Mamma, jeg er nesten der. Ikke mer enn tjue minutter, Ivar stod i døråpningen på rommet, prøvde å smile, men leppene skalv.
Ikke vær for lang, Synnøve lå på siden, grep tak i dynen, legen sa at en dråpeinfusjon skulle starte i kveld.
Han nikket, kastet jakken over skulderen og gikk ut. Ute var det fuktig og blåsende. Oktober i Tromsø viste aldri noen nåde for de som vandret regn, vind, vannpytter som speilet den norske høstens melankoli: lav himmel, stille folk, alt som ventet på slutten.
Ivar skyndte seg mot bussholdeplassen, men følte at han ikke rakk. Ikke bussen livet. Alt som gled forbi i en strøm.
For tre uker siden hadde legene sagt at moren hans var i «siste fase». Da hadde han ikke grått. Han satte seg på en benk ved likkisten av en eller annen grunn hadde føttene ført ham dit og satt der til mørket senket seg.
Så, skal du dra? spurte en eldre mann i rommet, med en tynn hals og øyne som bar på evig venting.
Jeg venter på sønnen, svarte Synnøve med et svakt smil, han lovte å komme i kveld.
Kommer han ofte? fortsatte han.
Hver dag. Men jeg tenker hele tiden kanskje holder jeg ham for mye? Han har jo sitt eget liv.
Den eldre mannen hostet og sa lavmælt:
Det er ikke du som holder, men han som ikke slipper taket. Så lenge han holder, vil du ikke gå videre.
Synnøve vendte blikket mot vinduet. Bak glasset regnet det. Merkelig, for en gang hadde hun elsket regnet. I ungdomen hadde det føltes romantisk: sitte på kjøkkenet med varm te og høre dråpene slå mot vinduskarmen.
Nå var det bare en hindring for synet.
Ivar gikk inn i den gamle parken hvor han som barn hadde kjører akebrett med moren. Ved den tredje birken fra inngangen hadde hun en gang sagt til ham:
Vet du, sønn, det spiller ingen rolle hva du gjør. Det viktigste er at noen etter deg smiler. Selv én person.
Han hadde da ikke forstått. Nå forstod han altfor godt.
Telefonen vibrerte: «Mamma: Ikke stress, jeg har det bra».
Han smilte mekanisk i det siste skrev hun ofte «ikke stress». Kanskje for å berolige ham.
I rommet sank stillheten. Den gamle mannen sov, sykepleieren var gått.
Synnøve lå og så opp i taket, da hun plutselig hørte musikk. Langt borte, som fra korridoren, hørtes en gammel sang fra Folkemusikkens krets «Høstregn».
Hun smilte. «Herregud, også her» tenkte hun og lukket øynene.
Plutselig satte noen seg ved siden av henne. Stille, som vinden.
Ikke vær redd, sa en stemme, alt er som det skal.
Hun åpnet ikke øynene. Hun sukket bare og hvisket:
Bare så han ikke gråter.
Ivar kom tilbake etter førti minutter.
Legene var allerede ute av rommet, sykepleieren sto ved døren med røde øyne.
Han forsto uten ord.
Kan jeg? spurte han lavt.
Ja, nikket sykepleieren, men bare kort.
Han satte seg ved siden av. Moren lå rolig, som om hun smilte svakt. På nattbordet lå telefonen, skjermen blinket en usendt melding:
«Ivar, ikke vent på mirakler. Vær ditt eget.»
Han så på skjermen til det gjorde vondt.
Så la han merke til: på vinduet, der regndråpene rant ned i fine streker, hadde det dannet seg et lite hjerte som om noen hadde tegnet med fingeren fra innsiden.
Han smilte første gang på mange dager.
Et år senere sto Ivar ved inngangen til barnekreftavdelingen med en termos kaffe og en kurv med frukt.
Er du frivillig? spurte vakten.
Ja, svarte han med et smil. Jeg vil bare at noen skal kunne smile.
Da en liten gutt med skallet hode løp mot ham i korridoren og ropte: «Onkel, se, jeg blir bedre!», visste Ivar at mirakler likevel kan skje.
Bare av og til kommer de gjennom oss.
