Alle triks er lov
Slekta samlet seg som vanlig rundt spisebordet, mens snøfnugg la seg dovent mot rutene i et drømmeland der ingenting var slik det burde være. Anledningen var som alltid økonomisk, men de kalte det familieaften. Lise, datteren til bestemor Toril og mamma til Sigrid og Eirik, snurret de grå og slitte lommetørklærne mellom fingrene, slike som bestemor alltid brukte til å gjemme kontantene sine i Nå kunne ikke bestemor lenger bruke pengene, demensen hadde slukt minnene hennes, men Lise stoppet likevel pensjonsutbetalingene i de samme klutene.
Nå igjen, klaget Lise og hevet stemmen mot slekta. Igjen er pengene borte. Tusenlapper forsvinner, jeg lover på ære, jeg har telt dem selv! Hvor tar de veien? Mamma, husker du hvor mye det var denne gangen?
Bestemor Toril vendte seg mot dem men ikke til datteren, men mot et gammelt, matt portrett av bestefar Petter.
Ah, Petter så hyggelig mumlet hun, før blikket gled over til barnebarnet Jenny. Du, vesla, hold fingrene unna småkakene mine, de er for gjestene Hvor er Eirik? På skolen?
Lise brettet sammen tusenlappene. Mammaen hennes husket selvfølgelig ingenting; men Lise var overbevist noen stjal. Noen blant sine egne. En vanvittig tanke bare familien var innom huset, men likevel! Og hvem var det som mistet mest? En gammel kvinne, senil og skjør
Så kom Eirik, han som bestemor nylig etterlyste i tåken.
Hva samles dere her for, ser ut som minnestund! sa han, kastet bilnøklene på skjenken og tørket snø av skuldrene.
Moren gråt i hendene:
Eiriken min, alt er galt! Pengene! Bestemor sine penger har forsvunnet igjen Jeg har lagt pensjonen hennes inn her, hver eneste måned, i det skapet Noen stjeler!
Eirik lot blikket sveipe over forsamlingen, skjevt smil under den formanende pannen. Hans mor stolte på alle, Eirik på ingen.
Du sier de forsvinner? spurte han og knep øynene sammen. Jeg tror jeg vet hvor de har blitt av!
Han forsvant ut i gangen og kom tilbake med Sigrids stripete gymbag. Sigrid rakk knapt å reagere før Eirik ristet bagen ut over den plastdekkede duken innholdet veldte ut: leppestift, husnøkler, speil, og pengesedler.
En liten haug, bulkete men lett gjenkjennelige, i hundrelapper og tusenlapper… Fem tusen kroner, kanskje.
Se her! ropte Eirik og løftet en lapp opp mot det blåte skjæret fra lampen. Jeg mistet akkurat bagen hennes i gangen, skulle løfte den opp, og da så ramlet disse ut! Veldig kjente pengar, eller hva?
Tante Grete, som hadde sittet i dyp konsentrasjon over matfaten, satte fisken i halsen og hostet voldsomt.
På hver seddel var det om man kikket nærmere en tynn blå strek ført over med kulepenn, nesten usynlig.
Husker dere ikke, fortsatte Eirik, den gangen forrige måned da mamma talte kontanter, og Vidar dro kulepennen langs de nye pengene? Der er de. Rett fra bestemors pensjon.
Alle øyne vendte seg mot Sigrid.
Sigrid, som til da hadde sittet som forstenet, ristet umerkelig.
Eirik, hvorfor gjør du dette?
Jeg? han løftet skuldrene. Som jeg sa bagen lå på gulvet, pengene ramlet ut, hvor skulle jeg vite de ikke var dine?
Sigrid skjønte at hun ikke kunne kaste seg på motangrep nå. Hun måtte forsvare seg.
Det er ikke meg! ropte Sigrid, så hun dunket i duken.
Selv bestemor vendte seg rundt i stolen.
Hva bråker dere for? spurte Toril og lette etter tøflene sine.
Alle ble plutselig stille, blikkene låste seg.
Sigrid, barnet mitt, Lise reiste seg skjelvende, hvordan kunne du? Du jobber, jeg hjelper deg Hvordan kunne du stjele fra bestemor?
Mamma, det er ikke sant! Jeg har aldri tatt noe!
Hvem ellers? skarpt fra Eirik. Du er den eneste som er her nesten hver dag, sier du passer bestemor ingen andre har tilgang til lommepengene Hadde mamma gjort det, hadde det aldri skjedd. Bare du er igjen.
Sigrid rygget bakover, så hvis hun ventet seg juling. Hun kastet blikket mot moren, håpet på støtte, men Lise så på henne som om hun var blitt en fremmed.
Du lyver, hvisket Lise, hvordan kunne du
Jeg elsker bestemor! Sigrid brast i gråt. Jeg er jo her bare for å hjelpe henne! Jeg har aldri tatt en krone fra henne!
Men drømmens logikk var ubønnhørlig. Pengene hadde rullet ut av hennes egen bag. Ingen andre kunne ha gjort det.
Da er det avklart, sa Eirik kaldt. Sårende, Sigrid. Alle ville hjulpet deg hvis du hadde spurt. Men å stjele fra hjelpeløse bestemor Ingen ventet sånt av deg.
Den kvelden ble Sigrid sendt ut i vintermørket, og livet hennes falt sammen, som rasende snøskavler rundt føttene hennes. Ingen forsto henne. Ingen ville høre. Moren ba familien være mildere da hun fikk tenkt seg om, men…
Ikke ta henne tilbake hit, Lise, hvisket tante Grete i telefonen, tenk hvilken skam. Selv om mammaen vår ikke lenger skjønner noe, ville det brutt hjertet hennes å vite hva Sigrid er blitt til
Lise adlød. Hun sluttet nesten å snakke med datteren. Da Sigrid forsøkte å ringe, fikk hun knappe svar: opptatt, seint, ikke nå.
Sigrid kjempet. Prøvde å ringe slektninger fra ulike numre, men så snart noen forsto at det var henne, la de bare på. Hun undersøkte selv så langt hun kunne, men ingen ville prate, og inn i bestemors leilighet slapp hun ikke.
Bare moren fikk hun lokket ut til kafé.
Mamma, vær så snill, tryglet Sigrid, jeg vet det høres ut som en unnskyldning, men jeg lover: det er ikke meg! Hvorfor tror du meg ikke?
Det var vondt for Lise, som dog fremdeles var mor.
Sigrid det gjør vondt i meg også. Men pengene var jo hos deg. Og det er ikke mer å si om saken. Hadde bare jeg sett det, kunne vi kanskje latt som ingenting. Men slekta vil aldri tilgi Og det er vanskelig for meg òg. Bestemor har gjort så mye for deg.
Men jeg er uskyldig! Kanskje noen la dem der? Kanskje falt de i bagen før?
Slutt! avbrøt moren. Du er min datter, jeg vil tro deg, men fakta Fakta sier at du er en tyv!
Med det skarpe domsordet gikk Lise, og lot datteren sitte igjen i den kalde, blå skumringen.
Hun fikk ikke engang ta farvel med bestemor
Men hun ventet til rastløsheten la seg i huset, til alle og enhver hadde fòr sørover mot sine egne drømmer igjen, og dro til bestemors leilighet i den snøkledde, drømmeaktige blokka. Hun håpet moren bodde der nå, moren som fortsatt kunne snakkes til, av og til.
Men det var Eirik som åpnet døra.
Han var høy, så Sigrid måtte bøye nakken for å se ham i øynene. Kanskje var det greit at det var nettopp han.
Eirik, vær så snill, kan vi snakke? En siste gang.
Eirik trakk lett på skuldrene.
Prøver du fremdeles å redde æren din? Den er ikke til å redde, Sigrid best å innrømme alt. Kanskje de tilgir deg.
Men Sigrid var aldri typen som ba om tilgivelse for noe hun ikke hadde gjort.
Nei. Jeg må vite sannheten. Kanskje tok du feil? Kanskje pengene falt fra en annen bag? Eller fra et lommerom? Tenk etter, Eirik!
Blikket hans ble plutselig kjølig.
Feil? Sigrid, er du virkelig så godtroende? Han bøyde seg ned mot henne. Selvfølgelig vet jeg at du aldri stjal pengene. For det var jeg som la dem i bagen din.
Alt ble svart for Sigrid.
Hva?
Sånn var det.
Hvorfor? spurte Sigrid og skalv, Hvorfor gjorde du det?
Bli kvitt konkurransen.
Når det gjelder arv, Sigrid, så er alle triks lov. Bestemor hadde kanskje maks et halvt år igjen, du så det. Og leiligheten? Den var omskrevet til mamma for å slippe arvekaos. Men det var et problem: mamma hun er sentimental. Hun ville gi den til deg.
Sigrid forsto fortsatt ingenting.
Hvorfor?
Fordi, kjære Sigrid, lo Eirik, du var innom hver dag. Lagde middag, vasket gulv, leste bøker ingen skjønte. Idealdatteren. Mamma så det, hun smeltet. Du var den fortjener det. Jeg derimot? Ikke verdig i hennes øyne. Så jeg fikk konkurrere selv.
Men jeg gjorde det jo ikke for leiligheten! jamret Sigrid, Jeg gjorde det for bestemor! Jeg var glad i henne!
Han fnyset.
Jasså? Kom ikke her. Vi er da bare mennesker. Du ville være den prektige som skulle arve alt. Nå slo jeg deg. 10.
Da hun ikke svarte, fullførte han domsavsigelsen selv.
Nå, avsluttet Eirik, er du tyv. Mamma vender ikke ryggen til meg, jeg er god sønn. Du er fortapt datter. Og leiligheten? Den er min, for du får aldri sette din fot her mer uten et leven.
Fy faen, sa Sigrid.
Ja, sånn er det. Ha det bra, søster. Arven er min.
Han lukket inngangsdøra.
Sigrid ble stående. Hun kunne egentlig trengt leiligheten; alt var dyrt, hun hadde aldri råd til eget. Men hun mente det: Bestemor var det viktigste. Hun husket hvordan Toril, selv i sitt tåkete mørke, en gang hadde lagt hånden på kinnet og sagt: Takk for at du kom, min gode. Du ligner helt på Petter, du.
Nå måtte hun motbevise Eiriks løgn for å vinne æren tilbake. Men hvordan?
Ikke mulig.
Da hun forlot huset under de snøtunge trærne, visste hun: om et år var det ingen som husket at hun aldri hadde vært noe monster. De ville bare huske én ting: hun tok penger fra den døende bestemoren.
Eirik hadde allerede vunnet, og feiret i drømmenes vinterlandskap.
