Født og oppvokst på bygda, hadde Frank en vennlig og respektfull væremåte. Da han fylte atten, tok han det store steget og flyttet til Oslo for å finne seg en ordentlig jobb, til tross for at familien hans prøvde å overtale ham til å bli. De mente han kunne finne arbeid hjemme i Gudbrandsdalen, men Frank var sta og klar for å følge sitt eget hjerte.
Etter farens tidlige bortgang, hadde moren, Ingrid, oppdratt ham alene og hadde vanskelig for å slippe ham. Frank fortsatte utdannelsen og ble bilmekaniker, og det meste han tjente, sendte han hjem til moren, så hun skulle ha det bra. Han giftet seg, men ekteskapet endte i skilsmisse etter fem år kona hans, Tone, var misfornøyd med økonomien og drømte om mer. Likevel, blant venner og slekt ble Frank alltid satt pris på.
Men livet i byen ble aldri helt som Frank hadde håpet. Han ble skuffet da han innså at det meste kunne kjøpes for penger, og han savnet den nære, ekte kontakten med folk. Han drømte om et enklere og mer meningsfylt liv, langt unna stresset og maset.
På telefon med moren, foreslo hun at han skulle komme hjem igjen til bygda, hvor det fortsatt var jobber å få. Hun nevnte også at han kunne finne kjærligheten hos deres felles venn, Åshild. Frank hadde følelser for Åshild, men også hans andre kone, Kari fra Oslo, forlot ham da økonomien ble for vanskelig.
Da han ble førti, bestemte Frank seg for å vende tilbake til bygda. Han fikk jobb på et sagbruk og fant raskt glede i det nye livet. Endelig fikk han oppleve den virkelige verdien av et lokalsamfunn, der rå støtte og omtanke var en selvfølge. Frank traff Åshild igjen, og snart giftet de seg og fikk sitt første barn sammen.
Det viktigste var gleden han skapte hos moren, Ingrid, da han kom hjem. Først da forsto han ordtaket: «Der det er folk, fins det alltid muligheter.» Med varme og fellesskap fra bygda rundt seg, fant Frank en dyp mening og tilfredshet med livet og visste at han endelig var kommet hjem.
