Truls ble født som et etterlengtet barn i familien sin. Foreldrene hans elsket ham høyt og ga ham en trygg og lykkelig oppvekst fylt med varme netter og eventyr ved fjorden. Men plutselig, som i en tåket drøm, rev sorgen gjennom livet hans. Moren døde da Truls bare var tjue, og kort tid etter gikk faren bort. Ute av stand til å delta i begravelsene fordi han tjenestegjorde i Forsvaret, bar Truls minnene om foreldrene som skjøre blomster presset mellom boksidene.
Etter militæret kom Truls tilbake til barndomshjemmet i Bergen, bare for å oppdage at tante Ingrid og hennes familie hadde flyttet inn, som en flokk fugler i et forlatt reir. Han følte seg som en fremmed i sitt eget hus og pakket sammen det lille han hadde og vandret ut i det blå, aldri tilbakevendende. Han overnattet på sofaen til en gammel venn, men etter kort tid føltes han like mye til overs der, som en ullvott etter vinteren. Uten penger og steder å gå, autostoppet Truls nordover mot Trondheim, hvor han håpet et nytt liv ventet.
Gjennom en fjern slektning fikk han arbeid på et byggeprosjekt. Det ble lovet ham en god lønn i kroner, solid mat og et lite kott å sove i. Timene strakte seg som seige vinterdager, men Truls var fornøyd så lenge løftene holdt. Men plutselig, en kveld i desember, var byggeplassen forlatt. Arbeidsgiverne forsvant som dugg for solen, og lot arbeiderne igjen uten penger, mat eller dokumenter. Noen fikk hjelp av kamerater og kom seg hjem, men Truls ble igjen, passløs og anonym, fanget i mellomrommene mellom byene.
Han ble husløs og sulten. Om natten, hvis han ikke frøs på benken i jernbanestasjonen, lette han etter mat i søppelkassene utenfor matbutikkene. Klærne ble mer og mer lurvete, og folk så alltid en annen vei når han prøvde å spørre etter arbeid. Men så, en regntung kveld, møtte han Astrid. Hun hadde et hjerte til overs for de som falt utenfor. Astrid var kanskje ikke vakker som glitrende snø på fjelltoppene, men de brune øynene hennes rommet verdens mildhet. Hun ga ham rundstykker og varm kaffe, og lot samtalen drysse som fjær mellom dem.
En natt tok vinden tak i Truls, og han fikk lungebetennelse. Han våknet på sykehuset, pakket inn i tepper, med nyklippet hår og rene klær. Personalet stelte ham med tålmodighet, og hver dag var det Astrid han ventet på. Hennes besøk var som solgløtt i vinterdager. Da han endelig ble skrevet ut, sto hun der i entreen, med nye sko og en ullgenser til ham, og lot armene sine lukke ham inn i varmen. Truls fulgte henne hjem som i en uendelig drøm.
Astrids bror, Even, hjalp Truls med å skaffe nye papirer. Han begynte etter hvert på et fast arbeid på et sagbruk, og sakte vokste noe nytt mellom ham og Astrid. De lo av småting, delte søndagene, og med tiden vokste kjærligheten frem. En dag, i skyggen under gamle bjørketrær, lovte de hverandre evig troskap og fant roen sammen, blant minner, lengsel og nye muligheter i nord.
