Alle midler er tillatt
Slekta hadde samlet seg fulltallige. Anledningen var, som vanlig, noe materielt, selv om det skjulte seg bak fasaden av en familiekveld med mat. Lise, datteren til gamle Tordis og mor til Ingrid og Jørgen, fingret på bestemors gamle tøystykker de hun alltid hadde brukt til å gjemme penger i. Bestemor kunne ikke lenger ta vare på pengene sine selv, hun husket ingenting og kjente ingen igjen, men Lise la fortsatt hver pensjonsutbetaling i de samme tøystykkene av gammel vane.
Se her, sukket Lise henvendt mot resten av familien, De har blitt borte igjen. Ti tusen kroner, minst. Jeg kan ikke ta feil, jeg har talt selv! Hvor blir det av pengene? Mamma, husker du hvor mye det var?
Gamle Tordis snudde seg, ikke til datteren, men til det gamle bildet av sin avdøde ektemann.
Å, Per så fint det er så hennes blikk falt på barnebarnet Jenny Og du, vesla, ikke rot med konfekten min. Den er til gjester. Og Jørgen, hvor er han hen? På skolen?
Lise rullet sammen tusenlappene. Moren husket selvsagt ingenting om pengene. Men Lise var overbevist: noen stjal! Tanken var vanvittig, for kun de aller nærmeste hadde adgang hjemme hos bestemor men likevel, noen tok penger og fra en gammel dame attpåtil.
Da ankom Jørgen, som bestemor akkurat hadde spurt etter.
Hva er dette, sitter dere her som på et gravøl? spurte han, idet han la bilnøklene fra seg.
Mor Lise snufset:
Jørgen-mann, det er krise! Pengene! De har forsvunnet igjen fra bestemors pensjon. Jeg har lagt pengene hennes hit i flere måneder Noen stjeler!
Jørgen så ironisk på dem alle. Moren stolte på alle, Jørgen på ingen.
Så du sier pengene forsvinner? Jørgen myste Jeg vet hvor de har tatt veien!
Han gikk ut i gangen og hentet Ingrids stripete veske. Før Ingrid rakk å reagere, hadde han revet opp glidelåsen og tømt alt innholdet ut over den gamle voksduken på bordet, til stor protest fra moren.
Leppestift, nøkler, speil og… penger.
Masse penger.
Krøllete, men tydelige femhundrelapper og tusenlapper, i alt fem tusen kroner.
Se her! utbrøt Jørgen og holdt opp en seddel Idet jeg kom inn, mistet hun vesken sin, og da jeg plukket den opp, ramlet disse ut. Kjente femhundrelapper!
Tante Gro, som til da hadde vært stille og satt og spist, satte kaffen i halsen og hostet kraftig.
Om man tittet nærmere på hver seddel, kunne man se en tynn blå strek etter kulepenn.
Husker dere, fortsatte Jørgen, den dagen mamma telte pengene og Iver dropnet dem med blyant? Disse er de samme! De femhundrelappene fra bestemors pensjon.
Alle stirret på Ingrid.
Ingrid satt som forsteinet så ristet hun nervøst på hodet.
Jørgen, hva driver du med?
Jeg? svarte han krenket Jeg gjorde ingenting! Vesken datt ned, og pengene ramlet ut og de var veldig kjente, spør du meg!
Ingrid skjønte fort at det ikke hjalp å kjefte. Hun måtte forsvare seg.
Det var ikke jeg! utbrøt Ingrid, så hun dunket borti bordet.
Til og med bestemor torde seg rundt ved lyden.
Hvem bråker? spurte Tordis Hvor er tøflene mine?
Alle stirret vantro.
Ingrid, kjære, Lise reiste seg Hvordan kunne du? Hvorfor? Du har jo jobb, jeg hjelper deg Hvordan kan du stjele fra bestemor?
Mamma, det er ikke jeg! Jeg har ikke tatt noe!
Hvem da? spurte Jørgen, Du er den eneste som stadig er her, du sier selv at du tar vare på bestemor. Bare du har tilgang til skuffen. Mamma ville aldri gjort det. Det er bare deg igjen, Ingrid.
Ingrid rygget, fryktet at de ville slå henne.
Jeg sverger, jeg har ikke rørt pengene!
Hun så bedende på moren, men Lise så på henne som på en fremmed.
Du lyver, hvisket Lise Hvordan kunne du
Jeg er glad i bestemor! gråt Ingrid Jeg kom jo alltid for å hjelpe henne! Jeg har ikke tatt dem!
Men alle spor pekte mot henne. Pengene kom ut av vesken hennes. Ingen andre kunne ha gjort det.
Da er saken løst, avsluttet Jørgen Trist, Ingrid. Veldig trist. Du kunne spurt om hjelp, vi hadde hjulpet deg. Men å stjele fra hjelpeløs bestemor? Ingen trodde du var slik.
Samme kveld måtte Ingrid gå. Livet hennes endret seg totalt. Ingen forsto henne, ingen ville høre på henne. Lise prøvde i ettertid å få slekta til å roe seg, men
Ikke slipp henne inn, Lise! hveste tante Gro på telefonen da Lise ville prate, Skjønner du hvilken skam det er? Bestemor husker ingen ting, men tenk om hun visste hvem Ingrid er blitt til
Lise hørte på familien. Hun snakket nesten ikke lenger med datteren. Da Ingrid ringte, svarte Lise med korte ord: opptatt, senere, ikke nå.
Ingrid forsøkte å kjempe. Hun prøvde å ringe slektninger fra forskjellige telefoner, men så fort de skjønte det var henne, la de på. Hun etterforsket selv, men ingen ville snakke eller slippe henne inn hos bestemor.
Kun moren klarte hun å avtale et møte med.
Mamma, vær så snill, tryglet Ingrid Jeg vet det høres ut som en unnskyldning, men jeg sverger: det var ikke jeg! Hvorfor tror du ikke på meg?
Moren hadde det enda tyngre det var jo datteren.
Ingrid det smerter meg også. Men pengene var i din veske. Vi må bare la det ligge nå. Om bare jeg hadde sett det, kunne vi kanskje latt det fare, men resten av familien glemmer det aldri Bestemor gjorde jo så mye for deg.
Men jeg er uskyldig! Kanskje de falt ut tidligere? Eller fra en annen veske? Kanskje noen andre
Hold opp! avbrøt Lise Du er min datter, men fakta taler mot deg!
Lise gikk fort sin vei, etterlot Ingrid alene der i kulda.
Hun fikk ikke engang si farvel til bestemor.
Likevel ventet Ingrid til alle hadde roet seg, så dro hun til bestemors leilighet håpet moren bodde der nå og kanskje ville snakke med henne. Av og til gjorde hun det. Kanskje nå?
Men det var Jørgen som åpnet.
Han var høy; Ingrid måtte strekke seg for å se ham inn i øynene. Kanskje var det nettopp dette møtet hun trengte.
Jørgen, la oss snakke. Bare én gang til.
Å, Ingrid. Du håper fortsatt å redde ditt gode navn? Det lar seg ikke gjøre, svarte han, Du kan like gjerne innrømme det. Kanskje de tilgir deg.
Men Ingrid hadde aldri kunnet be om unnskyldning for noe hun ikke hadde gjort.
Nei. Jeg trenger sannheten. Kanskje du husket feil? Kanskje pengene falt ut fra noe annet? Fra lommen? Tenk etter…
Da ble Jørgens blikk mørkt.
Husket feil? Er du virkelig så godtroende? Han lente seg nærmere Selvsagt vet jeg at du ikke stjal dem. Jeg la dem selv i veska di.
Alt svartnet for Ingrid.
Hva? var alt hun fikk frem.
Akkurat sånn.
Hvorfor? Ingrid trodde ikke sine egne ører Hvorfor gjorde du det?
Jeg kvittet meg med konkurrenten.
I kampen om arven, søster, er alle midler tillatt. Bestemor hadde ikke lenge igjen, det så vi. Og denne leiligheten, husker du, var skrevet over på mor, for å slippe arvebyråkratiet. Da kom problemet. Mor, hun er sentimental. Hun ville gi leiligheten videre til deg.
Alt var uklart for Ingrid.
Men hvorfor det?
Fordi, kjære Ingrid, sa Jørgen med et ekkelt smil Du kom på besøk hver kveld, stelte bestemor, ryddet, leste bøker for henne hun ikke forsto. Barnebarnet alle ønsker seg. Mor så det, hun ville gi deg alt Men hvorfor ikke meg? Jeg er også barnebarn! Jeg fortjente også. Så jeg valgte å bekjempe deg.
Jeg gjorde det ikke for leiligheten! skrek Ingrid, sår og forvirret Jeg gjorde det for bestemor! Fordi jeg var glad i henne!
Han rynket på nesa.
Ikke kom her med eventyr. Vi er alle mennesker. Du ville gjøre deg til offer, vise hvor godhjertet du var, så du kunne arve. Men jeg slo deg, Ingrid. Det står 11.
Ingrid svarte ikke, han trakk konklusjonen selv.
Så nå, avsluttet Jørgen er du tyv. Mor vil aldri vende seg fra meg, for jeg er den gode sønnen. Du er den tapte datteren. Og leiligheten er min. Du kan ikke engang vise deg her lenger uten drama.
For en drittsekk, hvisket Ingrid.
Slik er det. Ha det, søster. Arven er min.
Han åpnet døren ut.
Ingrid stod urørlig. Hun skulle gjerne eid en leilighet selv, å leie i Oslo var dyrt, og kjøpe noe umulig. Men hun hadde elsket bestemor. Hun husket hvordan Tordis, selv i forvirring, en gang klappet henne på kinnet og sa: «Takk for at du kom, vesla mi. Du er akkurat som min Per.»
For å gjenopprette sitt gode navn måtte hun bevise Jørgens løgn. Men hvordan?
Det var umulig.
Da hun gikk ut, visste hun: Om et år er alt glemt, bortsett fra ett rykte at Ingrid stjal fra syk bestemor.
Jørgen hadde vunnet. Og han feiret det.
Moralen? I kamp om arv kan grådighet ødelegge familiebånd og ofte er det de uskyldige som må bære skammen. Ikke la mistro og urettferdighet splitte det som egentlig betyr aller mest.
