Er det virkelig den? Guri tenker at folk vil snakke, mumler naboene som har sett en mann i den enkers hage.
I bygda der alle kjenner hverandre: hvem som er fadder, hvem som har gravd poteter, og hvem som har vært skilt flere ganger ingenting kan skjules. Så når enken Guri tar med en ny mann hjem, hvisker de i kor: «Der gikk hun i gang». Ingen sier det høyt, for Guri er en arbeidsom, redelig kvinne som holder til alene med to barn.
Anders kommer inn i huset om høsten. Stille, med solide hender som kjenner hammer og sag, og rolige øyne som ser på barna med forståelse, som om han vet at alt ordner seg. Selv om Synnøve er ni år og Eirik er tolv, har de knapt noen minner om faren: han døde da de begynte på første klasse.
De første ukene ser Synnøve på stefar fra under øyenbrynene.
«Mamma, blir han lenge hos oss?» spør hun.
«Så lenge Gud vil, kjære. Han er en god mann», svarer Guri og legger lavmælt til: «Jeg er slitne av å klare alt selv».
«Men vi hjalp deg», protesterer Eirik.
«Ja, dere hjalp. Men dere er barn. Man vil både ha arbeid og varme».
Anders holder seg til ro. Han venter på at de skal bli vant til ham. Hver morgen hugger han ved, reparerer gjerdet, og en kveld bringer han en kurv med unge høner:
«Vi må få gården i gang igjen. Da får dere friske egg».
«Hvorfor gjør du alt dette?», spør Synnøve med nysgjerrige øyne, men liker kyllingene.
«Fordi jeg er her med dere. Jeg er kanskje ikke blodbror, men å bo sammen betyr å dele både slit og glede».
«Hadde faren min også høner?».
Anders blir stille, men svarer:
«Faren din var en god mann. Jeg kjente ham. Vi jobbet sammen på møllen. Han snakket mye om deg. Du er hans lille kopi».
Synnøve setter seg på trappen, ser Anders gi hønene vann, og tenker for første gang: «Han vil ikke erstatte faren. Han vil bare være her».
Om vinteren begynner Anders å lære Eirik å snekke.
«Dette er en høvel. Det er ikke som å spille på telefon hendene må vite hva de gjør».
«Jeg spiller ikke!», mumler Eirik.
«Jeg blir ikke sint. Bare håndverket former mannen, og også hodet».
«Hvorfor blir du aldri sint?».
Anders smiler.
«Fordi sinne ikke gir noe. Det er bedre å forklare en gang enn å heve stemmen hundre ganger».
Om våren arrangeres en dugnad i bygda; de rydder en kilde ved skogen. Eirik og Synnøve vil ikke bli med.
«La de unge gå!», mumler gutten.
«Hva, skal vi være gamle menn?», ler Anders. «Gå og jobb, for ellers venter dere hele livet på at noen andre gjør det for dere. En sterk mann er den som tar spaden, selv når ingen tvinger ham».
På dugnaden hører barna for første gang onklene si til Anders: «Å, er det dine gutter og jente?». Anders svarer enkelt: «Mine. Mine egne».
Synnøve dytter stille på Eirik:
«Hørte du?».
«Ja».
«Og?».
«Det er litt varmt. Det virker som ingenting».
En dag kommer Eirik hjem fra skolen deppa. Moren hans, Guri, spør: «Hva har skjedd?».
«Jeg kranglet med gutta. Jeg sa at Anders er som en far for meg, og de ropte: Du er en fremmed, du får oppdra av en annen mann. Jeg mente at en fremmed som er snill er bedre enn en far som ikke er her».
Anders holder seg rolig, setter seg overfor ham.
«Jeg ber deg ikke kalle meg pappa, men vit at jeg ikke vil forlate deg, uansett hva andre sier».
«Jeg er ikke imot, det er bare vanskelig å si pappa når man ikke er vant».
«Ingen hast. Ordet pappa er som brød: det spises ikke uten å bli modnet».
To år går. Eirik avslutter niende klasse. Det ryktes at han skal på yrkesfaglig skole for å bli mekaniker. En kveld sitter de på gårdsplassen, stjernene skimrer, froskene kvaker, duften av timian er i luften.
«Anders», begynner Eirik plutselig. «Jeg forbereder en tale til eksamen om den som er et forbilde for meg. Kan jeg snakke om deg?».
Anders hoster lett og nikker.
«Bare ikke overdriv», sier han lavt.
«Jeg kan ikke overdrive når jeg snakker fra hjertet».
På eksamen holder Eirik talen: «En mann som ikke var med meg fra første stund, men som ble som en ekte far». Guri gråter. En av de andre bygdefruene hvisker: «Det er akkurat sånn stefar er en fremmed sjel som blir nær som blod».
På Anders’ femtiårsdag gir Synnøve ham en strikket skjorte og et brev:
«Pappa, takk for veden, hønene, tålmodigheten og for at du lærte oss å ikke vente på godhet, men å skape den selv. Du er vår far fordi du ville det, ikke fordi du måtte. Derfor elsker vi deg enda mer».
Anders sitter lenge med brevet, i stillhet. Så vender han seg mot Guri:
«Se, de har vokst. Ikke fremmede lenger».
Guri smiler:
«Fordi du aldri så dem som fremmede».
Å være far trenger ikke å bety biologisk slektskap. Kjærlighet, godhet og hverdagslige gjerninger veier mer enn blod. Familien er det vi selv bygger.
