Storken som hadde lovet å frakte meg til foreldrehjemmet, viste seg å være skikkelig skjeløyd. Han slapp meg ved barnehjemmet, den fjæra tullefuglen. Og der begynte alt å gå på tverke.
Heldigvis, innen jeg nærmet meg førti år, klarte jeg å dra meg opp fra det hullet storken hadde kastet meg i. Jeg fikk satt opp eget hus, fikk meg kone, og kjøpte meg en brukt bil ikke mye å skryte av, men den gjorde jobben. Manglet bare å så noe i jorda og å oppdra noen.
Å oppdra én, det mente jeg og Åsne at vi skulle klare. Noe mer hadde vi aldri drømt om.
Mens jeg sto og kokte kaffe denne råtunge morgenen, tenkte jeg på planting, vokster og regn som aldri ga seg. Gjennomtrekken vaiet rolig i de gamle boksershortsene mine. Boksershorts hadde jeg hatt lenge før jeg fikk meg familie. For en skjebnens ironi.
Noen banket på balkongvinduet. Var det unger som kastet småstein på duer nå igjen? Dere kunne trengt en stork, unger! Skøyerunger.
Bankingen kom igjen. Og igjen. Hvem kunne det være? Tross alt jeg bodde jo i tredje etasje.
Jeg dro bort gardinet, og fikk øye på den samme skjeløyde storken fra barndomsfantasiene, trampende ute på balkongen min.
Kom deg bort, fugl! ropte jeg skjelvende, og smørbrødet mitt hoppet panisk i gulvet.
Einar, tilgi meg, storken stakk det tynne hodet inn gjennom den åpne døren. Jeg innrømmer, min feil. Riv ut noen fjær! Ta høyre vinge, den er størst.
Forsvinn, med begge hender prøvde jeg å dytte den rare halsen ut igjen. Holde fast som best jeg kunne.
Ikke vær urimelig, Einar, hostet storken, hør nå, jeg mener det.
Skal du begynne å skravle også? Surrer jeg sammen halsen din da!
Jeg har kommet for å si unnskyld.
Litt seint å dukke opp nå, din nesevise jævel.
Plutselig ringte det på døren. Åsne var kommet hjem.
Ut med deg! fikk jeg storken jaget ut på balkongen. Vær borte når jeg kommer tilbake!
Uten å tenke løp jeg til døra.
Unnskyld, Einar! ropte storken, nebb gjennom luftsprekken. Unnskyld, jeg har fikset alt, lover!
Åsne stormet inn, regnvåt og strålende glad. Våte fjoner klebet seg til kinnene hennes, og øynene glitret av lykke. Hadde hun også sett storken?
Før jeg rakk å si noe, slengte hun paraplyen og kastet seg rundt halsen min.
Fire! Fire, Einar! utbrøt hun så det rungte i hele leiligheten.
Hva mener du, fire? spurte jeg, helt forvirret.
Vi skal ha firlinger! jublet hun. Fire små mirakler!
Da gikk det opp for meg storkens ord om å ordne opp, og de fire barna vi ventet. Jeg kastet meg ut på balkongen. Den skjeløyde storken hadde akkurat lagt ut på reisen igjen, og jeg prøvde få tak i stjerten hans.
For sent.
Kom tilbake! ropte jeg ut i lufta. Kom hit, din storsnutede luring!
Jeg har gjort opp for meg! ljomet det ovenfra.
Da snudde jeg meg. Åsne sto bak meg og gråt av glede.
Og så slo det meg: Noen ganger må man tilgi for å forstå at selv de største feil kan snus til noe vakkert for livet er fullt av overraskelser, og lykken kommer gjerne på de mest uventede måtene.
