veide den i hånden.
Hvorfor i all verden tar du med den? gispte jeg.
Man vet aldri hvis han nekter å dra, svarte Lars alvorlig.
Ingen vold, tryglet jeg, for mitt indre så jeg for meg en fryktelig scene.
Vi rakk knapt å sette foten på dørmatta før Lars ropte:
Hvor er han?
I stuen, sover vel i godstolen, svarte mamma forvirret. Hva har skjedd? Jeg ventet ingen besøk
Men Lars stormet inn i stua, og jeg etter.
Og der, i mammas godstol, lå det en stor rød og hvit katt, og sov tungt. Da vi kom buldrende inn, reiste den seg opp, slang den buskete halen rundt labbene og mjauet med grov røst.
Her er min Einar, sa mamma fornøyd i døråpningen.
Men … det er jo en katt! utbrøt vi i kor.
Ja, selvfølgelig, lo mamma. Hva trodde dere egentlig?
Alt startet den dagen jeg fikk en telefon fra naboen til moren min.
